Vigulf og Ragnar Lensberg, Foto: Arne Åsen/Bondebladet

Turen er kommet til en skikkelig veteran i denne ukes innslag i serien om hvorfor aktive bønder ser seg tent med å stå i Bondelaget. Ragnar Lensberg har vært medlem i Bondelaget siden 1972, like lenge som han har drevet gard på Sem, sju-åtte kilometer utenfor bykjernen i Tønsberg. De første fem åra var han forpakter, med bopel i konas hjembygd Andebu. Fra 1977 flyttet han hjem og overtok for fullt, og da bar det også inn i styret for Sem lokallag, der han blant annet var sekretær.

Ragnar er nå 66 år og rimeligvis på tampen av karrieren, men han kan glede seg over at neste generasjon tar opp arven. De fire siste åra har han drevet i kompaniskap med sønnen Vigulf (41).

Planteproduksjon på 1250 mål

Den gamle slektsgarden har samme navn som familien, og er på 250 mål, inkludert jorda fra en naboeiendom som ble kjøpt til i 2001. Kjøpet gjenopprettet det som opprinnelig var én eiendom, etter å ha blitt delt i to enheter mellom to brødre i 1783! I tillegg driver Lensberg-karene 1000 mål leiejord - samlet altså 1250 dekar.

Foruten de tradisjonelle kornslaga, dyrkes nå frø til kløver og timotei, åkerbønner, raps til Norsk Matraps (Odelia-olja), og til sommeren skal far og sønn også prøve oljedodre - en oljevekst med en fettsyresammensetning som kan være interessant både til matolje og dyrefôr.

Faglig miljø

Ragnar har opp gjennom åra vært engasjert også i 4H, den lokale mølla, frødyrkerlaget, med mer, og ikke minst er han leder av ei såkalt planteverngruppe på ni bønder som jevnlig kommer sammen og utveksler erfaringer om hvordan de best kan takle sesongens utfordringer. (Han er sjøl gruppeleder - utnevnt, aldri på valg.). Samarbeidet gir både sosialt og faglig utbytte. Etter at gruppa har holdt det gående i 18 år, konstaterer lederen i all beskjedenhet at de ni ligger litt over gjennomsnittet for området i avlingsresultater. Sjøl har Lensberg for eksempel i de beste åra hatt 1000 kilos hveteavling på målet.

Jobb ved siden av

Gode resultater og relativt mye areal til tross, har det likevel vært nødvendig med jobb ved siden av garden. Ragnar har kjørt både tankbil og buss.

- Med handa på hjertet, som bidragsyter av maksimumskontingent er jeg egentlig usikker på om medlemspengene til Bondelaget har betalt seg i kornoppgjørene, sier han.

Misliker kannibalisme

Det er en hard dom å felle etter snart 40 års medlemskap - og Lensberg skynder seg å tilføye at regnestykket bedrer seg når en tar med medlemskapsfordelene i forsikringer og bank (Landkreditt-avtalen). Men holder vi oss isolert til kornprodusentenes kår, forsvarer han utsagnet.

- Det var riktignok gode oppgjør under opptrappingsperioden på 1970- og første del av 1980-tallet, da vi skulle nærmere oss industriarbeiderne i inntekt. Men dette var jo da oljealderen skjøt fart og industrilønningene dro fort fra. Samtidig var kostnadsstigningen på det meste oppe i 18 -19 prosent årlig, så for oss bønder gikk vinninga opp i spinninga. Siden har vi bare måttet jobbe mer og mer for å opprettholde kjøpekrafta. Flere og flere har gitt seg. Her i grenda ser vi at det som tidligere var tre eiendommer drives som én enhet. Vi som blir igjen, blir litt «kannibaler», og det gir ingen god smak, sier Lensberg.

Han klandrer imidlertid ikke Bondelaget for denne utviklinga.

- Nei. Jeg betalte kontingent til Kio (Kornbøndenes interesseorganisasjon) i fem-seks år, men de oppnådde heller ikke resultater, konstaterer han.

Ei heller legger han ansvaret på husdyrproduksjonenes krav om lavest mulig kraftfôrkostnad.

- Nei, husdyrbøndene beklager seg jo over økonomien, de også. Det er jo alltid slik at den som skal kjøpe noe, vil betale minst mulig, på samme måte som at den som har noe å selge, vil ha mest mulig betalt, konstaterer Lensberg, som forsvarer arbeidsdelinga mellom husdyrbønder i distriktene og planteproduksjon i sentrale strøk.

- Verre uten Bondelaget

- Nei, det er nok Staten som har vært steil og må ta ansvaret for utviklinga, sier Lensberg.

Han ønsker seg med andre ord et tøffere Norges Bondelag, uten at han helt har den beste oppskrifta på hvordan. Aksjoner har han et noe splittet forhold til:

- Jeg har vært med å marsjere i langt bondetog til Stortinget, og slike demonstrasjoner viser jo ansikt, men effekten i ettertid kan det nok stilles spørsmål ved. Dilemmaet med aksjoner er jo at de aksjonsformer som merkes best i storsamfunnet, fort slår tilbake på oss sjøl. For eksempel rammer jo en mjølkestreik også mjølkeprodusentene.

Vi ville imidlertid stått enda svakere uten organisasjonen. Det er i alle fall ikke noe alternativ å melde seg ut. Da vil en jo bare måtte ta til takke med det får og være fornøyd, sier Ragnar Lensberg - med adresse til de uorganiserte.

Til slutt ønsker han på kornbøndenes vegne Bondelaget lykke til med å skaffe investeringsmidler til grøfting i årets oppgjør.

- Det har vi mast om lenge og jo mer leiejord det blir, jo større blir behovet, sier han.

Større lokallag?

Påtroppende bonde på Lensberg, Vigulf (41), presenterer seg som «gardsgutt siden han var sju» og han har ikke vært i tvil om at han skulle ta over etter faren. Men han sier seg spent på hva de ti neste år vil bringe - om kornproduksjon blir ei driftsgrein liv laga for middelsstore enkeltbønder eller kun for store maskinentreprenører. Per i dag henter han ei årsinntekt utenfor garden som driftsleder i et maskinutleiefirma.

Vigulf ser det også som naturlig å følge i farens fotspor som medlem i Bondelaget, og regner med at medlemskapet skal være i orden ganske snart; i god tid før han blir eneeier på eiendommen.

Det som gjør at han nøler litt, er at lokallaget allerede har vært frampå med tilbud om tillitsverv hvis han melder seg inn.

- Nå er det vel ingen som har vondt av å ta på seg et verv. Men en må jo ha tid for å kunne engasjere seg og gjøre en god jobb. På våre kanter har jeg har inntrykk av at det nesten ikke er flere aktive bønder igjen enn det er tillitsverv å fylle i lokallaget.

Det hadde kanskje vært en idé å slå sammen noen lag for å få større enheter med minimum 100 medlemmer å ta av og dermed grunnlag for en litt mer proff administrasjon, foreslår Vigulf Lensberg.

Tekst: Arne Åsen, Bondebladet