Bondelagets årsmøte Lillehammer 5.6.14.

Gode rådsmøte.
Kjære venner.

Temaet for denne kombinasjonen av miniforedrag og hilsen er:
1814 + 1994 = SANT 1)

En litt naiv og romantisk inngang kanskje? Pytt..
Litt 200-års historie – mer 20-års historie – mest her og nå.

Begynne for 200 år sida: Hva handla 1814 om? Dere har nettopp fått en gjenomgang, derfor bare dette:

To «partier» på Eidsvold. Navnene sier det meste: Unionspartiet og selvstendighetspartiet. Det var de siste som vant, den gangen også. Da seieren var et faktum, gjennom en rekke avstemminger, dannet alle en broderkjede og sa de magiske ord: «Enig og tro til Dovre faller». Lederen for Unionspartiet, grev Wedel Jarlsberg, hadde behendig forfall den dagen, og deltok ikke.. Allerede den gang var det man kan kalle høyresiden på taperlaget når spørsmålet sto om selvstendighet eller union her til lands.

Det har vært mange omkamper og nye kamper siden den gangen – om formannskapslovene, om parlamentarismen, om kvinnelig stemmerett, om EU. De progressive og de konservative/reaksjonære kreftene har tørnet sammen, gang etter gang – med samme utfall. Norge har hatt en historisk progressiv utvikling, tross motstand ved alle korsveier.

I 1814 oppsto det som må kalles kimen til folkestyret i Norge. Det aller viktigste var at prinsippet om at folket er suverent over Kongen – seinere Regjeringa – ble slått fast. Det er folket som styrer i Norge. Suverent. Folkesuvereniteten. Og: Det er folkets valgte som lager lovene. Dette var de store seirene for folkestyret i 1814.
Lyder det kjent? Var det ikke nettopp dette vi kjempet om i 1994: Hvem skal lage lovene her i landet? Skal Norge være et suverent rike? Er det Stortinget eller en Kommisjon i Brussel som skal ha makta i vårt land?
Ingen seire er evig. Det er alltid rom for revansjisme og omkamper. Det veit Norges Bondelag. Det veit Nei til EU.
Avtroppende leder, Nils, sa det så flott i sin glimrende analytiske innledningstale: «Vi må ta del i samfunnskampen.». Ja – det var derfor Nei til EU deltok med en liten, men tydelig kontingent i Bondetoget i Oslo 20. mai under parolen: «Ja til norsk landbruk – Nei til EU». Nils sa videre: «Vi må spørre: Hva slags samfunn skal vi ha?»

Det er samme spørsmål som ble stilt i 1814. Samme spørsmål igjen i 1994(og for den del sjølsagt i 1972). Og i 2014. Det er en vedvarende samfunnskamp mellom ulike interesser gjennom 200 års historie.

Nå sitter revansjistene ved makta. Nå skal Norge sentraliseres, på område etter område. Alt skal være stort. Effektivt (Mon det?). Konkurransedyktig. Og Rosinen i pølsa: Robust. Et ord allerede så forslitt at det begynner å bli en dårlig vits. EU-motstanden i Norge er vel kanskje robust nok, når 70 % sier nei? Var det likt seg. Ingen kapitulasjon fra ja-sida, de bare ligger på været og venter, samtidig som de tilpasser Norge til EU for fulle mugger gjennom EØS-avtalen og på andre måter. Revansjistene.

I saka om tollvernet hadde de gjort opp regning uten vert. Inntil videre. Men svekkinga av den differensierte arbeidsgiveravgifta innenfor en rekke bransjer kan bety svelt i hjel for mang en bedrift i distrikts-Norge generelt, og Nord-Norge spesielt – særlig i Finnmark, dersom Helgesen og Sanner bøyer av for ESA og EU. Det er vanvittig: Ei ordning som er innført for å kompensere for konkurranseulemper pga avstander og geografi skal skrotes fordi den hindrer fri konkurranse! Hvilken logikk de opererer med i kontorene i Brussel – og i regjeringskvartalet. Flere stikkord: Kabotasje. EUs 3. postdirektiv. Anskaffelsesdirektivet – som kaster ideelle aktører ut i konkurranse mot kommersielle krefter i omsorgssektoren, barnevernet etc. Tro meg: Jeg kunne ramse opp direktiver som uthuler Grunnloven og undergraver norsk distriktspolitikk, et anstendig arbeidsliv og den suksessen vi kaller den norske modellen. EUs lovgivningskvern maler ustanselig der den spyr ut nye regler basert på en tenking som ligger galakser unna virkeligheten i et norsk dalføre, norske fjell, fjorder eller vidder. Vi innså det i 1994 – det gjelder fremdeles: Norge er ikke skikka som land etter EU-standard. Derfor må landet endres for å passe til EUs kravspesifikasjon. Noen er villige til å endre landet vårt. På vegne av EU – og seg sjøl.

Kjære Norges Bondelag. Vi har jo ikke tenkt å sitte med henda i fanget og se på at dette bare skjer. Det er jo politikk. Altså kan det påvirkes, endres, snus. Kjempes mot.

Men jeg tror vi trenger en felles, bærende ide. En forståelse som kan smi sterke lenker mellom landbruksbevegelsen, fagbevegelsen, nei-bevegelsen, deler av miljøbevegelsen, målrørsla osv. En slik ide ble lansert av min forgjenger Kristen Nygaard etter nei-seieren i 1994. Han kalte den for Samholds-Norge.
Et flott ord. Omfatter viktige verdier, gir gode assosiasjoner, enten man er bonde, helsearbeider, EU-motstander eller demokratisk miljøverner. Dette vårt samholds-Norge er det som må forsvares mot de som preker budskapet om at vi alle er vår egen lykkes smed, at «theres no such thing as society» eller liknende ideologisk fundamentalisme. Eller pakker  budskapet inn i silke. Det er samhold mot egoisme og individualisme. Samhold mot uhemma konkurranse. Samhold mot blind markedstro. Og for ordens skyld: Dette er suget av Nei til EUs eget bryst – ikke av redaksjonskomiteen for landsmøteuttalelse…At begrepene er til forveksling like i det dere skal vedta i avsnittet:»Sammen er vi sterke», gir meg bare enda sterkere tro på at dette er den riktige retninga å gå.

Nei til EU vil bruke tida framover til å peke på disse sammenhengene. Under parolene «1814+1994 = sant», og «Vi feirer folkestyret» vil vi legge ut på en landsomfattende turne – en jubileumsstafett - i en flott dekorert bil.2) OBS: Den kommer til et lokalsamfunn nær deg, lasta blant annet med den historiske utstillinga dere kan se ute i standsområdet her på hotellet ut dagen i dag. Vi starter neste uke – 11.juni – i Trondheim, slik vi starta innspurten foran folkeavstemminga i 1994 i Trondheim, på same dato. Ta godt i mot oss, kom på arrangementene våre.

20-års-jubileet for den store nei-seieren er vel verdt en fest! Den byr vi på i Oslo på den historiske datoen 28.november. Du er herved invitert! Og – vi, dvs. Samlaget, skal i løpet av året utgi storverket «Folket sa nei» - EU-kampens historie i Norge, av Dag Seierstad – fra Lillehammer.
Denne satsinga koster penger. Mye penger. Vi er uhyre takknemlige for all støtte fra Landbrukssamvirket. Vi vil likevel appellere til hver enkelt i salen: Bli jubileumspartner! For en spesialpris kommer du både på fest og får navnet ditt i det festskriftet vi skal utgi i samband med 28.11. Du får snart en løpeseddel om dette i hånda.
Kjære venner. Det finnes en motstrategi til den kursen Erna Solberg og hennes regjering har staket ut for landet vårt. Den heter Samarbeid. Fellesskap. Solidaritet. Samholds-Norge.
Det er sagt før – og det er sant: Hver for oss blir vi enkle å slå. Sammen er vi sterke. Bare sammen er vi sterke. La oss danne både konkrete og imaginære broder- og søsterlenker over hele landet og forsvare det som vi har så kjært. La oss gjenta de historiske ord: Enig og tro til Dovre faller!

Med disse ordene vil jeg få takke for meg. Jeg har leda Nei til EU i snart 10 år, nå får yngre krefter ta over stafettpinnen. Som østkantgutt med beina planta i asfalt, ikke i jord, må jeg si at en av de største opplevelsene jeg har hatt disse 10 åra, er å bli kjent med den fantastisk profesjonelle og strategiske organisasjonen Norges Bondelag. Den gleden tar jeg med meg videre, uansett. Så – Takk for meg, og lykke til med kampen for samhold-Norge!

Heming Olaussen, leder i Nei til EU