Det er mer enn nok av utfordringer i distriktsjordbruket. Lønnsomhet og løsdriftkrav er to stikkord som engasjerer oss som lever av og for jordbruket i Troms. De to siste oppgjørene har om ikke fjerna tvilen, så iallfall økt håpet for næringas framtid i fylket vårt. Et uttrykk for det er at investeringsvirkemidlene ser ut til å bli brukt opp i fylket vårt. Det er det grunn til å glede seg over.

Men tall og penger er ikke alt. For å lykkes som bonde må du både ha solide teoretiske kunnskaper om ulike ting som dyrevelferd, agronomi, økonomi og teknologi, og utpregede praktiske ferdigheter. Det er fantastisk når man lykkes; når jordene er nyslådd og dyrene er fornøyd.

Mye usikkerhet

Som bonde lever vi med mange usikkerhetsmomenter. Det gjør at yrket vårt er spennende og interessant.  Men av og til blir usikkerhetsmomentene så mange at de blir en belastning for den enkelte bonde og en trussel mot næringa. Vi kan ikke beskytte oss mot vær og vind og alt som er vondt og vanskelig, men på to områder forventer jeg at ansvarlige myndigheter tar et større ansvar for å beskytte den jobben vi gjør.

For det første må beitenæringene beskyttes bedre mot rovdyr. Statsforvalteren i Troms og Finnmark har nettopp sendt en bekymringsmelding til regjeringa over utviklinga både i reindriftsnæringa og sauenæringa som følge av tap til rovdyr. I enkelte deler av Troms er tap av lam oppe i 16-17 prosent. I denne fortvilte situasjonen har statsforvalteren fått beskjed fra departementet om å være mer restriktiv i rovdyrforvaltningen. Men hvis rovviltforliket skal følges opp, så kreves det motsatte: nemlig at beitedyr blir prioritert i beiteprioriterte områder og at terskelen for skadefelling senkes. Den sterke økninga i rovdyrbestanden er en eksistensiell trussel mot saueholdet i Troms. Fordi det rammer økonomisk, men også fordi det er en stor psykisk påkjenning å finne ihjelrevne lam.