EU forbyr produkter som har bidratt til avskoging av regnskog, og dette skal delvis implementeres i norsk regelverk. Globalt er avskoging et stort problem, og en trussel mot bærekraftig matproduksjon. Deler av EUs avskogingforordning skal bli en del av norsk lov. Det er svært lite regnskog i Norge, og landbruk er holdt utenfor EØS-avtalen. Likevel får reglene betydning for norske bønder, særlig for omsetning av tømmer og storfeskinn.  

Ifølge reglene regnes skog som hugges og omdisponeres til beite, som avskogede områder. Denne forordningen innebærer at det må dokumenteres at tømmer og storfeskinn ikke kommer fra avskogede områder. Nydyrking til alt annet enn beitende storfe vil ikke bli berørt. Korn, grønnsaker og gras til vinterfôr vil ikke påvirkes, men avskoging til beitende storfe settes det en stopp for. 

Må tilpasses norske forhold 

Landbruksnæringa har fulgt hele arbeidet med å gjøre avskogingsforordningen til en del av norsk lov, og hvordan den skal tolkes er fortsatt ikke helt klart. Bondelaget har forståelse for forordningens intensjoner, men ser store utfordringer i hva som skal defineres som avskoging. 

Dette er utfordrende for de bøndene som rammes og for verdikjeden videre. EU-lovene må tilpasses norske forhold.

Bjørn Gimming, leder Norges Bondelag.

 – Bondelaget reagerer blant annet på at forordningen gis tilbakevirkende kraft. Sammen med at det er betydelige uklarheter og usikkerheter i regelverket utgjør dette en stor usikkerhet for bonden og verdikjeden, sier Gimming. 

– Her til lands er gjengroing og nedbygging av jordbruksareal et vesentlig større problem enn avskoging. Denne forordningen vil gjøre det vanskeligere å nå målet om 50 prosent selvforsyning, sier bondelagslederen.  

I sitt høringssvar til Miljødirektoratet krever Norges Bondelag at myndighetene utnytter handlingsrommet og legger særnorske forhold til grunn i sin tolkning av forordningen, og i samarbeid med land som Sverige og Finland finner løsninger som ivaretar de landbrukspolitiske målene. 

Tre forslag til forenklet regelverk  

En uke før høringsfristen gikk ut, ble det kjent forordningen blir ytterligere utsatt, og vil antakelig tre i kraft først 30. desember 2026. Behov for ytterligere klargjøring og forenkling skal være årsaken.

– Nå må vår regjering benytte den ekstra tiden til å utnytte handlingsrommet i regelverket, slik at forordningen blir betydelig forenklet og ivaretar andre landbrukspolitiske mål, sier Bjørn Gimming, og viser til tre konkrete forslag i Bondelagets høringssvar.   

Tiltak som vil forenkle regelverket for norsk landbruk og næringsmiddelindustri:  

  1. Forordningen gis ikke tilbakevirkende kraft  

Det er forslag om at skog som er omdisponert til beite fra 2020 skal omfattes av forordningen. Denne tilbakevirkende kraften har utløst store utfordringer for bønder og næringsliv som handler hos bønder. Mange bønder har handlet i tråd med gjeldende landbrukspolitikk når de har utvidet drift, tatt i bruk nye beiter, eller lagt nye driftsbygninger på skogareal heller enn på dyrka mark.  

  1. Egen kategori for land med neglisjerbar risiko 

Avskoging er ikke problemet i Norge. Det er heller tilgang på egnet areal for jordbruk som er utfordringen i Norge. Den norske skogen har en årlig tilvekst på 24,6 millioner kubikkmeter (NIBIO, 2019). Samtidig er jordbruksareal og innmarksbeite en begrenset ressurs i Norge. 

Norges Bondelag kjenner også til at det diskuteres å innføre en fjerde risikokategori, for land med neglisjerbar risiko. Flere land har tatt til orde for en slik ordning, som også vil støttes av Norges Bondelag om den effektivt gjør det mulig for norske bønder å bruke og gjenåpne beiteareal uten risiko for å miste tilgang til EU-markedet for sine storfeskinn.  

  1. Egenerklæring 

Avskogingsforordningens ikrafttredelse utsettes med bakgrunn i begrenset infrastruktur for informasjon. Norske eksportører av huder vil etter dagens regelverk måtte laste opp store mengder data fra enkeltbønder. Det ville være en stor forenkling om bedrifter som handlet med små og mellomstore bedrifter kunne dokumentere produktenes opprinnelse gjennom en felles egenerklæring. Bonden vil selvsagt også da stå ansvarlig for å kunne dokumentere hvor dyrene har beita ovenfor kjøper og EU, men dette trenger ikke lastes opp i EUs informasjonsbehandlingssystem.