Matjord eller asfalt?

Har du tenkt på hvor folk bor? Hovedtrekket er at folk bor der det er matproduksjon. I globalt perspektiv er det også de store nasjonene med høyt folketall som har størst og best forhold for matproduksjon. Tyngden av befolkningen bor der det er mest og best matjord.

Også de store byene i Norge ligger der de største og beste matjordressursene er, med unntak av noen kystbyer som har hatt næringsgrunnlag fra havet og lett kommunikasjon med båt fra jordbruksland. Folk trenger mat, og det er den varen som blir viktigst hvis den mangler.

Vi lever i ei tid med liten bevissthet knyttet til nødvendigheten av daglig mat fordi vi har god tilgang på alle slags matvarer. Matjorda som opprinnelig var grunnlaget for byer og befolkning ser vi nå på som ettertraktet areal til boliger, butikker, næringsliv, veier, jernbane osv. Inntjeninga på ett dekar (1000 m2) er ikke mer enn at den forsvarer investeringer og en moderat inntekt for bonden. Det blir derfor fristende for både bønder og samfunn i bynære strøk å ta i bruk dyrkajord til asfalt og bygninger som gir store inntjeninger per arealenhet. Folk som levde for 100 år siden hadde blitt sjokkert over hvor lite vi verdsetter matjord og matproduksjon.

Norge har knapt 2 dekar fulldyrka matjord per innbygger. Ett dekar med god kornjord bør gi en avling av hvete eller annet korn som gir energi nok til en person ett år. Men jorda i Norge har ulikt potensial for avling og hva som kan dyrkes. Bare en begrensa del er godt egnet til korndyrking. Korn er menneskenes store matkilde, og direkte utgjør det omtrent 50 % av energiinntaket vårt.

Norge har en selvforsyningsgrad på litt under 50 prosent. I global sammenheng går grovt halvparten av kornet til menneskemat. En tredjedel går til dyrefor som også senere blir mat, og noe går til industrielle formål som bioenergi. I Norge går bare en liten del direkte til menneskemat, mens det største kvantumet brukes som dyrefor. Når kornet går via en dyremage for å bli kjøtt, egg og melk øker arealet som trengs for å fø en person. Det økologiske fotavtrykket blir mye større. Dette har vi råd til nå fordi vi kan importere både korn og andre varer.

Kornarter som bygg og havre er også godt egnet til mat, og er antagelig sunnere enn hvete sett i et helseperspektiv. Dette betyr at vi har en reserve vi kan ta ut om nødvendig. Alt i alt er det god kornjord som er den viktigste ressursen, og denne ligger rundt de store byene!

Den kjente franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty kom med en populær bok som fikk mye oppmerksomhet; «Capital in the Twenty First Century». Boka hadde mange gode analyser over hvor verdiene fantes i ulike tidsepoker, og total kapital i forhold til bruttonasjonalprodukt (BNP) har variert mye. Et eksempel er Storbritannia, hvor dyrkajord i år 1700 var verdsatt til over 4 ganger BNP. Resten av verdiene ble satt litt under 3 ganger BNP. I 2010 var verdien av dyrka jord i Storbritannia nær 0 prosent av BNP. Den prosentvise verdien av jord i forhold til øvrige eiendeler går hele tida ned, og nå nærmer den seg null.

Det kan virke som en ubetydelig ulempe å omdisponere god matjord ettersom den gir så liten økonomisk avkasting i dagens situasjon og med vår tids virkelighetsforståelse. Vi lever i ei tid der friere marked og økt handel har vært dynamikken, og vi har trodd at det representerer fremtiden. Men ting skjer, og vi befinner oss i en prosess av forandring som ser ut til å akselerere. Store befolkninger får bedre økonomi, og da står et kosthold med mer animalsk mat høyt på prioriteringslista. Global oppvarming og klimakrise vil etter de mest realistiske prognoser gi en forverret matsituasjon. Folketallet skal enda øke i mange år før det ser ut til å stagnere. Kriger og kriser har tidligere stoppet handel og matvareforsyninger, og kan gjøre det igjen. Mange faktorer kan raskt snu opp ned på vår virkelighetsoppfatning av mattilgang – hva blir prisen og bytteforholdet på mat hvis vi ikke har nok? Satt på spissen: Hva er du villig til å betale for å unngå å dø av sult?

Framtidige generasjoner skal også ha mat. Vil de dømme oss for og ha vært hodeløst kortsiktige når vi legger den beste jorda under asfalt og betong?

Andre utviklingsområder kan også endre fornuften i å bruke god matjord. Vil selvkjørende biler som går noe senere og bedre utnytter døgnet, kunne klare seg med mye mindre veier? Personbil i by og storby har vel også vist sin uegnethet. Er det ikke tog, undergrunnsbaner og høyhus som er byenes fremtid? Los Angeles var tidlig et eksempel på at boliger utover enorme områder med omfattende veisystem ikke er velfungerende for et komplekst storsamfunn.

Når god dyrka jord kan selges til høy pris er det den bynære bonden og utbygger som kan ta ut store avkastninger der og da. Men det er fremtidas generasjoner som mister noe av sin matressurs. Burde vi ha enn beskatning av omdisponering av matjord? Der kanskje verdien gikk inn i ett fond for fremtidig matsikkerhet?

Politikerne i ett demokrati snur kappa etter vinden. Vi som befolkning må se litt lengre. Vi må stille spørsmål til en samfunnsutvikling uten historisk tilbakeblikk, og vi må se alvoret i fremtidige utfordringer knyttet til matproduksjon og matjord!


Lorns Olav Aunsmo (Nord-Trøndelag Bondelag)
Håvard Jermstad (Skogn Bondelag)

 

Kronikken har vært på trykk i Trønder-Avisa, Nationen og kommer i Bondebladet.