Priskontrollen på landbrukseiendommer har vært i spill helt siden desember 2013, da den ble foreslått avviklet av regjeringen. Drøye to år etter er forslaget nå behandlet i Stortingets næringskomitè. Regjeringen har ikke lyktes med å avvikle ordningen, men et flertall bestående av FrP, H, V og til dels KrF, går likevel inn for endringer i priskontrollen som vil gi betydelige konsekvenser for landbruket.

 

Hva er priskontrollen?

Priskontrollen skal sikre ei forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer.  Formålet med bestemmelsen er at eiendommer som brukes til landbruk kjøpes og selges til en pris som bidrar til å realisere landbrukspolitiske målsetninger.  Dette gjelder mål om å sikre rekruttering til næringa, å legge til rette for langsiktig god ressursforvaltning og å legge til rette for stabile heltids- og deltidsarbeidsplasser.

 

Hvordan fungerer priskontrollen i praksis?

For å kunne eie landbrukseiendom i Norge over en viss størrelse og verdi i dag, kreves det tillatelse fra samfunnet. Denne tillatelsen kalles konsesjon og innebærer både rettigheter og plikter for eieren. Dette er regulert gjennom konsesjonsloven, som også priskontrollen er en del av. Hensikten med konsesjonsloven er blant annet å sikre at jorda blir benyttet til å produsere mat, og lokal verdiskaping ved at jorda eies av norske bønder. 

Når en landbrukseiendom med en viss størrelse og verdi skifter eier, så er det opp til kommunen å avgjøre om den nye eieren skal få konsesjon. I dag gjelder dette for eiendommer som har minst 25 dekar full- og/ eller overflatedyrka jord eller 500 dekar produktiv skog, og hvor den avtalte prisen er over 2,5 millioner kroner. Priskontrollen innebærer at kommunene må vurdere om den avtalte prisen er på et nivå som gjør det mulig for den nye eieren å betjene kjøpesummen med inntektene fra gårdsdrifta.

Fylkesmannen er tilsyns- og ankemyndighet i konsesjonsspørsmål.

 

Hvorfor er priskontrollen viktig for Bondelaget og landbruket?

Bondelaget er opptatt av å ta vare på matjorda i Norge, og at den benyttes til å produsere mat. Vi vil også legge til rette for at unge mennesker velger å gå inn i næringa.

Priskontrollen sørger for at unge kan kjøpe seg en gård til en pris som kan forrentes av den inntjeninga som driften av gården vil gi og uten uoverkommelige krav til egenkapital. Dersom priskontrollen ble fjernet ville dette gitt stor effekt i bynære områder av landet. Her ligger den beste matjorda, men det er også her landbrukseiendommer er mest attraktive å benytte til andre formål enn matproduksjon, som bolig eller utbygging. Uten priskontroll er det all grunn til å forvente at prisen på disse eiendommene vil stige kraftig. Det vil kunne gi følgende konsekvenser:

  • Prisene stiger til et nivå hvor bonden ikke lengre kan betjene kjøpesummen med inntektene fra gården.
  • Bonden vil oftere tape konkurransen om landbrukseiendommene fordi hans/hennes betalingsevne normalt sett vil være vesentlig lavere enn hos aktører som bare vil bo på eiendommen eller bygge på den.
  • En høyere pris på gården gir bonden mindre ledige midler til å foreta investeringer i driftsapparatet.

Plan- og bygningsloven, jordloven, og i noen grad konsesjonsloven, vil fortsatt kunne forhindre at eiendommen blir bygget ut til andre formål eller benyttet som rent bosted. Ny eier vil derfor måtte enten selge jorda eller leie den ut.  Jorda vil da fortsatt kunne bli drevet videre, men heller ikke det er uproblematisk:

  • Aktive bønder velger å kjøpe jord til en høyere pris enn det som kan forrentes gjennom driften av jorda. Dette vil danne grunnlag for en gjeldsboble i landbruket slik vi har sett i for eksempel Danmark.
  • Flere bønder velger å basere seg på å leie jord framfor å eie den selv. Dette vil øke leiejordsandelen i landbruket slik sitasjonen er i land som Belgia og Frankrike. Mens jord som eies av aktive bruker holdes i god hevd, viser erfaringer at leiejord forfaller i sterkere grad, fordi verken eier eller bruker ser seg tjent med jordforbedrende tiltak.

Fjerning av priskontrollen på rene skog- og utmarkseiendommer, vil bidra til økt fraflytting og økte priser også utenfor de bynære områdene. Bakgrunnen for dette er at eiendommer som er attraktive for jakt-, fiske og rekreasjon, i langt større grad enn tidligere vil bli nyttet til slike formål, enn til bosetting og selvstendig drift.

 

Hvorfor har det tatt så lang tid å behandle denne saken i Stortinget? 

I tillegg til å foreslå avvikling av priskontrollen har regjeringen senere også foreslått å avvikle hele konsesjonsloven. I og med at dette henger nøye sammen, var planen til Stortingets næringskomitè å innlemme behandlingen av priskontrollen i behandlingen av konsesjonsloven for å kunne se ting i en større sammenheng.

Problemet med dette var at samtidig som at daværende statsråd Sylvi Listhaug sendte avvikling av priskontrollen på høring, sendte hun også et brev til landets kommuner hvor hun ba om at pris ikke ble ilagt avgjørende vekt ved tildeling av konsesjon på landbrukseiendommer. Dette førte til at en rekke kommuner og fylkesmenn endret praksis, noe som igjen ledet til et behov for at Stortinget gjorde en avklaring av dette spørsmålet nå.

 

Hva mener næringskomiteen på Stortinget?

Et flertall bestående av partiene H, FrP, Venstre og KrF er enige følgende:

  • Priskontrollen består som en del av konsesjonsloven.
  • Kriteriene for når kommunen skal vurdere om en jord- og/eller skogbrukseiendom skal konsesjonsvurderes, og dermed også om prisen på eiendommen skal vurderes, endres.
  • Prisreguleringen slår inn dersom eiendommen har minst 35 dekar dyrka mark og den avtalte prisen er høyere 3,5 millioner kroner.
  • Regjeringa må vurdere om beløps- og arealgrensen skal fastsettes i forskrift i stedet for i loven.
  • Regjeringa må vurdere et forslag som vil gjøre det lettere å overdra tilleggsjord til en naboeiendom, eller til en som forpakter jorda, uten å måtte søke om deling eller konsesjon. Høyre, Venstre og FrP vil at også dette skal gjelde rene skogeiendommer.

Det er også flertall for:

  • Intensjonen er å oppheve priskontrollen på rene skogeiendommer. KrF tar forbehold om å vurdere saken når regjeringa legger ei vurdering av konsekvensene.
  • Høyre, Venstre og FrP ber regjeringa utrede regler og komme tilbake med forslag, som gjør at skogen på kombinerte jord- og skogeiendommer kan bli fritatt fra priskontroll.

 

Hva betyr dette for landbruket?

Økning i pris og arealgrensene:

En stor andel av landbrukseiendommene i Norge er allerede i dag under konsesjonsgrensen og er dermed også unntatt fra priskontroll. Når grensene heves vil denne andelen da øke. I 2014 var det i følge SSB totalt 185 732 landbrukseiendommer her til lands. Bare 94.223, eller ca. 49,3 prosent, har mer enn 25 dekar dyrka jord og/eller 500 dekar produktiv skog, og skal derfor prisreguleres.   

Dersom grensen for full- og overflatedyrka jord heves til 35 dekar, reduseres omfanget av eiendommer befattet av priskontroll til 41,8 prosent. Ytterligere kommer rene skogeiendommer til fradrag, men her kan ikke andelen estimeres før en eventuell grense er fiksert. Det er likevel ikke utenkelig at andelen vil kunne bli opp mot 70 prosent av landets landbrukseiendommer, dersom skogeiendommene også blir fritatt. I ytterste konsekvens betyr det at samfunnet ikke lengre har noen garanti for at storparten landbrukseiendommene her til lands blir brukt til matproduksjon.

 

Flytte fastsettelse av grensene fra lov til forskrift:

Vil gjøre det mulig for enhver tid sittende regjering, også mindretallsregjering, å endre på grensene uten behandling i Stortinget.  

Skille jord- og skogeiendommer:

Svært ofte er det de samla innmarks- og utmarksressursene som gir grunnlag for næringsvirksomhet og bosetting på en gård. Å skille regelverket for jord og skog vil bidra til å splitte opp eiendommene, og det vil lett bli slik at eiendommene blir delt opp ved salg for å få høyst mulig pris for skogen. Dette gir et dårligere grunnlag for drift. 

En gård trenger både utmark og innmark, og svært ofte er det de samla ressursene som gir grunnlag for arbeidsplasser og bosetting, et skille vil dele opp eierskapet og hindre en effektiv sambruk av ressursene. Dette vil redusere det lokale eierskapet og den lokale verdiskapinga. 

I tillegg vil lokalbefolkninga i mindre grad vil få tilgang til jakt- og fiskerettigheter dersom utmarka selges ut.