Det skriver fylkesstyret i sin høringsuttale de har sendt til Norges Bondelag om løsdriftskravet 2024.

I vedtaket fra fylkesstyremøtet 4. november skrives det:

Dato for krav om løsdrift fjernes, og det blir tillatt å drive videre i eksisterende båsfjøs så lenge båsfjøset er i forskriftsmessig stand. Det bør avsettes nødvendig ressurser til forskningsprosjekt som ser på forbedringspotensial i dyrevelferden i både båsfjøs og løsdrift. Det må utvikles rimelige bygningsløsninger for små og mellomstore løsdriftsfjøs. Det legges økonomisk til rette for bruk som gjennomfører slike ombygginger.

Norges Bondelag sendte i august ut et høringsnotat som var lagt opp som en konsekvensutredning basert på ulike alternativer for fjøs- og avdråttsutvikling. Norges Bondelag ønsket en bred høring av temaet i organisasjonen.

Styret i Møre og Romsdal Bondelag drøftet på møter både i september og oktober saka, og sendte høringsnotat på høring i lokallagene der 14 lag uttalte seg.

Høringsnotat fra Møre og Romsdal

Kravet om løsdrift gjelder alle produksjonsformer, ikke bare melkeproduksjon. Forskrift om hold av storfe § 7, 6. ledd sier at storfe skal oppstalles i løsdrift med de unntak som er gitt i overgangsregler i § 32. Overgangsreglene beskriver unntak fra løsdriftskravet frem til 2034 for dyrehold i båsfjøs som er bygget, eller som gjennomgikk omfattende ombygging, mellom 01.01.1995 og 22.04.2004.

Møre og Romsdal har 10 % av melkeproduksjonen i landet, og melkeproduksjonen er avgjørende for landbruket i fylket. Denne høringsuttalelsen fokuserer på melkeproduksjon siden kravet om løsdrift vil få store konsekvenser for melkeproduksjonen i vårt fylke.

Styret i Møre og Romsdal bondelag mener at god dyrevelferd skal ha høyeste prioritet ved all hold av husdyr. Løsdrift er en god oppstallingsform for melkekyr, men etter en samlet vurdering av flere faktorer mener vi at et absolutt krav til løsdrift ikke er det beste alternativet.

Av lokallaga som uttalte seg var 13 av lagene enige i fylkesstyrets forslag til vedtak om at dato for kravet om løsdrift fjernes. Surnadal Bondelag mente at dato for krav om løsdrift som hovedregel ikke skal kreves fjernet.

 

Under presenteres seks begrunnelser for Møre og Romsdal Bondelags vedtak.

1) Dyrevelferd

Bakgrunn for løsdriftskravet er hensynet til god dyrevelferd. Tanken bak løsdrift er at kua selv skal bevege seg fritt mellom vann, mat og hvile (og melking i robotfjøs). Møre og Romsdal Bondelag mener at løsdriftsfjøs gir god dyrevelferd. Men vi stiller spørsmålstegn ved om dyr i båsfjøs har det så dyrevelferdsmessig dårlig at et krav om løsdrift er nødvendig. 

Krav om løsdrift har hatt og vil få store konsekvenser for landbruket. Skal vi forsvare et krav om løsdrift trenger vi å vite mer om velferden til dyr i båsfjøs. Denne kunnskapen mener vi er mangelfull per i dag. På samme måte som i båsfjøs, er det stor variasjon på dyrevelferden i ulike løsdriftsfjøs. To av de viktigste faktorene for husdyrs velferd er korrekt utforming av fjøset, røkters kompetanse på dyrestell og evne til tett oppfølging av hvert enkelt dyr.

Vi savner forskning på dyrevelferd i bås- kontra løsdriftsfjøs. Er det utrangeringsårsaker som er hyppigere i den ene fjøstypen enn den andre? En del av utrangeringsårsakene har direkte effekt på dyrevelferden som f.eks. spenetråkk, andre sjukdommer og beinproblem. Er disse sjukdommene likt representert i begge fjøstyper eller er det forskjell mellom fjøstypene? Hva med det generelle stressnivået? I Tines statistikksamlinger finns store mengder data om sjukdomsbehandlinger, utrangeringsårsaker, fruktbarhet og melkekvalitet det går an å studere nærmere.

Det finnes en del fagstoff/artikler om dyrevelferden i løsdrift, blant annet: I Bioforskrapporten ”Dyrevelferd hos storfe i automatiserte løsdriftsfjøs” (2013) og en studie fra Sogestad et al. (2005a) Vi ønsker at det blir forsket mer på dyrevelferd i løsdrift og båsfjøs, siden kritikken ligger her.

 

2) Tap av bønder

Ombygging til løsdrift fører ofte til økt produksjon. Det er for svak lønnsomhet i storfeproduksjonen til at det lønner seg å reinvestere i nytt fjøs med gjennomsnittlig bruksstørrelser (om lag 25 melkekyr eller 15 ammekyr). Mange bønder med båsfjøs har ikke tilgang til nok areal for å øke sin produksjon nok til å få økonomi i utbyggingen. Dette kan føre til at vi mister mange kompetente bønder med gode båsfjøs. Med vårt ressursgrunnlag, klima og arrondering trenger vi å opprettholde et visst antall bønder for å være i stand til å øke norsk matproduksjon basert på norske ressurser. En nylig gjennomført undersøkelse i Gjemnes kommune illustrerer utfordringene godt. 72 % av melkebøndene i undersøkelsen har båsfjøs. På spørsmål om melkebøndene planlegger å investere i garden driftsbygning i løpet av de neste ti årene svarte 65 % av bøndene med båsfjøs nei. Dersom krav om løsdrift innen 2024 ikke åpner for dispensasjoner/fjernes risikerer man at disse melkebøndene presses ut av næringa enten de er klar for det eller ikke. Dette til tross for at 77 % av bøndene med båsfjøs beskriver standarden på fjøset som middels eller god.

Det er flere tegn som tyder på at vi er i ferd med å få for lite bønder i Norge. Synkende sjølforsyningsgrad, jordbruksareal som går ut av drift, ubrukte utmarksressurser og økende import av storfekjøtt er noen av tegnene på at vi trenger flere bønder – ikke færre.

 

3) Økonomi

Skal vi nå overordna mål for nasjonal landbruks- og matpolitikk trenger vi små og store melkebønder over hele landet.

Ombygging/nybygging til løsdriftsfjøs er en stor investering. Ved utarbeiding av økonomiske driftsplaner i forbindelse med store investeringer er rådene som regel:

  • Utnytt melkerobotens kapasitet
  • Sørg for høy melkeytelse

Utbyggingene som har skjedd de siste ti-femten årene har ofte skjedd hos melkebønder med godt ressursgrunnlag og god tilgang til leiejord. 52 % av melka i landet blir produsert i båsfjøs. 70 % av melkebøndene har ei grunnkvote under 200 000 tonn. 824 millioner liter produseres i båsfjøs. Dersom man går ut i fra at en god del av bøndene med gode forutsetninger (tilgang til areal) for å utvide drifta allerede har gjort det, og nytt løsdriftsfjøs krever økt produksjonsvolum for å forsvares økonomisk, betyr det at et løsdriftskrav kan føre til at melkeprodusenter med velfungerende båsfjøs slutter før fjøset er modent for ombygging/nybygging. 

Tall fra Landbruksdirektoratet (9.9.2015) viser at 342 melkebønder søkte om å selge sin kvote i 2015. Dette er en økning på 27 % siden 2014. Strukturrasjonaliseringa i norsk melkeproduksjon går  fort..

 

4) Arealressurser

Fram til tidlig på 2000-tallet klarte gjenværende bønder, stort sett, å ta over drift av dyrkamark hos bønder som slutta. I følge rapporten «Redusert arealbruk og fallende produksjon» (2014) er det ikke lenger slik. I perioden 2003 – 2013 har nesten 500 000 daa jordbruksareal gått ut av drift i Norge. Verst har utviklingen vært i fylkene Møre og Romsdal, Sogn- og Fjordane og Troms. Dette er typiske gras/husdyrfylker og rapporten viser at stordriftsfordelene er i ferd med å bli «brukt opp». Det er ikke lenger slik at bønder som ønsker å utvide befinner seg i nærheten av ledig jordbruksarealareal.

I en undersøkelse gjennomført i to kommuner i Møre og Romsdal, svarte ca. halvparten av bøndene at tilgang til areal var en av de største utfordringene for å utvide produksjonsomfanget. Dette til tross for at begge kommuner har en god del areal som ikke lenger drives. Dette stemmer godt overens med rapporten fra Agri Analyse.

En stor del av jordbruksarealet i husdyrfylkene er knyttet opp til melkeproduksjonen. Reduseres antall melkebønder får det store konsekvenser for drift av jordbruksareal, kulturlandskap og evnen til å øke matproduksjonen på norske ressurser.

 

5) Beitebruk

Store deler av melkeproduksjonen skjer i deler av landet hvor gardene er relativt små og jordstykkene mange. Vi vet at beitekravet er utfordrende for mange av brukene med 40 – 60 + melkekyr. For å opprettholde legitimiteten til norsk landbruk tror vi dyr på beite og stell av kulturlandskapet vil bli stadig viktigere. Mange bønder driver 10 – 20 ulike garder og gjerne 50 – 100 ulike skifter. Det tar tid. På mange av disse gardene er det små innmarksbeiter tilpasset dyretallet som var på garden – gjerne 10 – 15 kalver og kviger. Store løsdriftsfjøs har kanskje 80 kalver og kviger som skal på beite. Det er tidkrevende dersom disse skal fordeles på 10 – 15 forskjellige garder med tanke på transport, gjerding, tilsyn, strøm, vann osv. I mange tilfelle ser vi at slike små innmarksbeiter går ut drift. 

 

6) Bærekraft

Økt ytelse i melkeproduksjonen som en følge av krav til inntjening etter store investeringer fører til økt behov for importert fôr, og konsekvensen blir lavere selvforsyningsgrad av fôr og økt avhengighet av jordbruksarealer i andre land for nasjonal matproduksjon.

Krevende arrondering og store bruk fører til stort transportbehov og tungt utstyr. Dette i kombinasjon med mye nedbør kan føre til at det blir utfordrende å utnytte husdyrgjødsla optimalt, unngå jordpakking, høste på optimalt tidspunkt osv. 

 

Oppsummering

I St.meld. nr. 9 (2011 – 2012) beskrives overordna mål for norsk landbruks- og matpolitikk. Norsk matproduksjon skal økes i takt med befolkningsveksten. Videre står det at:

  • Landbruket må ha et langsiktig perspektiv og drives på en miljømessig bærekraftig måte.
  • Bruk av arealressursene er en forutsetning for å kunne øke matproduksjonen, ivareta et aktivt landbruk over hele landet og sikre at norsk matproduksjon så langt som mulig er basert på norske ressurser.
  • Landbruket har en viktig rolle som produsent av miljøgoder og -tjenester for samfunnet, spesielt viktig er skogen og jordas rolle som karbonlager i klimasammenheng, bevaring av biologisk mangfold og pleie av kulturlandskap

Utvikling i norsk melkeproduksjon er helt avgjørende for hvor godt Norge vil lykkes med å nå målene for landbruks- og matpolitikk. Det er nødvendig å opprettholde en variert bruksstruktur over hele landet med små og store bruk tilpasset de ulike landsdelers driftsutfordringer. Før vi går inn for et krav om løsdrift trenger vi å vite:

  • Om dyrevelferden i båsfjøs er så dyrevelferdsmessig dårlig at det bør avvikles.

I tillegg tror vi det er sannsynlig at et krav til løsdrift fører til:

  • Avvikling av mange melkeproduksjonsbruk med fullt brukbart driftsapparat
  • Økt andel jordbruksareal som går ut av drift
  • Færre og større bruk som stimulerer økt melkeytelse og økt import av fôrråvarer
  • En sentralisering av melkeproduksjonen i de beste jordbruksområdene
  • Mindre beiting med gjengroing, tap av kulturlandskap og biologisk mangfold som resultat.
  • Økt sårbarhet for klimaendringer i melkeproduksjonen 

Dette tar oss i motsatt retning av målene. Dersom det skal være et krav om at alt storfe skal være i løsdrift innen 2024, samtidig som man mener noe med overordna mål for landbruks- og matpolitikken vil det kreve en revolusjonerende endring i rammebetingelser for norsk melkeproduksjon slik at også små og mellomstore bruk finner det interessant å bygge løsdriftsfjøs.