Leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes

Dette innlegget er et svar på en kronikk på NRK Ytring, skrevet av førsteamanuensis Ivar Gaasland ved UiB. Svaret ble tilbudt NRK Ytring, men de ønsket ikke å publisere det. Her kan du lese Gaaslands kronikk.  

Hvorfor bruke penger på å produsere mat i Norge når vi kan nøye oss med å betale bonden for å slå gresset i norske fjellsider, spør førsteamanuensis Ivar Gaasland. Han vil at Norge heller skal la bønder i andre land produsere storparten av maten vår, mens jeg og mine norske kolleger skal konsentrere oss om en form for storskala anleggsgartnervirksomhet. Vi skal klippe gress og vedlikeholde gårdsbygninger til ære for turistene.

I likhet med mine kolleger er jeg stolt av å være bonde i Norge, og mye av stoltheten er knyttet til det jeg produserer. Jeg er stolt av å være del av en nasjonal verdikjede med sterkt fokus på kvalitet og trygghet fra jord til bord, og jeg er stolt over de verdiene og arbeiderplassene vi skaper i nesten alle landets kommuner. Grunnlaget for alt dette er maten.  

Norsk mat til alle

I dag produserer norske bønder nesten all melk, svinekjøtt, kylling og lammekjøtt vi spiser her til lands. Dette koster for mye, mener Gaasland. Han vil at bøndene – eller noen få av oss - bare skal produsere nisjeprodukter. Resten av behovet vil han dekke ved å øke importen. Det gjøres enormt mye bra med norsk lokalmat, men en lokalmatproduksjon krever et lokalt landbruk, et kunnskapsmiljø og en infrastruktur i bunn. De fleste lokalmatbedriftene lever av å produsere til det vanlige markedet, i tillegg til nisjeproduksjon. En ost fra et lokalt ysteri har mange kilo Norvegia i ryggen. Det er en sammenheng Gaasland unnlater å nevne.

Gaasland hopper også fint bukk over undersøkelser fra blant annet Matmerk, som viser at stadig flere velger norske varer der det er mulig. Med Gaaslands opplegg vil tilbudet av norske varer bli vesentlig mindre, og med økende etterspørsel er det tykkelsen på pengeboka som bestemmer om du kan spise norsk eller ikke. Dagens overføringer til landbruket bidrar til å gi alle denne muligheten, og slik bør det også være.

Matproduksjon på vår måte

Med økt import gir vi også fra oss mer kontroll over hvordan maten vår skal produseres. Ved å produsere maten vår selv har vi kunnet gjøre det på vår måte. Dette har gitt resultater, og vi er i dag i verdenstoppen når det gjelder dyrehelse. Et bilde på det er at vi bruker mindre antibiotika enn noe annet landbruk i Europa. Mens landbruket andre steder avlet storferaser med hensyn på at de skulle produsere mest mulig melk, har god dyrehelse vært et av de viktigste målene i norsk avl på gris og storfe siden 70-tallet. Nettopp dette har gjort arvemateriale fra våre dyr til en ettertraktet eksportvare. I fjor eksporterte vi for eksempel oksesæd til 25 land til en verdi av 40 millioner kroner.

Matsikkerhet på utenlandske ressurser? 

Det er i Gaaslands interesse å begrense debatten om framtidsbonden til å handle om pris, og han karakteriserer hensynet til global matsikkerhet som et vikarierende argument. Det er en merkelig konklusjon å trekke når han vil basere norsk matsikkerhet på andre lands jordbruksressurser. Vi vet at verdens befolkning vokser og at klimaendringer gjør det globale landbruket ute av stand til å dekke det framtidige behovet for mat. Før jul konkluderte en rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) med at storparten av verdens jordressurser er i dårlig eller veldig dårlig forfatning, og de fleste steder forverres situasjonen. 70 prosent av verdens ferskvannsressurser benyttes i dag til landbruk, og mange steder er de allerede overutnyttet. I en slik situasjon mener altså Gaasland at vi ikke skal bruke de ressursene vi selv har til å produsere mat. 

Nå står diskusjonen om hvordan framtidsbonden skal være. Gaasland forsøker å endre yrkesbeskrivelsen til landskaps- og bygningspleier. Norge har mange dyktige anleggsgartnere i dag og vil trenge det også i framtiden, men la framtidens bonde gjøre det hun kan best: å produsere mat.