På vegne av Fagforbundet, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke, har Agrianalyse utarbeidet en rapport om norsk jordbruk og matindustri sett i lys av produksjonsomfang, import og handel. Rapporten er viktig. Den viser at på en rekke kjerneområder, går utviklingen i feil retning. Samtidig med at folketallet i Norge øker og etterspørselen etter matvarer stiger, så stagnerer eller faller norsk produksjon og bearbeiding av matvarer. Importen av ferdigmat og dyrefôr vokser. Produksjonstrendene og avsetning av produktene som er undersøkt i rapporten, gir et klart signal om at man er på rask vei mot en situasjon der det meste av forbruksveksten dekkes av økt import. 

Når vi importerer mat, så taper vi jordbruksarealer, arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien og verdiskapning. Sysselsettingen i jordbruk og næringsmiddelindustrien utgjør sammen omlag 100 000 årsverk landet rundt, og er viktige bidragsytere til velferd og verdiskaping i Norge. Jordbruket og store deler av næringsmiddelindustrien er direkte knyttet til norsk arealforvaltning og råvareproduksjon, og er avhengig av volum for å være konkurransedyktig. Norsk matproduksjon, jordbruket og næringsmiddelindustrien trenger derfor et sterkt tollvern for å sikre en produksjon og et inntektsnivå tilpasset det nasjonale kostnadsnivået, siden råvareprisen ofte er to til tre ganger så høye som i våre naboland. Tollvernet er slikt sett det samme virkemiddelet for lønnsomheten i jordbruket og næringsmiddelindustrien, som nasjonale tariffavtaler er for lønnsdannelsen og arbeidsvilkår i arbeidslivet.

Den utviklingen rapporten belyser er problematisk fordi den innebærer at jordbruksaktiviteten i de fleste norske kommuner svekkes. Potensielle ringvirkninger for næringsmiddelindustri, lokalt nærings- og arbeidsliv, og videre folks velferd, reduseres. Dette er heller ikke i tråd med målene om en økt norsk matproduksjon basert på nasjonalt ressursgrunnlag og naturgitte forutsetninger. Dette betyr at den nasjonale matvaresikkerheten svekkes. 

Matproduksjon har en helt sentral rolle i samfunnsutviklingen, og må betraktes som samfunnets aller mest nødvendige infrastruktur. Matproduksjon er et fellesnasjonalt anliggende. Landbrukspolitikken handler om hvordan maten vår lages, om hvilke ressurser den baseres på, hvordan verdiskapningen skal fordeles og om hvordan produksjonen foregår. Temaet omfattes både av ressursforvaltning, næringsutvikling og velferdspolitikk. 

Jordbruk og næringsmiddelindustri er viktig for arealbruk, arbeidsplasser, bosetting, næringsaktivitet, verdiskapning og levende lokalsamfunn.  Levende lokalsamfunn operer i et tett samspill med en kompetent og kvalitetsorientert offentlig sektor som forvalter og driver tjenester som berører folks velferd.  Det er derfor et gjensidig avhengighetsforhold mellom næringslivet og velferdsytelser i det enkelte lokalsamfunn. Hadde vi for eksempel importert mindre meierivarer og heller produsert og foredlet dem selv, slik vi har naturgitte forutsetninger for, hadde vi hatt potensial for flere kyr på beite, holdt jord i hevd og brukt mer arealer i Norge, fått flere arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien, og økt grunnlaget for verdiskapning og velferd både lokalt og nasjonalt.

Den norske samfunnsmodellen, med stor grad av likhet og omfordeling, kjennetegnes blant annet av at sentrale samfunnsfunksjoner har vært forvaltet av folkevalgte organer og underlagt demokratisk kontroll. Folkestyre har enkelt fortalt vært verktøyet for å sikre en samfunnsutvikling i tråd med fellesskapets målsettinger der et robust lokalmiljø med universale velferdstjenester, opererer i et tett samspill med lokal ressursforvaltning, næringsvirksomhet og arbeidsplasser lokalt. Det er dette som gir næring til Norge, fordi det er grunnlaget for velferd og verdiskaping. Både lokalt og nasjonalt. Det er dette vi skal vi leve av, også i framtida.

Jan Egil Pedersen, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund
Sveinung Svebestad, Norsk Landbrukssamvirke
Jan Davidsen, Fagforbundet
Nils Bjørke, Norges Bondelag