Fra 1. november skal ikke lenger prisen bonden får for melka settes gjennom målpriser bestemt i jordbruksoppgjøret, men gjennom en planlagt gjennomsnittlig engrospris (PGE) fra Norsk Melkeråvare.

Bakgrunn for endringen er begrensninger i internasjonale handelsavtaler. Det er nødvendig med endringer i støtte- og prissystemet for å fortsatt være i tråd med WTO-regelverket. Det var altså ikke noe Bondelaget har jobbet for, men når det er slik at endringer må til, har det vært viktig for Bondelaget å ha en hånd på rattet. Endringene er vedtatt av Stortinget gjennom årets jordbruksavtale. 

Endringen i seg selv ikke skal føre til endrede priser til bonde, industri eller forbruker, og ikke skal svekke konkurransen i industrileddet. 

Hvordan skal prisen settes?  

Volummodellen som nå er valgt, er etter Bondelagets mening det nest beste etter målpris. Norsk Melkeråvare, som er en adskilt avdeling i Tine, skal etter sette prisen som både Tines egen industri og andre aktører må betale for å kjøpe rå melk fra Norsk Melkeråvare.

Planlagt gjennomsnittlig engrospris skal settes for et halvår av gangen, og ved fastsettelse av prisen skal det tas hensyn til norsk melks konkurransekraft, produksjonsvolum, produsentøkonomi og målet om landbruk i hele landet.

Prisen som settes er en del av markedsreguleringen i landbruket, og markedsreguleringen skal først og fremst bidra til risikoavlastning for primærprodusenten, altså bonden. Det er Bondelagets soleklare mening at samvirker best kan regulere markedet for jordbruksvarer. Det er bonden som er ansvarlig for eventuelt overskudd og som får kostnadene med overproduksjon, da må også markedsregulator kunne fastsette pris for å søke å forhindre overskuddsproduksjon. Det må være balanse mellom markedsregulators verktøy og plikter, for å sikre at markedsreguleringen fungerer. Den nye modellen for melkepris ivaretar dette. 

Hva betyr endringen for prisen bonden får for melka?

I utgangspunktet ingenting.

Overgangen fra målpris til PGE betyr egentlig at vi går fra å vedta en pris i jordbruksforhandlingene til å bruke en varsla pris som forutsetning for forhandlingene. Norsk Melkeråvare har nå varslet økning på 6 øre fra 1. januar 2025, så da blir PGE for melk kr 6,60 første halvår 2025. I tillegg skal prisen fastsettes to ganger i året og ikke en gang som i dag. Stortinget skal ikke lenger inn og godkjenne pris.

Det er opp til Tine og Q-meieriene å bestemme hvilken pris de vil tilby sine leverandører/eiere ut fra PGE.

Hva betyr det for utsalgsprisen på melk og meieriprodukter?

I utgangspunktet ingenting.

Hvordan sikres konkurransen? Blir det mer makt til Tine nå?

Lik konkurranse har vært blant føringene når modellen har blitt utarbeidet, og dette er godt ivaretatt med at prissetting håndteres gjennom Norsk Melkeråvare, en adskilt avdeling i Tine som også blir kontrollert av Landbruksdirektoratet.

Norsk Melkeråvare plikter å forsyne både Tine og andre aktører med rå melk til den fastsatte prisen.

Hele kjernen i bakgrunnen for endringen, er at det må være en ikke-statlig aktør som setter melkeprisen. Er staten inne og setter pris, kommer en i konflikt med WTO-avtalen og nivået på såkalt gul støtte/AMS. Dermed kan det ikke gjøres av Landbruksdirektoratet, som noen har foreslått.

Er ordningen for melk den samme som for andre produkter som heller ikke har målpris?

Av samme grunn som målprisen nå fjernes for melk (WTO-avtalen), er det tidligere fjernet på storfekjøtt, gris, sau, lam, egg og kylling. Det er gjort fordi Norge var i ferd med å overskride maks-grensen for internstøtte i WTO, den såkalte gule boksen. Siden 1995 har maksimal støtte vært låst til 11,4 mrd. kroner årlig, og taket har ikke vært mulig å justere.

Kylling har kun en noteringspris og ingen markedsregulering, mens for de andre kjøttslagene og egg er det en planlagt gjennomsnittlig engrospris , som kan sammenlignes med det som nå innføres for melk. Det er Nortura som setter planlagt engrospris for kjøttslagene. Målepunktet for PGE for både kjøttslaga og melk er likt: på det punktet varene er klare for videreforedling.

Forskjellen er at tilgangen på melk ikke bare styres gjennom pris, styres med kvotesystemet som i stor grad avgjør melkeinngangen.