Kornproduksjon

Først ut var Eivind Mæhlum, han startet som gårdbruker i 1982 og driver kornproduksjon. Han driver i dag 880 daa korn på 340 daa eget og 540 daa leid areal. I tillegg driver han 2000 daa skog og utleie av leiligheter.

Maskinparken er i hovedsak 2 traktorer på 105 og 145 hk og en 14 fot tresker og tilhørende redskap til kornproduksjon. Målet er å ha en så billig maskinpark som mulig.

Driftsmessig er våronna fra ca 20 april og ut mai. Det er viktig å få nok varme og tørk om våren for å få riktig tid på innhøsting. Samtidig må en ha nok is i magen til at jorda skal bli tørr nok, spesielt viktig er dette ved redusert jordarbeiding. Eivind bruker en del husdyrgjødsel som gir noe sen innhøsting på en del areal da det tar litt tid å få ut dette om våren. Innhøstingen er normalt fra 15 aug. og ut sept. Han har forsøkt redusert jordarbeiding, men dette med variert hell. Det er ofte vanskelig å vente lenge nok om våren slik at såbedet ofte ikke blir optimalt, spesielt i fuktige sesonger, derfor pløyes alt areal, ca 2/3 om høsten, dette gir en fordel med raskere opptørk på våren. Han har også forsøkt økologisk kornproduksjon, men med noe dårlig arealgrunnlag og vanskelighet med tilpasning i produksjonssystemet var ikke dette drivende.

Blant utfordringene fermmover peker Eivind Mæhlum på at prisen på plantevernmidler ofte følger kornprisen på verdensmarkedet, noe som er med på å holde marginene nede. Kostnaden for plantevern er en betydelig kostnad i produksjonen. I tillegg er arrondering og dårlig grøfting av utfordringene. Den største utfordringa fremmover ser ut til å være klima. Mye regn i innhøstingsperioden gir sen innhøsting og ofte dårligere kvalitet.

For å opprettholde produksjonen må økonomien ligge i bunn på kornproduksjon som i andre produksjoner. For å få gode resultat må en være aktiv å følge klima og værforhold for å få størst mulig avling til en god kvalitet. Eivind tror vi har store utfordringer for å nå målet i økt kornproduksjon.

Storfekjøttproduksjon

Andre mann ut var Hans Gunstad som driver med storfekjøtt på Hadeland. Han har ammekubesetning av Aberden Angus der han har oppfôring av alle okse og kvigekalver, samt innkjøp av noe oksekalver. Hans startet opp i 2004 med gammelt fjøs, han bruker det gamle fjøset som er ombygd til 55 liggebåser og har bygd nytt kaldfjøs med talle med 85 spiseplasser. Kalvingen skjer i hovedsak  i feb-mars, med beiteslipp ca 10-15 mai.

Utfordringene innen storfekjøtt produksjon er i hovedsak rammevilkår og økonomi. Det er kostbart å starte opp som ny, derfor er det lite nyrekruttering til næringa, det er enklere å utvide enn å rekruttere nye. Slik tilskuddene er bygget opp i dag henger de ikke helt med i dagens utvikling, det må lønne seg å være dyktig. Maskiner og utstyr er kostbart og det er hele tiden en avveining mellom arbeidsmiljø og mekanisering. I enkelte områder der det er andre alternativ til produksjon er det også en utfordring i konkurranse med f.eks kornproduksjon i forhold til leie av areal. Importvern er viktig for utviklinga i framtida.

Det kan også være større utfordringer med naboer som ikke har bakgrunn fra landbruket og toleransen for støy og lukt har blitt lavere.

Vi må likevel ha tro på framtida. Det er et stort behov for beitedyr, beitedyr gir også god kjøttkvalitet. Kastrater kan også være en mulighet dersom det er nok og passende bygningsmasse for vinterfôring. Dersom rammebetingelsene tilpasses er det gode muligheter for en økning i storfekjøttproduksjonen i Norge. Fremover er det også viktig å satse på kompetanse. Det er ofte vanskelig å få arbeidskraft med god nok kompetanse.

Inn på Tunet

Til slutt var det et veldig engasjerende innlegg av Marita Aanekre. Hun driver Inn på Tunet på sin gård i Sør Fron. Hennes bakgrunn i tillegg til å ha ”Bachelor” i sundt bondevett er lærerutdanning og arbeidserfaring fra leirskole og grunnskole. Man må ikke være lærerutdannet eller fagutdannet for å drive inn på tunet, ”grunnfag” eller ”Bachelor” i sundt bondevett er et godt utgangspunkt.

På Aanekre tilbyr hun bl.a tjenester innen oppvekst og opplæring, SFO, arbeidstrening, rusforebygging, tilbud til funksjonshemmede, psykisk helse, demens og barnevern. I tillegg til IPT har gården grasproduksjon og slaktegris. Sistnevnte produksjon er for tiden utleid. Hun har et eget hus som base for IPT aktiviteten, ellers er det mye gamle bygninger som brukes mest mulig i aktivitetene. De har også hest, geit, høner, kanin og katt som ”miljøskapere”, samt en grønnsakshage, frukt og bær.

En av faktorene for å lykkes med IPT er å ha trivelige rammer rundt det en driver med. Både estetisk at det er en god atmosfære som gjør at besøkende føler trygghet. Marita hadde målsetting om å ikke legge ned gården, knytte sammen nye og gamle produksjoner, beholde levende bygder og ta vare på kulturlandskapet. Det var viktig å utnytte gårdens og egne ressurser til mennesker som trenger det og i tillegg til ønsket om å skape sin egen arbeidsplass gjorde dette at hun startet med IPT.

Fra sitt tidligere yrkesliv så hun behovet for alternative arenaer for tilrettelegging for enkelte skoleelever. Målet var å få elevene inn på et spor som gav muligheten for enkeltelever å fullføre grunnskolen. Tidlig innsats mot ”problemelever” er godt betalt på lang sikt. En av utfordringene er å beholde troen på det man driver med. En må være bevisst på hva en går inn i , man har hele tiden folk inn på gården og ting må være ”på stell”. Det kan også i enkelte bygdesamfunn være vanskelig å skille seg ut med nye produksjoner og driftsformer samt at kommunen ikke alltid har evnen til å tenke nytt selv om Inn på tunet tilbudet er en stor styrke for alle kommuner som har dette. Det gir unike muligheter som institusjoner ikke kan tilby