Verdens naturfond (WWF) gikk i 2017 til søksmål mot staten med påstand om at den norske rovdyrforvaltningen strider mot Grunnloven § 112, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Blant annet pekte de på at ulven er totalfredet og står oppført som kritisk truet Rødlista, med svært høy risiko for å dø ut.

Partene som møttes i retten var Staten, med partshjelp fra Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NORSKOG og Utmarkskommunenes Sammenslutning, og med WWF som motpart. Høyesterett brukte fem dager på å behandle dommen, og nå er den klar.

En riktig og viktig avgjørelse

- Vi ser at Høyesterett konkluderer med at norsk rovdyrforvaltning ikke strider mot de lover og konvensjoner som WWF pekte på. Det viser at det var grunnlag for å felle, noe som vi har ment hele tiden, sier Bartnes.

En rekke ulike hensyn skal vektlegges

Høyesterett har blant annet kommet fram til at lisensfelling av 12 streifulver og flokkene i Osdalen og Julussa, alle utenfor ulvesonen, var gyldige. Høyesterett mener også at ulvefellingene ikke truet ulvebestandenes overlevelse og at det ikke var andre gode nok alternativer enn å felle.

- Dette handler om at dommen sier at vi nå kan forvalte ulven i tråd med det vedtatte bestandsmålet. Oppsummert sier Høyesterett at forvaltningen kan vektlegge en rekke ulike hensyn når man tar stilling til om rovdyr kan felles i områder uten beitedyr, sier Bartnes.

- Dommen kommer også med en viktig avklaring når det gjelder fellinga av ulv innenfor ulvesonen, noe som har vært det store spørsmålet de siste årene, avslutter Bartnes.

Samtlige fem dommere var enige med staten og oss i at hverken streifulvvedtaket eller revirvedtaket var ugyldig. Dommen er tydelig og klar, og WWF har ikke fått gjennomslag på noen punkter.