Innlegg av Svein Martin Håland, delegat frå Rogaland Bondelag og leiar av Sandnes Bondelag

Gode Årsmøte

Vi har en systemfeil i Norsk Landbruk.

Bonden måtte i 1993 stille med 400 000 i egenkapital pr årsverk for å gå på jobb. I 2021 har dette steget til 2,2 millioner pr årsverk. Det er årsaken til at bonden sin inntekt ikke kan sammenlignes med andre yrkesgrupper, og er kjernen til uføret landbruket befinner seg i.

Denne bindingen i egenkapital varierer fra gård til gård. De som allerede har gjort store investeringer har mer kapital bundet enn de som ikke har investert. Forskjell ser en også geografisk hvor en i enkelte bygder har stort etterslep til f. eks. løsdriftskravet, mens det i andre deler av Norge er mindre etterslep.

 

Kravet om inndekning av egenkapital er prinsipielt viktig og vil gi et gode for hele landbruket- for alle landets bønder. Kravet vil bidra til å øke totalpotten. Fordeling av potten kommer i neste rekke og bør ikke være en del av denne diskusjonen.

 

Oppside? En må anta at et rett tallgrunnlag som viser at vi ligger 40% lavere enn oppgitt så langt vil gi større politisk velvilje enn i dag.

Staten sier at vi tjener 376 000. Med alle kostnader er gjennomsnittsinntekta for den norske bonden 220 000, eller 120 kroner timen? Skal vi slå oss til ro med det? Skal vi fortsette tradisjonen med å ligge helt i bunn i samfunnet? Kan vi fremstå som stolte med mindre vi krever det vi trenger for å komme på linje med andre?

 

Hvilken forrentning på egenkapital bør landbruket forvente? Det viktigste er prinsippet, men dersom en ser til kraftindustrien, som i likhet med jordbruket er regulert og derfor er glimrende å sammenligne oss med, er forrentning av egenkapitalen 8%. Skal jordbruket da snakke om en mulig rente tilsvarende 10-årige statsobligasjoner på pluss minus 1%? Hvilket signal sender det?

Banken har lav risiko når bonden låner penger. Men bonde har stor risiko. Vi legger alt i en pott og mister både hus og hjem ved en konkurs. Bonden har biologisk risiko, risiko ved sykdom i besetningen, risiko hvis bonden blir syk og politisk risiko. Det holder å nevne pelsdyr. I enkelte distrikt hvor bygningsmassen ikke har alternativ verdi, har en stor risiko ved salg eller avvikling.

Igjen: Kraftbransjen som er det mest nærliggende å sammenlikne oss med har 8% avkastning.

 

Årsmøtevedtaket bør i tillegg til allerede foreslåtte presiseringer i innkommet sak ta inn som punkt et krav om at Stortinget endrer Inntektsmålet fra utvikling til nivå.

Som omtalt i Nationen og i notat fra Anders Huus. Det er her den store oppsiden ligger og er selve nøkkelen til å gi øvrige krav verdi. Politisk har det utviklet seg stor forståelse for dette kravet. En må derfor anta at det er realistisk å få gjennomslag.

Når vi erkjenner at vi ligger langt bak på inntekt må vi som et minimum kreve en opptrappingsplan. Å snakke om å redusere gapet er å anerkjenne at vi fremdeles skal ligge bak alle andre, bare i litt mindre grad.

Skal vi fremover akseptere å forhandle med et tallgrunnlag som ikke vise sannheten.

Hvis ikke bondenæringa selv er villige til å sette foten ned. Hvem skal da gjøre det for oss?

Vi har tidenes mulighet. Politikerne lytter. Nå er det vår tur.

Nivå og rett tallgrunnlag!

Takk.

Innlegg av May-Britt Lode, styremedlem i Rogaland Bondelag

På vegne av bønder i Rogaland vil eg prise at det i årets krav til jordbruksforhandlingane vart foreslått grep for å redusera kvoteprisane på mjølk.
For 3 år sidan var me skuffa over rapporten frå arbeidsutvalet som hadde arbeidd med utfordringar og problem knyta til produksjon på fleire mjølkekvotar. Då opplevst det som om utvalet var redd for å ta standpunkt og konkludera. At det nå har kome så langt at dette har blitt ein del av kravet til jordbruksforhandlingane er viktig!!

Dette er utan tvil et følsamt tema, men me er overtydd om at dette må gjerast noko med nå!! Jo lenger det vert utsett, jo vanskelegare vert det å gjera noko med det!

Eg driv sjølv med mjølk, og eig berre 1/3 av dagens driftsgrunnlag.
Eg driv ei såkalla passiv samdrift, som har eksistert i 14 år. Neste år skal avtalane reforhandlast, og eg veit ikkje korleis kvardagen min blir etter det. På dei 15 åra samdrifta har eksistert vil eg ha betalt nesten 6 mill. i leie.

Dette er kapital som forsvinn rett ut av næringa. Bondelaget bør jobba for ei ordning der eg, og alle andre « leiglendingar», heller kunne få bruka desse pengane på å investera og vidareutvikla eigen gard.

Det er kapitalkrevjande og kjøpa kvote, det er ikkje til å koma vekk i frå. Men med det tidsperspektivet me opererer i som bønder, er det ikkje tvil om at det er betre å betala ned på noko som er sitt eige, enn å «sponsa» naboar og sambygdingar som ikkje lenger er motiverte til å driva mjølkeproduksjon sjølv.

Det store spørsmålet blir jo då: Korleis kan me få til dette??
I Rogaland meiner me at kravet i årets jordbruksforhandlingar er vegen å gå, og at fokus og presset på dette må oppretthaldast.

Det vil alltid væra både taparar og vinnarar i slike saker. I Rogaland meiner me at vinnarane bl.a. vil væra unge, satsingsvillige bønder, som ønsker ei føreseieleg framtid for seg og familien sin.
Det må Bondelaget verdsetja og arbeida aktivt med å tilretteleggje for!

I alt bondelaget gjer må det væra han som tar på seg støvlane, og går på jobb kvar dag for å produsera mat som skal væra i fokus!

Takk.


Hilsen May Britt