Dette innlegget er skrevet av lederne av de tre faglaga i Oppland, Trond Ellingsbø (Bondelaget), Terje Holen (Bonde- og Småbrukarlaget) og Arnfinn Beito (Sau og Geit). 

Det som vi for bare tre-fire år sida ikke trodde vi skulle oppleve mye av i Oppland, er nå blitt den årlige harde virkeligheten for en del sauebønder. Tidligsanking av sauen fra utmarksbeite, fordi rovviltforvaltningen ikke fungerer, og fordi rovviltstammene er helt ute av kontroll. I Oppland har vi bestands og ynglemål for jerv og gaupe. Begge målsettinger (4 ynglinger for jerv og 5 for gaupe er overoppfylt de siste årene). Uttaket, særlig av jerv, har vært altfor lite over flere år, og har ført til at vi i dag har rundt 30 jerv mere enn bestandsmålet tilsier. Skader på beitedyr forvoldt av jerv starter snart en måned tidligere enn det vi har sett før. Sjøl om det gis fellingstillatelser så fort det teknisk lar seg gjøre, er jerven et meget vanskelig dyr å jakte på, på barmark. Skadebildet vokser i takt med økende bestand av rovvilt, og derfor blir eneste utveg for å berge dyra, å hente de hjem fra utmarka. Det er dessverre grunn til å tru at rovdyra følger etter og at sjøl et så drastisk tiltak som tidligsanking ikke fører til at skadene opphører. Det området som er hardest rammet så langt er Midt-Gudbrandsdalen, der det også har vært nesten kontinuerlig fellingsforsøk på ulv siden før beiteslipp, og også fellingstillatelse på bjørn. Belastningen med rovviltskader i en del områder er enorm.

Rovviltforliket i 2011 skapte optimisme i beitenæringa over hele landet. Vi trodde politikerne på Stortinget mente alvor med sine vedtak om rovviltforvaltningen. Etter 4 år har vi for lengst forstått at dette ikke er tilfelle. Antall rovdyr har økt langt utover bestandsmål for jerv, og også i mange regioner for gaupe. Antallet vandrende bjørner er økende, og innvandringen av streifulv fra Sverige har ingen begrensning. Vi konstaterer at de freda rovdyrene ikke forvaltes i henhold til rovviltforliket. Vi viser også til en klar uttalelse fra klima- og miljøminister Tine Sundtoft, på et møte med landbruksorganisasjonene høsten 2014, på Lillehammer. «Det skal forvaltes både opp og ned i forhold til bestandsmål». Dette burde da være en garanti for en sterk reduksjon av de rovdyra som har bestandsmål i Oppland. Når det gjelder ulv og bjørn er hele Oppland beiteprioritert. Regjeringspartienes representanter i rovviltnemnda i Region 3, ga også tydelig uttrykk for før stortingsvalget i 2013, at dersom de kom i posisjon skulle det bli en rask endring i rovviltforvaltningen. Om det var til det bedre eller verre for beitenæringa var usagt. Høgre og Fremskrittspartiet kom i posisjon, og endringen i rovviltforvaltning og skader på beitedyr forvoldt av freda rovvilt har endret seg til det verre.

Bruken av utmarka til matproduksjon er i ferd med å bli en umulighet for deler av Oppland. Skader på beitedyra er så omfattende at det kan ikke lengre forsvares å ha beitedyr i områder med mer eller mindre faste stammer og innsalg av rovvilt. Så håper vi at de som har ansvaret for forvaltningen av rovviltet kan sangen om bonden som ville flytte fra nissen. Slik er det også med rovviltet. De flytter etter maten, og får denne utviklinga fortsette vil det om få år være umulig å produsere mat på Opplands enorme utmarksressurser. Er dette en målsetting politikerne har men ikke uttaler? Er dette i tråd med andre signaler om økt matproduksjon i Norge? Finnes det ansvarlige politikere som vil ta tak i denne store distriktspolitiske utfordringen, å gjøre tiltak som vises i handling og ikke bare ord? Dette er en utfordring for hele Distrikts-Norge og ikke bare beitenæringa.

Til slutt vil vi bemerke til de som etterlyser oss, bl.a. på sosiale medier. Det er ingen enkeltsak i næringa vi i organisasjonene bruker mere tid på gjennom året. Vi er til stede på nesten alle møter i rovviltnemnda, og tilkjennegir våre synspunkter. Vi arbeider omtrent kontinuerlig mot politiske myndigheter. Denne uka er det sendt to brev, med krav om økte økonomiske rammer for skadefelling, og ønske om møte med Klima og miljøministeren. Vi forstår fortvilede og frustrerte sauebønder som opplever daglige skader på sine dyr. Vi forstår fortvilede sauebønder som må sanke dyra heim fra utmarka en måned etter beiteslipp. Vi har ingen planer om å gi opp denne kampen om hvem som skal bruke utmarka.

Derimot har vi liten forståelse for politikere som ikke følger opp sine egne vedtak, og instruerer de som er satt til å utøve forvaltning av de store freda rovdyra, slik at det er mulig å drive beitenæring og matproduksjon i utmarka vår.