Mellom anna kan ein lese at saltsteinar i endå tydelegare grad vert løfta fram som ei utfordring i bekjempinga av sjukdommen. Mellom anna kan vi lese følgjande i pressemeldinga som føl kunngjeringa av oppdateringa.

Smittestoffet i skrantesyke, feilfoldede prioner, er svært hardført. Prionene kan holde seg smittsomme i miljøet i mange år. De har blant annet evne til å binde seg til jord, og de kan bli tatt opp i planter. Smittede dyr kan skille ut prioner, for eksempel gjennom spytt, urin og avføring og på den måten smitte andre dyr direkte. Smitten kan også blir værende i miljøet, og bli plukket opp av dyr som er mottakelig for smitte.

-Antallet salteplasser somden utryddede villreinbestanden har brukt og som fortsatt er tilgjengelige for dyr, vil ha svært stor betydning for hvor sannsynlig det er med smittespredning fra miljøet, sier Bjørnar Ytrehus. Han har ledet det faglige arbeidet med oppdateringen.

-Hvis salteplassene blir helt utilgjengelige, er det mye mindre sannsynlig at hjortedyr som går inn i det Sone 1 blir smittet. Fravær av salteplasser vil også redusere sannsynligheten for at sau sprer smitte, fortsetter han.

-Hvis det fortsatt finnes smittede dyr eller nye dyr blir smittet fra miljøet, vil også nyopprettede salteplasser og salteplasser utenfor Sone 1 øke sannsynligheten for smittespredning, understreker Ytrehus.

 

Mykje tyder altså på at siste ord om salteplassar, skjerming og nye stader ikkje er sagt, når det gjeld handsaming av den svært alvorlege sjukdomen som skrantesjuka er.

Her kan du lese meir om den siste oppdateringa  på Vitenskapskomiteen for mat og miljø sine sider.