Norge og Storbritannia forhandler om en handelsavtale som skal gjelde etter at Storbritannia forlater EU. I et leserinnlegg i Nationen spurte Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge "Hvem skal finansiere norsk landbruk?". "Konsekvensen av å la landbruksinteressene gå foran eksportnæringenes behov for bedret markedsadgang, er alvorlig. Da må vi belage oss på større kutt i de offentlige budsjettene og en svekket handelsbalanse"

Her er svar fra bondelagsleder Lars Petter Bartnes, som også er trykket i Nationen: 

Ønsker om markedsadgang for fisk til Storbritannia kan ikke oppfylles ved å selge ut markedsandeler og arbeidsplasser i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. 

Geir Ystmark i Sjømat Norge har hevdet i Nationen at landbruk blir satt foran fisk i forhandlingene med Storbritannia om en ny frihandelsavtale, og at det vil påvirke framtidig velferd i Norge. Derfor må landbruk vike for fiskeriinteresser. Dette budskapet er siden gjentatt i den offentlige debatten.

Det er i beste fall naivt å tro at det å «ofre» landbruket vil bety en tollfri adgang for norsk bearbeidet fisk inn i Storbritannia. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. I et nylig møte med Næringsminister Iselin Nybø understreket også statsråden overfor Bondelaget at regjeringen ikke ønsker en kobling mellom fisk og landbruk.

I 2019 omsatte verdikjeden landbruk fra bonde til landbruksbasert næringsmiddelindustri for over 160 mrd.kr mens eksportverdien av fisk var 107 mrd.kr. Vår verdikjede står for et betydelig antall arbeidsplasser og sysselsetter 82 000 personer, mot 32 000 i fiskeri og havbruk. Sammenhengen til Geir Ystmark om fiskerinæringa som garantist for norsk velferd holder ikke. Når norsk økonomi skal omstilles og bli mindre oljeavhengig, kan det ikke tas valg som svekker næringslivet utenfor oljen og setter næringer opp mot hverandre.

Vi har ikke noe ønske om å løfte fram en konflikt mellom to viktige distriktsnæringer, men vi er nødt til å reagere når landbruk blir forsøkt nedprioritert av fiskerisiden. Et ønske om å komme inn på det britiske markedet for fisk kan ikke oppfylles gjennom innrømmelser på landbruk. Selv mindre kvantum ost og meieriprodukter inn til Norge har store konsekvenser og vil innskrenke norsk landbruksproduksjon og beredskap. Det betyr tap av arbeidsplasser og verdiskaping. Importpresset på det norske markedet er allerede stort.

Det er en dårlig strategi å gi bort arbeidsplasser vi har, i håp om å få noen nye gjennom økt fiskeforedling. Det er også en næring som er hardt pressa gjennom svak konkurransekraft grunnet et høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge. Vi trenger tvert om å bygge opp økonomien og norske arbeidsplasser etter tøffe koronatak, noe vi tar for gitt også er regjeringens strategi. Fiskeri og landbruk er begge to grønne, framtidsretta og offensive næringer i distriktene. Det burde oppta fiskerisiden. Landbruket kan ikke akseptere å bli brukt som et forhandlingskort, verken i disse eller andre forhandlinger.