Dette leserinnlegget fra Bjørn Gimming står på trykk i Dagsavisen: 

EAT Foundation og The Lancet har igjen lagt frem sine anbefaleringer for hvordan verden skal kunne fø 10 milliarder mennesker innen 2050– på en måte som både tar hensyn til planetens tåleevne og folks helse. Det er en visjon verdt å heie på. Men når de globale rådene gjøres til universelle sannheter, blir dette bare råd uten bakkekontakt. 

For Norge, med vårt klima, vår topografi og våre naturgitte forutsetninger, ville en EAT-diett være en oppskrift på lavere matsikkerhet, mer import, dårligere utnyttelse av egne ressurser – og ironisk nok, høyere globale klimagassutslipp.

Rapporten anbefaler et kosthold som i praksis er vegetarisk, med mye belgfrukter og nøtter, og minimale mengder rødt kjøtt, egg og meieriprodukter. Det hevdes at anbefalingene tar hensyn til regionale og kulturelle forskjeller, men det er vanskelig å finne spor av dette i rapporten. Eksempelvis bruker rapporten tall som at landbruket står for 30 prosent av klimautslippene. Det stemmer ikke med norske forhold – her står landbruket for 10 prosent av utslippene, og husdyrproduksjonen for kun 5,8 prosent ifølge SSB, og vi er godt i gang med å kutte. Både kosthold, produksjon og kutt må tilpasses forholdene.

Hvis vi legger an norsk matproduksjon etter EAT-dietten, vil det være dramatisk for landets selvforsyning. Beregninger vi har gjort, basert på EAT-dietten og tall fra Helsedirektoratets rapport Utvikling i norsk kosthold 2024 viser at melkeproduksjonen vil falle med 70 prosent, det vil ikke være behov for ammekyr.  Svin og sau/lam vil reduseres med 90 prosent, fjørfekjøtt går ned med 40 prosent, eggproduksjonen blir mer enn halvert og det samme er tilfelle for potetproduksjonen. Det totale jordbruksarealet i drift vil gå ned fra 10 millioner dekar til i overkant av 3 millioner dekar. To tredjedeler av vårt jordbruksareal legges da brakk og gror igjen. Da er det regnet økt areal til frukt- og grøntproduksjon og en sterk økning i produksjonen av erter og belgvekster, men dette veier på ingen måte opp for den store nedgangen i areal til gras og fôrkorn.

Vi kan og skal produsere mer frukt, grønt og korn i Norge – denne utfordringen tar bøndene, men det vil ikke kunne erstatte husdyrholdet. Det finnes ingen motsetning mellom et sunt kosthold og et aktivt, bærekraftig norsk landbruk – så lenge vi bygger på det naturen faktisk gir oss.

Om vi utnytter fleksibiliteten EAT har skissert maksimalt, ved å legge oss helt øverst i alle intervallene for animalske produkter som kjøtt, egg og meieriprodukter, vil likevel det totale jordbruksarealet bli halvert. En omlegging av kostholdet til anbefalingene i EAT-rapporten vil være en katastrofe for landbruket i distriktene, norsk næringsmiddelindustri og bryte med de sentrale målene i norsk landbrukspolitikk som økt selvforsyning, verdiskaping og et landbruk over hele landet.

Hvis vi tilpasser hele matproduksjonen til et globalt ideal som ikke passer her, og forbrukerne fortsetter å spise som før – da sitter vi igjen med mer import, lavere selvforsyning, høyere utslipp og svakere dyrevelferd. Det er ingen bærekraft i det!