- Valdres som skapt for sau

Publisert

Kristin og Guro Lajord mener Valdres er som skapt for sau. Mor og datter er opptatt av å utnytte de rike utmarksressursene til matproduksjon. Vi treffer dem foran et solsvidd tømmerhus med utsikt over Vangsmjøsi.

På garden Nedre Lajord i Vang i Valdres driver Kristin Bakke Lajord og dattera Guro med sau. Vi befinner oss lengst vest i Innlandet, i fagre Valdres. Vi er her på en fin sommerdag midt i juli i år, og vi kan skrive under på at Valdres er fagert!

Guro Lajord med sauen ved Nordre Syndin

Valdres består av seks kommuner og grenser i sør mot Viken og i vest mot Vestland fylke. Valdres kjennetegnes blant annet av mange små og mellomstore garder, store utmarksområder, fjell, et rikt stølsliv, kulturliv, hytteturisme, mye lokalmat og rakfisk. Med andre ord; en viktig region for matproduksjonen i Innlandet!

Mor og datter deler på arbeidet, det har de gjort etter at Kristins mann og Guros far, Aslag, døde i 2015. Kristin er veterinær i 60% for Vang og Vestre Slidre og Guro studerer vernepleier ved Høgskolen i Innlandet Lillehammer og jobber også i miljøtjenesten i Vang kommune. Med kjærest i Gausdal blir det mye farting på Valdresjenta som nettopp har fylt 28 år.

Guro Lajord og mor Kristin Bakke Lajord

Guro er nr to i en søskenflokk på tre. Det er hun som er mest interessert i landbruk av de tre, og hun har da også en bachelor i agronomi fra Blæstad. Men om det er hun som skal ta over garden, det er hun fortsatt litt usikker på. Det var denne bonden i Gausdal, da...

Vi ser to damer med stor respekt både for garden, matproduksjonen, og for hverandre.

- Samarbeidet er godt, og vi deler på dyrestellet ettersom det passer, sier mor Kristin. - Men det er Guro som tar seg av traktorkjøringa. De prøver å ha fri fra andre jobber i størst mulig grad i lamminga for at det ikke skal bli for mye hardkjør.

Nedre Lajord:

Driver 118 fulldyrka, litt av dette er leid av naboer, og all jorda ligger rundt garden
Store beitearealer innover mot Syndin der de også har støl
Ca 110 vinterfôra sau

Det er en gammel slektsgård vi besøker. Våningshuset er påbygd i gammel stil med rester av gamlestua inne i huset, og fjøset er fra 2010. Midt på fjøs veggen finner vi Valdresrosa, ei rose vi finner på mange driftsbygninger i Valdres.

Saufjøset, som er fra 2010, har den karakteristiske Valdresrosa på veggen.

Vang i Valdres er ei aktiv jordbruksbygd med fjell og fjord og mye utmarksbeite. – Det er nettopp utmarksbeite som er vår største ressurs, og som vi er veldige opptatt av å få brukt til å produsere mat. Da passer det godt med sau, sier Guro.

Jordene er små og bratte, og de passer ekstra godt til beitedyr. Og det er beitedyr det er mest av i området; sau, mjølkeku, ammeku og flere mjølkegeitbesetninger. Dette gir et aktivt og godt husdyrmiljø. I tillegg beiter tilsammen fire tamreinlag her i Vang og to nærliggende kommuner kan Guro fortelle.

Familien Lajord er bevisste på at de ønsker jord kun i nærheten av garden. De har aldri hatt noe mål om å få tak i så mye jord at de kan være heltidsbønder. Kombinasjonen de har nå fungerer godt for dem.

Sauen går sjøl til fjells

Når de har arealet rundt garden, et beite like ved grinda, og kort vei til utmarka generelt, kan sauen slippes og følges oppover lia gjennom bjørkekratt med godt vår- og høstbeite, og videre innover mot Nordre Syndin og de store utmarksbeiteområdene der. – Veldig lettvint, mener Guro. Og så langt har de vært forskånet for store rovdyrangrep. - Vi har gaupe år om annet, ellers heldigvis lite, sier de.

Når arealet er konsentrert rundt garden, slipper de også mye ekstra kjøring. – Da går også utkjøring av møkk på jordene på en effektiv måte, sier Guro.

Likevel er de spente på framtida for jordbruket i området. - Det er mange små garder, og det blir en utfordring framover, sier de. Løsdriftskravet for storfe som kommer i 2034 vil nok få en del konsekvenser, og de innrømmer at det hersker en viss resignasjon i miljøet. Det er noen få store mjølkesamdrifter i området og andre som har investert i løsdrift, ellers er besetningene små og mellomstore, med overtall av båsfjøs. - Vi får drive så lenge vi orker, og så får vi se, sier Kristin. - Det er jo en stor bøyg å selge en gård, og dette er jo en gammel slektsgård, sier hun.

Etter en trivelig prat ved kjøkkenbordet, må Kristin dra ut på veterinærbesøk. Etter at vi har sett på fjøs og truffet noen hjemmegående sauer, tar Guro oss med til fjells der resten av saueflokken går på beite.

Noen kilometer opp for garden kommer vi til den nederste saltplassen. Og her får vi se, noe som for oss uvitende er litt spesielt, saltstein med berlinerblått. Fargen smitter!

Saltsteinen er populær, og det vises godt at den inneholder berlinerblått

Berlinerblått er et godt hjelpemiddel sauebøndene har tatt i bruk for å binde evt radioaktivitet fra beitevekster. Det radioaktive stoffet Cecium blir da skilt ut fra organismen og blir ikke med i kjøttet.

For selv om de er forskånet for rovdyr, har de bequerellene å slåss med. De er overrasket over hvor mye ettervirkninger det er etter ulykka i Tsjernobyl, over 30 år etter. - Når bequerell-verdiene er høye, må sauen nedfôres, forteller Guro. Det vil si at sauen må tas ned fra utmarksbeite og fôres med ikke-radioaktivt fôr på hjemmebeite før slakting. - Vi slapp nedfôring i fjor, og det ser også bra ut i år. Vi er mye mindre plaget nå enn for 10-15 år siden, sier hun.

Guro speider utover mot Vangsmjøsi og fjella i vest

Ferden går videre oppover gjennom bjørkeskog og godt sauebeite. Landskapet åpner seg og vi kan se mot både Hugakøllen, Syndinfjellet, Grønsenknippa og Langehage i følge vår lokale guide.

Vi kommer til stølslaget Langehage, et beskyttet stølsområde som ligger i nordenden av vatnet Nordre Syndin. - Her er det dessverre ikke lenger aktiv stølsdrift, men det er mye beitedyr i området, forteller Guro. Her ligger også stølen til Lajord, med beitedyr på et frodig jorde ned mot Nordre Syndin.

Har en noe godt med seg, er det lett å få med seg flokken. Her ved Nordre Syndin

Stølen til Lajord med utsyn utover Nordre Syndin

Besøket på Langehage blir en god avslutning på vårt lille besøk i Valdres.

Valdres

Regionen består av kommunene Øystre Slidre, Vestre Slidre, Vang, Nord-Aurdal, Sør-Aurdal og Etnedal. Jordbruksproduksjonen er hovedsakelig husdyrbruk (mjølk/kjøtt) med store beiteressurser i utmarka. Tamreindrift betyr en del for regionen med 55 prosent av dyrene i Oppland. Dette er en region med aktiv setring. Øystre Slidre er den største geitmjølkprodusenten i Oppland. Valdres skiller seg ut med mindre husdyrbesetninger enn i de andre regionene i Oppland. Sør-Aurdal har det største produktive skogarealet av kommunene i Oppland med snaut 600 000 dekar, og har hjørnestensbedriften Begna Bruk.

Kilde: Fylkesmannen i Innlandet