Publisert: 16.01.2023

For å være trygg på en god matsikkerhet og en matproduksjon over hele landet, må bonden ha ei inntekt å leve av. Når inntektsmålet til Stortinget er at bønders inntektsnivå skal sammenlignes med inntektsnivået til lønnsmottakeren, trengs en ny måte å beregne inntektene på.

Tallgrunnlaget vi har i dag, er laget for å måle inntektsutviklinga, ikke inntektsnivået. Inntektsutvalget har ulike forslag, noen bygger videre på metodene som brukes i dag, mens andre er nye.

Bondelaget avviser noen forslag, mens vi støtter og foreslår forbedringer til andre deler av det Inntektsutvalget foreslår. Bondelagets forslag tar opp i seg utviklingen som har vært i landbruket de siste tiårene, og vi foreslår å bruke reelle tall, mens Inntektsutvalget bruker beregninger og setter forutsetninger. Med det kan vi få et tallgrunnlag som er egna til å gi et tall for gjennomsnittlig inntekt i jordbruket, og som bønder og myndigheter har tillit til.

Hør Landbrukspodden FORKLART med hovedtrekkene fra høringsinnspillet på 9 minutter.

Konkrete hovedpunkter fra Bondelagets høringssvar:

  • Vi støtter utvalgets vurderinger av endringer i totalkalkylen (sektorregnskapet for landbruket). Det er mer i tråd med vanlige regnskapsprinsipper og vil gjøre det enklere å forstå regnskapet.
  • Vi ønsker ytterligere tilpasninger i totalkalkylen med samme formål, både for leasing og etterbetaling og bonuser.
  • Vi mener utvalgets hybridmodell ikke kan brukes i inntektsmåling, den åpner for skjønnsmessige vurderinger av inntektsnivå framfor måling.
  • Vi mener driftsgranskingene vil være et bedre utgangspunkt for å sammenlikne inntektsnivået i jordbruket med andre grupper, og kan ev endres for å imøtekomme krav til inntektsmål.
  • Vi mener produktivitetsutviklingen som landbruket kan vise til tilsier at totalkalkylen kan benyttes direkte for å beskrive inntektsnivået i landbruket.
  • Vi trenger et resultatmål som kan sammenlignes med andre grupper, og forslår vederlag til arbeid.
  • Vi mener den bokførte kapitalen skal gi grunnlag for en avkastning på minst samme nivå som lånerenta.

Under følger en nærmere beskrivelse av forslagene:

En Totalkalkyle som inkluderer alle kostnader

Totalkalkylen er jordbrukets sektorregnskap, som om all jordbruksproduksjon i hele Norge var én gård. Denne viser utviklingen i inntektene i jordbruket. Stortinget har vedtatt at Totalkalkylen ikke er egnet til å måle inntektsnivået i jordbruket til sammenlikning med lønnsmottakeren.

Ved å legge flere elementer inn i Totalkalkylen, blir den mer egnet til å sammenligne nivået på inntektene i landbruket med lønnsmottakeren. Bondelaget mener at det vil gjøre tallene mer gjenkjennbare, og i tillegg gi et resultat som er mer likt driftsgranskingene.

Inntektsutvalget anerkjenner selv i NOUen at modifisert sektorregnskap/totalkalkyle kan vise både inntektsutviklingen og gi grunnlag for vurdering av inntektsnivået i næringa.

Inntektsutvalget foreslår å ta inn inntekter og kostnader fra leie av jord og melkekvoter, legge til nominelle rentekostnader på lånt kapital og å fjerne innleid arbeid (verken arbeidstid eller lønnskostnader er med) i en modifisert totalkalkyle. Bondelaget mener dette er bra, og for å gjøre enda mer gjenkjennbart foreslår Bondelaget i tillegg å føre kostnadene til leasing på samme måte som i gårdsregnskap, og at etterbetaling fra Tine og andre selskaper føres på utbetalingsåret, slik at vi følger kontantstrømmen.

Utvalget anerkjenner at modellbruk som utgangspunkt for avgrensinger og forutsetninger for et inntektsmål, vil kreve omfattende og detaljerte beregninger og normeringer av effektivitet som de ikke finner hensiktsmessig.  Vi er enig i det. Når vi skal beregne inntektsnivået må det være basert på faktiske, reelle tall.

Vil ha samme krav til effektivitet som resten av samfunnet

Den gjennomsnittlige produktiviteten og effektiviteten til lønnsmottakere, er grunnlaget for det som regnes som gjennomsnittlig inntekt for lønnsmottakere. Stortinget har ikke satt noe krav om effektivitet for å tette inntektsgapet. Norges Bondelag mener det ikke er noen grunn for at det skal legges strengere krav til effektivitet i jordbruket. Bonden er opptatt av å gjøre jobben bedre hver dag, men et ytterligere krav om å være mer effektiv, vil ikke gi det landbruket Norge trenger og ønsker.

Næringa har gjennom flere tiår økt produktiviteten. Sammenlignet med 1992, produseres det 12 prosent mer i norsk landbruk. Dette gjøres på halve tida: 55 prosent lavere arbeidsforbruk, 94 millioner færre arbeidstimer. På denne tida har også arbeid blitt erstattet av kapital, med 18 prosent mer kapital i landbruket nå enn i 1992. Produksjonen foregår på ni prosent mindre fulldyrka areal.

Inntektsutvalget foreslår at de bøndene som driver dårligst, ikke er med i utvalget man skal regne gjennomsnittsinntekta fra. Dette begrunner de med at investeringer tas med andre grunner enn å maksimere profitten i gårdsdrifta.

Norges Bondelag støtter ikke dette, men legger til grunn at alle bønder driver på en tilstrekkelig effektiv måte til å kunne regnes inn i grunnlaget. Det er ikke er grunnlag for å si at norske bønder tar avgjørelser som ikke har profitt som mål, i et slikt omfang at det kan brukes som begrunnelse for å legge inn et effektiviseringskrav.

Bruke Totalkalkylen – ikke hybridmodellen

Inntektsutvalget har som forutsetning at det må stilles effektivitetskrav, og lanserer hybridmodellen som metode. Den innebærer at de bøndene som har de beste resultatene målt pr. årsverk, er de bøndene som utnytter inntektsmulighetene som politikerne har satt. Dette mener de kan være et utgangspunkt for å sammenligne inntektsnivå. De bruker variasjon i skattedata for å korrigere opp inntektsnivået i en modifisert totalkalkyle. Utvalget skisserer ulike utdrag av «beste resultat» for hvem som skal regnes inn.

Produktiviteten i jordbruket har vært enorm. Bondelaget mener det ikke er behov for å sette effektivitetskrav utover den gjennomsnittlige produktiviteten som ligger i næringa. Da mener vi den modifiserte totalkalkylen kan brukes direkte for måling på nivå. Dersom det likevel skal stilles ytterligere krav om effektivitet, mener Bondelaget at driftsgranskingene er riktig metode å bruke for å regne ut inntektsnivået, ikke hybridmodellen.

Vi mener utvalgets hybridmodell ikke kan brukes i inntektsmåling, den åpner for skjønnsmessige vurderinger av inntektsnivå framfor måling.

Det er alt for mange svakheter med hybridmodellen og grunnene til at noen regnes med blant i utvalget som skal danne gjennomsnitt, er ikke nødvendigvis at de utnytter rammevilkår bedre. Det kan like gjerne være inntekter fra boligutleie, jakt, fiske, leiekjøring etc.  Fokus i jordbruksoppgjør vil også flyttes fra rammevilkår for bønder til diskusjon om effektivitetskrav og valg av faktorer i hybridmodellen. Høringsinnspillene vi har fått fra lokal- og fylkeslag er også klare på at hybridmodellen har så mange svakheter at den ikke vil ha tillit i næringa.

Utvalget legger et større effektivitetskrav til grunn. Dersom det skal legges til et slikt effektivitetskrav mener Bondelaget at driftsgranskningene er bedre egnet enn hybridmodellen. Driftsgranskingene er faktiske regnskapstall fra om lag 1000 gårdsbruk, En fordel med driftsgranskingene er at de bruker driftsregnskapstall med årlige registreringer av arbeidsforbruket. For å være med i driftsgranskingene kreves det en omsetning på 150 000 kroner årlig, og det gir et utplukk av gårdsbruk som er nødt til å være rimelig effektive. Bondelaget mener dette materialet også kan gi et godt utgangspunkt for å finne inntektsnivået i landbruket, for ulike produksjoner, bruksstørrelser og geografisk plassering.

Inntekt – hva skal sammenlignes?

Bønders inntekt skal sammenlignes med lønnsmottakers inntekt. Lønnsmottaker blir kun godtgjort for sin arbeidsinnsats, og trenger ikke å skyte inn egenkapital i arbeidsplassen. I denne sammenhengen må derfor kun «vederlag til arbeid» benyttes, mener Bondelaget. Det finnes allerede i driftsgranskingene under navnet «familiens arbeidsfortjeneste». Bondelaget understreker at det er bondens inntektmuligheter det er snakk om her, siden bønder er selvstendig næringsdrivende.

I dag er resultatmålet «vederlag til arbeid og egenkapital», hvor det altså ikke skilles mellom inntekt og hva som settes av til egenkapital i gårdsdrifta. Flertallet i Inntektsutvalget mener det ikke er mulig å skille disse to, men vil kalle det «resultat før skatt» for å bruke begrep som er mer kjent. Utvalget argumenterer med at som næringsdrivende regnes både arbeid og kapital som inntekt, og det henger uløselig sammen. Det er opp til hver enkelt bonde hvordan han vil fordele sine midler mellom det han tar ut i «lønn» og det som settes inn som egenkapital i drifta/brukes til å betale ned lån.

Det er nødvendig å skille arbeid og kapital i et nytt resultatmål. Når bondens inntekt skal sammenlignes med lønnsmottakers inntekt, foreslår vi "vederlag til arbeid".

Bondelaget har forståelse for denne argumentasjonen, men når det skal sammenlignes med arbeidstakeres lønn, er det bondens inntekt/vederlag til arbeid som er likest.

Den delen av bondens vederlag som går til egenkapital/nedbetaling av gjeld, skal gis en forrentning. Bondelaget mener det bør være minst det samme som bankens lånerente.

Et årsverk i landbruket bør være det samme som lønnsmottaker

I dag er et årsverk i jordbruket 1845 timer, mot 1700 timer for lønnsmottakere. Bakgrunnen for at et landbruksårsverk er større, er en såkalt levekårsfordel, blant annet fordi bønder bor på arbeidsplassen. Inntektsutvalget mener timetallet i et årsverk er et politisk spørsmål, og ikke deres mandat. Likevel mener de at levekårsforhold bør fjernes.

Bondelaget støtter dette, og mener 1700 arbeidstimer er det riktige i et årsverk.