Å få barn er bra – det har til og med statsministeren bedt oss om. Men som bonde og sjølstendig næringsdrivende er det ikke helt opplagt hvordan alt det praktiske og økonomiske rundt å få barn faller ut. Marthe Bogstad er bonde og tobarnsmor, og møtte virkeligheten brått da hun ble gravid med sin første for 2,5 år siden.

- Jeg var så frustrert over at ingen kunne svare på hvordan jeg skulle organisere permisjonen klokest mulig i forhold til å drive gården, sier Marthe. Hun er odelsjente og har hjulpet til og jobba på hjemgården  hele livet. Og visste at hun var litt annerledes som kvinne og bonde, men ikke at hun var så annerledes.

- På alle offentlige kontor svarte de at dette hadde de ikke vært borti før. Det vanlige er at alt står på mannen. Men min mann jobber med helt andre ting, han er ikke bonde og kan ikke ta fjøset over tid, sier Marthe.

To år før hadde Marthe tatt over hjemgården med okseoppdrett – og satt i gang melkeproduksjon igjen, som hadde ligget nede i 10 år. Da datteren meldte sin ankomst, søkte Marthe, etter mye om og men, vanlig svangerskapspermisjon, i 100 prosent.

- Men det spiller jo ingen rolle om det står på et papir at jeg har permisjon – det finnes ingen andre som kan steppe inn og gjøre jobben. Jeg måtte ha hjelp. Og hvordan jeg skulle få til det, måtte jeg også finne ut av sjøl, sier Marthe. Hjelpen fant hun gjennom bekjente, og fikk på plass ei ung jente i 100 prosent stilling. I tillegg takket hun ja til å ta i mot en person via NAV. Det bidro til at hun fikk en person inn på gården, som jobber der i 70 prosent stilling med NAV-tilskudd.

- Problemet er at selv om vi får noen til å være her i 100 prosent stilling, så holder jo ikke det. På en gård skjer ting døgnet rundt. For å kunne ta 100 prosent permisjon måtte jeg hatt to ansatte, og det finnes det ikke penger til å dekke. Pluss, selvsagt, at det er vanskelig å finne noen på kort varsel som kan gjøre hele jobben – det tar tid å få opp kompetansen til det nivået, sier Marthe.

Rekruttering

Dette er ikke første gang noen sier høyt og tydelig at velferdsordninger ved graviditet og sjukdom er under pari. Alders- og kjønnsstatistikken for bønder kan kanskje forklare at det går sakte å endre noe:  Tall fra 2016 viste at bare 10 prosent av norske bønder var under 40 år. Og i 2019 var omtrent 17 prosent av bøndene kvinner. De fleste som tar over gård – uansett kjønn - er over 40 år når de gjør det, og dermed oftest ferdig med å få unger.

Møre og Romsdal Bondelag har pekt ut de største utfordringene når bonden skal ha barn, og peker på to ting: Avløsertilskuddet har mange svakheter. Både at retten til tilskuddet faller bort hvis partner tar jobben som avløser, og at saksbehandlingstida hos NAV for å få tilskuddet kan være lang. Dessuten at bønder som har jobb utenom gården får redusert utbetalinga som skal dekke avløser. De peker også på at kunnskapsnivået må økes både hos Bondelaget og NAV.

Eli Berven, nestleder i Akershus Bondelag, sier at velferdsordningene for bønder må bedres betydelig, og peker på at det er et rekrutteringsspørsmål.

- Vi vil at ungdom av begge kjønn skal bli bønder. Da må vi ikke legge helt unødvendig hinder i veien for dem, sier hun.

Jeg vegrer meg for å få en unge til på grunn av den jævla papirbunken!

Vi er så sjølhjulpne

Marthe sier at noe har blitt bedre etter hennes første barn, men ikke selve ordningene.

- Velferdsordningene ved sjukdom og graviditet er for dårlige. Men det største problemet for meg var at ingen kunne svare på noe som helst. Akkurat det har blitt bedre. De flinkeste er de på Bondelaget – de har etterhvert skaffa seg mye kunnskap, sier hun. Men er klar på at det først og fremst fortsatt henger på ordningene. Og legger til at hun sjøl og andre bønder også bidrar til at det fortsetter å være sånn.

- Vi er så sjølhjulpne og innstilt på at det skal gå. Det vises ikke i tall og statistikker at dette er problematisk, for vi får det jo til. Men grunnen til at det funker er at vi bruker familien. Mora mi bor fem meter unna, og har kunnet ta seg mye av ungene når det måtte til. Men hun har egen jobb, og er ikke alltid tilgjengelig, selvsagt. Mannen min har butikk  hjemmefra, og har kunnet trå til ekstra. Og jeg har vært heldig nok til å være frisk – jeg var i fjøset dagen før fødsel og bestilte kraftfôr fra fødestua. Da går det på et vis. Men vi må få dette høyere på dagsorden – ordningene må bli bedre! Det hadde vært et helvete hvis jeg ble dårlig, for eksempel – da hadde det ikke gått.

Den jævla papirbunken

Da Marthe fikk sitt andre barn, var hun mer rutinert, og hadde lært av det første. For det første at hun søkte om 80 prosent permisjon og ikke 100.

- Jeg har jo ansvar for dette bruket og 200 dyr - da spiller det liten rolle om det står på papiret at jeg har permisjon – jeg er nødt til å gjøre noe når jeg må. Den andre grunnen til det er at man trekkes i utbetaling dersom man får noe som helst i lønn eller honorar. Mens jeg var i 100 prosent permisjon deltok jeg i to møter som tillitsvalgt, fikk en liten møtegodtgjørelse for dem - og fikk trukket 70 000 av permisjonspengene. 70 000! Det lærte jeg av. Det andre jeg endra på, var at jeg hadde mer hjelp på gården med unge nummer 1 – jeg klarte mer sjøl ved nummer 2.

- Hva tror du kunne gjort det enklere å få barn?

- Avløserordningen må bli bedre – det er for lite penger i den til å kunne hjelpe på alvor. Og hva med en ordning for barnehage? Gratis barnehage, for eksempel? En del av bildet her er jo at melkeprisen har gått ned hvert år jeg har vært bonde, mens alt annet går opp i pris, inklusive barnehage. Man trenger jo hjelp både med barn og gård – jeg har sagt at dersom jeg skal ha en unge til, skal jeg ha au pair! Og er det mulig å forenkle søknader og dokumentasjoner rundt både graviditet og avløser? Jeg vegrer meg for å få en tredje unge på grunn av den jævla papirbunken!