Landbrukspolitikken - Ikke likegyldig hvem som styrer

Det er ikke likegyldig hvor maten kommer fra, skriver medlem av Bondelagets styre, Lise Thorsø Mohr i sin kronikk (FB 21.2).  Nei, det er det ikke. Skal vi nå målsettingen om å øke norsk landbruksproduksjon i takt med befolkningsveksten i Norge, er det heller ikke likegyldig hvem som sitter i regjeringskontorene framover. Det blir avgjort den 9. september.

Regjeringen har trukket opp sin landbrukspolitikk i Stortingsmeldingen «Velkommen til bords».  Gjenvelges regjeringen, vil den bli satt ut i livet. Blir det regjeringsskifte, blir det en helt annen landbrukspolitikk. Hvilken kan man lese ut av Høyres og Fremskrittspartiets merknader i innstillingen til Stortinget, da landbruksmeldingen ble behandlet. Det er ikke lystelig lesing for alle som er opptatt av landbruket.

«Bøndene tjener mindre og mindre og løper fortere og fortere», skriver Lise Thorsø Mohr. Inntektsutviklingen i landbruket er en utfordring, også i våre naboland. Bonden må få igjen for arbeidsinnsatsen. Hvis ikke, vil rekrutteringen til yrket svikte.

Hva forteller historien når det gjelder inntektsutviklingen i landbruket? På siste halvdel av 1970-årene fikk vi opptrappingsplanen for landbruket. Fra 1976-81 var realinntektsveksten i landbruket 4 %, mot bare 0,3 % for lønnstakere. Under Willoch-regjeringen 1981-86, sank med 3,2 %, mens lønnstakerne fikk en vekst på 1,1 %. Under Bondevik I, 1997-2000, fikk bonden en realinntektsvekst på bare 0,3 %, mens lønnstakerne fikk hele 2,9 %. Under Bondevik II, 2001-2005 ble det ingen realinntektsvekst for bøndene overhode, mens lønnstakerne fikk +2,5 %. Under den sittende regjering, fra 2005 -2012, har bøndene fått en realinntektsvekst på 7,9 %, mer enn tre ganger så mye som lønnstakerne.

Vi så under jordbruksoppgjøret i fjor våres at bøndene ikke var fornøyd. De marsjerte og kjørte traktor i gatene. Men historien forteller altså at utsiktene til fornøyde bønder etter et jordbruksoppgjør, er betydelig mindre under en borgerlig regjering.  Det er når Arbeiderpartiet sitter i regjering inntektsveksten i landbruket har vært sterkest, og betydelig sterkere enn for lønnstakerne.

Norges Bondelag har beregnet utslaget for bondens inntekter hvis Høyres landbrukspolitikk blir satt ut i livet. En gjennomsnittlig storfebonde på Vestlandet ville tjene 85.000 mindre. En gjennomsnittlig kornbonde på Østlandet 275.000 mindre i året. Konsekvensene av Fremskrittspartiet politikk lar seg knapt beregne, så sterke er utslagene. En gjennomsnittlig melkebonde ville tape 500.000 i året.

De rød-grønne partiene vedtok regjeringens forslag om å gå over fra kronetoll til posent-toll for enkelte varegrupper. Et sterkt tollvern er en nødvendig del av landbrukspolitikken. Norge er et krevende land å produsere mat i, både av klimatiske og topografiske grunner. Høyre og Fremskrittspartiet kritiserte dette sterkt og gikk i mot. Vi må forvente at et regjeringsskifte til høsten, betyr at kronetollen kommer tilbake. Tollvernet svekkes, konkurransen mot import blir sterkere. Bonden må løpe enda fortere.

Landbrukspolitikkens viktigste formål er å sikre produksjon av norsk mat og trygg mat. Men det er ikke den eneste målsettingen. Landbrukspolitikken er også innrettet slik at vi skal ha levende bygder over hele landet. Forsvinner bonden, svekkes grunnlaget for bosetting også for andre typer næringer, ikke minst turistnæringene.

Norsk matproduksjon er også grunnlaget for en annen, stor og viktig næring, næringsmiddelindustrien.  Det er en av våre største industrier, ikke minst her i distriktet.  Slik sett er landbruket og verdikjeden den danner grunnlaget for rundt 90.000 menneskers arbeidsplasser. Svekkes norsk matproduksjon til fordel for mer import, forsvinner arbeidsplasser. Bort fra Stabburet på Råbekken og til utlandet.

Dette er hva dette valget i høst handler om for landbruket.  Det er ikke likegyldig hvem som styrer landbrukspolitikken etter 9. september.

Svein Roald Hansen

Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet