Kampen om å drive med sau inntil ulvesona

– Jeg har aldri angra et sekund på at jeg tok over denne garden her. Jeg er stolt av det jeg får til ut av de ressursene jeg har å forvalte, sier Ingvald Landet. Han driver gården Landet i Stor-Elvdal inntil ulvesona i Østerdalen. 

Vi har fulgt Ingvald og familien hans gjennom hele sesongen 2020 – fra lamming i april, slepp på utmarksbeite i juni og sanking i september – for å se hvordan det er å drive med sau og utmarksbeite i et rovdyrutsatt område.

Har dere hatt rovdyrangrep?

– Å ja. Vi har hatt alt fra ulv, gaupe, jerv, bjørn og kongeørn. Vi hadde ulveangrep i vårt beiteområde. Det er vel en tre-fire år siden sist, så vi er langt fra ukjent med det, sier Landet, som også er rovviltansvarlig styrememedlem i Innlandet Bondelag.

Sauedrift har det vært på gården siden 1940-tallet, mens gårdsdrifta strekker seg tilbake til 1600-tallet.  I fjøset har han 420 – 450 vinterforede sau og hver sommer slipper han cirka 1100 sau og lam på utmarksbeite.

– Bruken av utmarksressurser i skog og fjell til beitende dyr er en viktig del av norsk matproduksjon. Utfordringa i vår region er rovdyr. Å klare å opprettholde produksjonen når du mister så mange dyr hver sesong gjør det vanskelig å drive sauehold. I Stor-Elvdal er det blitt borte noen kolleger som drev smått, men de som driver litt større har klart å fortsette. Å ha kollegaer er utrolig viktig både faglig og sosialt, forteller han.

I juni 2020 blir vi med når han slipper sauer og lam på Storfjellsætra på Ringebufjellet. Sammen med beitelaget slippes rundt 2000 dyr. Både gården og beiteområdet grenser mot ulvesona.

Driver utenfor sona, men rammes hardt av rovdyrtrøkket

Selv om gården til Ingvald ligger utenfor ulvesona merker han, som mange andre, rovdyrtrykket. I nabokommunen Rendalen for eksempel -  som ligger utenfor ulvesona og der beitedyr har fortrinn - har antall bruk med sau blitt halvert siden 2000, og antall dyr som er på utmarkbeite kraftig redusert. Samme utvikling har man i kommuner som Løten, Stange, Engerdal og Tynset, kommuner utenfor ulvesona og med lange tradisjoner for bruk av utmarka.

– Det er både trist og opprørende at beitebruken i utmark inni sona nå er helt fraværende, og at en stor randsone rundt tømmes for beitedyr. Det er en villet politikk som går mot rovviltforliket, sier Ingvald Landet.

Historien gir han rett i dette. Stortinget har flere ganger kommet med presiseringer av rovviltforliket fra 2004. I 2016 kom det ei ny stortingsmelding om rovdyr – denne gangen handlet det bare om ulv. Under behandlingen vedtok et flertall av medlemmene i Energi- og miljøkomiteen, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Arbeiderpartiet at «forvaltningen av ulv ikke må være til hinder for en aktiv bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn.» I årene som da var gått siden 2004 var antallet ulv i Norge doblet og 6700 av 9000 sauer var borte fra utmarka i ulvesonen i Hedmark.

I rapporten Beitebruk i ulvesona utført av NIBIO desember 2018 på oppdrag av Miljødirektoratet, kommer det fram et paradoks, nemlig at tallet på antall sau stiger i ulvesona og at færre sau blir tatt av ulv. Forskningsleder Geir Harald Strand forklarer dette slik i rapporten:

Beitebruken er endra frå tradisjonell form der sauene blir sleppte fritt i utmarka, til inngjerda beite, for det meste på gardsnær utmark eller innmark. Bruken av vanleg utmarksbeite er så godt som avvikla. Talet på sau tatt av ulv er derfor blitt svært lågt.

Drifta med beitedyr (sau, storfe) inni sona baserer seg mer på innmarksbeite, og saueholdet har flyttet seg sørover i sona, nærmere byer og tettsteder.

– Vi må bruke de ressursene vi har her i landet til å dyrke mat, og utmarksbeite står for en stor del av denne andelen. Utmark skulle blitt vernet akkurat som dyrka matjord, mener Ingvald Landet.

Blir ikke hørt

De som driver med dyrehold og utmarksbeite både inni og i områdene rundt ulvesona står i en endeløs kamp med forvaltningen og myndigheter om konsekvensene av rovdyrtrøkket.

Vi som har skoa på og lever med rovdyrene tett innpå oss, sliter med å kjenne oss igjen i hvordan sentrale politikere fremstiller resultatet av egen politikk og hvordan de beskriver situasjonen fra sentralt hold.

– Vi som har skoa på og lever med rovdyrene tett innpå oss, sliter med å kjenne oss igjen i hvordan sentrale politikere fremstiller resultatet av egen politikk og hvordan de beskriver situasjonen fra sentralt hold. Jeg mener det er liten administrativ vilje til å nærme seg bestandsmål for jerv, og liten vilje til å følge opp det tverrpolitiske vedtaket som er gjort gjennom rovviltforliket, sier Ingvald Landet.

Såpeopera om Elgå-ulven

Elgå-ulven med make er en god beskrivelse på hvordan det er å drive med beitedyr og utmarksbeite i randsonen: svært uforutsigbart.

Ulven(e) etablerte seg i et område både inni og utenfor ulvesonen. Myndighetene anser ulven som genetisk viktig og ville derfor unngå at den ble skutt under lisensjakta i januar. I desember ba klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) Statens naturoppsyn (SNO) om å flytte ulvene, uten å fortelle hvor de skulle flyttes til.  Avgjørelsen om å flytte ulven var basert på faglige vurderingen fra Miljødirektoratet.

Tre dager inn i det nye året, søndag 3.januar 2021, ble ulvene lokalisert, bedøvet fra helikopter og fraktet fra Stor-Elvdal i Østerdalen til Våler og Sarpsborg i Østfold. Først ved ankomst fortalte minister Rotevatn at det var der de skulle få sitt nytt tilholdssted.

Reaksjonen på hemmeligholdet rundt flyttingen har vært mange. Ordførerne både i Sarpsborg kommune og i Våler kommune var sterkt kritiske til prosessen og fikk angivelig vite om de to nye ulvene i Østfold via e-post på kvelden samme dag de ble flyttet.

Uforutsigbarheten tærer

Den forvaltningsmessige uforutsigbarheten har en innvirkning på bønder som driver i rovviltbelastede områder. Forskningsprosjektet Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn, gjennomført av Ruralis (mai 2020), viser blant annet at følelsen av utrygghet hos sauebønder øker i områder hvor rovdyrene får herje mer og mer uforstyrret.

Det kjenner Ingvald Landet seg igjen i.

– Du har hele tida den gnagende mistanken om at det kommer til å skje noe snart i tillegg til at du også har den gnagende frykten for at klarer vi ikke dokumentere noe, så får vi heller ikke erstatning, forteller Ingvald Landet i filmen under innsankingen.

Uforutsigbarheten har også betydning for konfliktnivået i debatten om rovdyr, forvaltning og beitedyr.

Ruralisrapporten skriver:

"Beitenæringa er ei næring hvor det arbeides langsiktig, og det er stort behov for forutsigbarhet. Når soneforvaltningen oppleves som uforutsigbar eller urettferdig, øker konfliktnivået. Derfor er det viktig å ta i bruk effektive og hensiktsmessige virkemidler for å gjennomføre den differensierte forvaltningen på en måte som støtter opp under helheten i det todelte målet for rovviltpolitikken, og som bedrer legitimiteten til forvaltningen, og tilliten mellom de involverte. En konsekvent og forutsigbar soneforvaltning på rovviltforlikets premisser vil antagelig gi bedre sameksistens mellom rovviltet og beitenæringene i tråd med forlikets intensjon."

En viktig del av norsk matproduksjon og tradisjon

Ingvald Landet mener utmarksbeite er viktig i produksjon av norsk mat fordi vi da utnytter våre naturgitte ressurser.

– Vi produserer store mengder mat i utmarka i Norge. Klimavennlig, kortreist mat. Det bør settes like stor pris på som å verne om dyrka mark, sier han i filmen der de sanker dyra ned fra fjellbeite.

Vi produserer store mengder mat i utmarka i Norge. Klimavennlig, kortreist mat. Det bør settes like stor pris på som å verne om dyrka mark

Å drive utmarksbeite er også en del av norsk tradisjon som har stor betydning og verdi for mange.

– Det blir borte veldig mye av den identiteten som hører til i bygdene, en eldgammel kultur som vi er stolte tradisjonsbærere av. Det er det ikke noe tvil om, sier Ingvald Landet.