EAT får stor oppmerksomhet for sitt engasjement for bærekraftig matproduksjon og ikke minst hvordan framtidige 10 milliarder mennesker skal få tilstrekkelig med mat. Forskere mener å være kommet fram til en diett som viser at det kan være mulig. Selvsagt med svært store endringer, lokalt og globalt.

Det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Hvis vi i Norge skal spise mindre kjøtt, må vi kompensere med andre matvarer som gir oss viktige proteiner, vitaminer og mineraler. EAT foreslår blant annet fisk, mandler, nøtter og belgfrukter.

I forbindelse med tørken i California skrev Aftenposten i 2015 at hver eneste lille mandel trenger over fire liter vann for å bli moden. Likevel plantes flere mandeltrær. I land der matproduksjon ikke er markedsregulert vil konkurransen og tro på økonomisk utbytte styre alle produksjoner. Vi har hørt om miljøødeleggelser og så stort behov for vann i forbindelse med produksjon av avocado i Chile, at lokalbefolkningen ble fri for vann. Vann er ei stor utfordring i mange produksjoner og er en knapphet som kan redusere muligheten for en dagsrasjon med mat dersom man ikke lykkes med gode politiske grep.

I Norge har vi gjennom stortingsmeldinger gitt de som eier produktive arealer oppdrag om matproduksjon. Videre har vi lover, forskrifter og regler for det meste. Jordbruksavtalen avklarer blant annet målpris og lønn. Vi har tollregler og vi regulerer markedet. Det er særdeles viktige verktøy for å styre og regulere det demokratiet Norge vil med egen matproduksjon. Den norske modellen er sannsynligvis en av verdens beste.

Når EAT har fokus på en diett til 10 milliarder mennesker, så trenger de en villet politikk. Å lære av Norges sitt system på regulering av matproduksjon bør være en god ide.

Det er svært store utfordringer globalt sett, med mangel på demokratiske systemer, krig istedenfor fred, tørke, landgrabbing, 800 millioner mennesker som sulter hver dag mens andre bygger opp sin formue med å selge landets matressurser til gode betalere i vest.

Husk at mat er makt. Store multinasjonale selskaper og matvarekjeder jobber iherdig for å ta kontroll på såfrø, gjødsel, plantevern, distribusjon og salg.

Og det er nettopp dette som er den globale utfordringa i tillegg til at alt vi gjør må bli mer bærekraftig. Transport av mat, kloden rundt, er sannsynligvis ikke mer bærekraftig enn å produsere maten der folk bor.

Det norske landbruket er opptatt av å redusere klimagasser og jobber med å bli enda mer bærekraftig. Vi har vann, men vi kan neppe bli stor på produksjon av nøtter, mandler og avocado. Jordbruksarealet i Norge er 3% av vårt totale areal. I Troms er det under 1 %. Vi kan produsere mer korn, grønnsaker, poteter, men kun 1/3 av fulldyrka areal er egna til nettopp det. Vi har landbruk i hele landet. På fjellet og langt mot nord. Der vokser graset, men antall vekstdøgn gir utfordringer for korn, frukt og grønnsaker.

Hvis det er viktig for innbyggerne i Norge at vi skal kunne produsere mest mulig mat på egne ressurser, så må vi tenke oss om når det gjelder kjøtt. Dyr spiser gras der vi ikke kan dyrke noe annet og gir oss viktige proteiner, vitaminer, mineraler og ikke minst gode smaker. Lammekjøtt produseres på utmarksbeite. Man får ikke melk og ost uten at kua kalver. Kalven gir oss kjøtt. Melk og kjøtt er bærebjelken i det norske landbruket.

Dersom Norges befolkning ikke ønsker seg det på menyen lenger, så krever det en innsats i det Norske landbruket som ikke kan rustes over natta. Endring krever kapital, kompetanse, samt motivasjon og tro på lønnsomhet.

EAT har fått folk flest til å reagere og tenke på mat som avgjørende for klodens befolkning. Det er bra. Norge sitt bidrag til å brødfø jordas befolkning må være å øke norsk matproduksjon på egne ressurser med våre naturgitte forutsetninger.

Av: Mette Pedersen Anfeltmo, nestleder Troms Bondelag.

Tlf: 91737268