Fra Landmandsforbundet til Bondelaget

Bondelaget stiftet 6. februar 1896

Tida rundt forrige århundreskifte var ei blomstringstid for organisasjonsdannelser. Samvirkeorganisasjonene, Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet, målrørsla og Noregs Ungdomslag og Landmannsforbundet, som seinere ble Norges Bondelag ble alle stiftet i perioden.

Tro på at løsninger på mange problem lå i samarbeid og felles innsats var avgjørende for mange av pionerene som stiftet organisasjonene. Med de moderne fag- og næringsorganisasjonene kom noe nytt inn i politikken og samfunnsutviklinga. De kom til å spille ei avgjørende rolle på mange felt. Organiseringa av landbruket kom som ei motvekt til sterk industrialisering og internasjonal konkurranse på matvaremarkedet.

Tollvern da som nå

Forholdene rundt stiftelsen av Bondelaget i 1896 har flere interessante likhetstrekk med situasjonen i dag. Internasjonal politikk påvirker oss i stor grad, da som nå. Svakt tollvern for flere produkter var et problem, og tollbeskyttelse for korn var et sentralt politisk krav for å sikre nasjonal produksjon. Det politiske miljøet var delt, høgrekreftene helte mot frihandel og så få reguleringer som mulig. Mange la om fra kornproduksjon til husdyr, grunnet både sterkt framvoksende markeder i byene og sterk konkurranse fra billig hvete fra USA, Canada og Svartehavsområdet. Dette gikk ut over sjølforsyninga og matvareberedskapen.

Dette var bakteppet da Theodor Landmark tok initiativ til å stifte Landmannsforbundet. Et møte i Oslo – eller Christiania – den 6. februar var starten. Medlemstilslutningen gikk nok heller tregt i starten. De politiske resultatene lot vente på seg, men kom etter hvert.

Parti og organisasjon

Fra starten av var forbundet både organisasjon og parti. Landmannsforbundet stilte i perioden fram til 1920 til valg, og hadde flere stortingsrepresentanter. Det ble etter hvert nødvendig å rydde i dette, og Bondepartiet ble etablert i 1920. I 1922 ble det navnebytte – det dansk-klingene Landmannsforbundet ble til Norges Bondelag. Logoen med kornneket, tegnet av kunstneren og designeren Gerhard Munthe kom noe seinere. Mesteparten av tida fram til 1940 var formannen Johan E. Mellbye.

Politiske rammer kommer

Kornloven ble vedtatt i 1928. Den innebar statlig monopol på import av korn og kjøpeplikt for norsk matkorn. Statens kornforretning opprettet. Vi fikk også Jordloven, med formål å fremme nydyrking. Det var om å gjøre å produsere nok mat, og gi utkomme til flest mulig, og bønder og småbrukere utgjorde en stor del av befolkninga. I 1930 kom Omsetningsloven og seinere Omsetningsrådet. Norges Bondelag reiste nå kravet om prisjamstilling med andre næringer. «De harde 30-åra» var vanskelige tider for landbruket også, det var stort behov for en aktiv landbrukspolitikk.

Kriseforliket i 1935

«Kriseforliket» mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 førte til regjeringen Nygaardsvold (Ap). Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets budsjettforslag for å øke sysselsettingen. Den politiske gevinsten for landbruket var økte jordbrukssubsidier og sterkere statlig økonomisk styring og støtte. Men Bondelagets ledelse og Nationens redaktør var i utgangspunktet negative til en slik avtale.

Dette var utgangspunktet for «den sosialdemokratiske orden» og samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten. Dette er også en basis for forhandlingssystemet mellom jordbrukets organisasjoner og staten.

Verdenskrigen 1940 – 45

Tyskerne og Nasjonal Samling ivret for å få Bondelaget på sin side. Mange bønder hadde sans for den sentrale stillingen landbruket skulle få i NS sin forestillingsverden. Et representantskapsmøte (dagens årsmøte) vedtok høsten 1940 med et forholdsvis knapt flertall å avvise tilnærmingen. Mellbye ble satt i husarrest våren 1941, og generalsekretæren Dietrichson trakk seg. NS sitt alternativ – Bondesambandet fikk aldri særlig tilslutning.

Organisasjonen ble startet opp igjen etter krigen, med ny ledelse. Fra 1946 ble fylkeslagene etablert. Samme år ble Norges Bygdeungdomslag og Norges Bondekvinnelag etablert som egne organisasjoner. Bondelagets Folkehøgskole på Mysen ble kjøpt i 1946, studieforbund og eget bokforlag kom på plass.

Hovedavtalen

Matproduksjonen under krigen var preget av stor matmangel, dårlig med innsatsmidler og behov for mat til okkupasjonsstyrkene. Etter 1945 kom prisforhandlinger med staten i gang, fra 1946 med Bondelaget og Småbrukarlaget som parter. Hovedavtalen, som hjemler jordbruksforhandlingene ble etablert i 1950. Bondelagets første leder etter krigen Arne Rostad spilte en sentral rolle her. Det var importforbud på de fleste matvarer, seinere ble det et prisregulert importsystem.

Færre bruk og kanalisering

Flere traktorer, større avlinger og høyere avdrått ga store endringer i landbruket. Dette skjøt fart fra 1950-åra. Kanaliseringspolitikken, med høy kornpris for å styrke økonomien i kornområdene, flyttet mye av husdyrproduksjonen (mjølk) til fjord- og fjellbygder. Sammen med sterk industrialisering, med behov for arbeidskraft, førte dette til store endringer i bondesamfunnet.

Fra opptrapping til overproduksjon – 1970-tallet

I 1975 vedtok Stortinget opptrapping av inntektene i jordbruket. Likestilling med industrien skulle nås i løpet av tre avtaleperioder. Det var gode tilskudd til nydyrking, grøfting og nye husdyrbygg. Velferdsordningene i landbruket, bl.a. avløserordning og sjukelønnsordning ble etablert. Dette førte til overproduksjon, og det var nødvendig å regulere produksjonen ned. Først kom to-prisordningen på mjølk, som ble avløst av kvoteordningen. Seinere kom store kutt i kornprisen.

Internasjonale spørsmål dominerer

Før den første EF-avstemmingen i 1972 var landbruket lenge tvilende, men landet på et klart nei-standpunkt. Da saken kom opp på nytt på 90-tallet tok Bondelaget en aktiv rolle i å organisere og finansiere Nei-sida, og Landbrukets utredningskontor ble etablert. Dette fikk stor betydning for utfallet i folkeavstemmingen. EØS-avtalen ble også framforhandlet og ratifisert i 1992 – mot Bondelagets anbefaling.

I samme periode ble det lagt om til et tollbasert importvern for landbruksvarer gjennom WTO. Kampen for alle lands rett til egen matproduksjon engasjerte Bondelaget sterkt, bl.a med «Framtidsmarsjen» fra Stjørdal til Genève i 2005.

Konfliktfylt periode – 80- og 90-tallet

De avgjørende internasjonale sakene på 1990-tallet kom opp mot slutten av perioden med Arbeiderparti-regjeringer. Konflikter om nedskalering av produksjonen og interessemotsetninger i de internasjonale spørsmåla førte til flere brudd i jordbruksforhandlingene. Uenighet mellom Bondelaget og Småbrukarlaget, bl.a om regulering av produksjonen, preget også tida. Dagligvarekjedenes posisjon i matmarkedet økte, bonden så råvareprodusent opplevde økt prispress.

Bygde- og næringsutvikling – 2000-tallet

Et mottrekk til strukturrasjonalisering ble politikk og ordninger for flere inntektskilder og næringer med utgangspunkt i gårdens ressurser. Bygdemobilisering, lokalmat, utmarksnæring, reiseliv og bygdeservice ble sentralt. "Landbruk pluss" var det politiske begrepet. Det multifunksjonelle landbruket ble argumentasjon for norsk støttenivå i internasjonale sammenhenger.

Bonden eier store deler av Norges fastlandsareal, og har både bruksrett og forvalteransvar. Rovviltforvaltning og arealforvaltning har i økende grad blitt et konfliktområde mellom reint vern som forvantingsmodell og aktiv bruk av ressursene.

Tro på økt matproduksjon

Sterk folkevekst nasjonalt og internasjonalt og stigende verdensmarkedspriser på mat, klimakrise og flere naturkatastrofer ga stemning for økt matproduksjon rundt 2010. Med rød-grønn regjering og landbruksstatsråd fra Senterpartiet i to stortingsperioder var dette en periode med enighet om de landbrukspolitiske måla. Men mange bønder opplevde likevel at inntektsgapet ikke ble tettet. For mange ble dette de brutte forventinger tid.

Blå-blå regjering i 2013

Liberalisering var sentralt for den nye regjeringa, som fikk gjennomslag for å heve kvotetaket for mjølk til 900 tonn, oppheve tilskuddstak, samt dobling av konsesjonsgrenser for kylling. Det ble foreslått i tillegg til at store endringer i eiendomspolitikken og markedsreguleringa skulle utredes. Landbrukspolitikken ble en arena for konflikt mellom de politiske fløyene. Klima, diskusjon om mindre kjøttforbruk for å minske klimautslipp og stort fokus på dyrevelferd ble nye tema i landbruksdebatten.

Medlemmer

Medlemstallet vokste sakte i starten, og nådde sitt høyeste før 1940 med om lag 57 000 medlemmer. Sett opp mot at antallet aktive bruk da var 215 000, er dette et lavt tall. Toppen ble nådd i 1992 med om lag 67 000 medlemmer, da med litt under 80 000 bruk. De siste åra har medlemstallet vekslet rundt 62 000 medlemmer, mens det i 2020 er om lag 39 000 aktive bruk. Medlemmstallet er høyt, og de siste 25 åra utgjør familie- og støttemedlemmer en stadig større andel. Organisasjonsgraden har antakelig aldri vært høyere. En utfordring i 2021 er likevel synkende medlemstall og færre bruksmedlemmer.

Bondelaget er over alt

Landbruket er spredt over hele landet, det samme er medlemmene og lokallagene. Sjøl om tallet på lokale lag har minket fra vel 700 i 1990 til 500 i dag, er organisasjonen representert i nesten alle kommuner – også Oslo. Medlemsaktiviteten handler om landbrukspolitikk, lokale saker, sosiale aktiviteter. Lokallagene er viktige for den interne kommunikasjonen, det skal være kort veg fra medlem til ledelse. Lagene spiller også stor rolle i ekstern kommunikasjon. Åpen Gård er en landsdekkende aktivitet som et hundretalls lokallag gjennomfører årlig.

Hverdags-Bondelaget

Et stort mangfold av saker fyller hverdagen i organisasjonen. Det er et mål å yte god medlemsservice med svar på spørsmål om tilskuddsordninger og regler, juridiske saker, eiendomsspørsmål, velferdsordninger, forsikringer og fordelskort, osv. At Bondelaget i alle ledd kan stille opp når krisa inntreffer er viktig, enten det dreier seg om flom eller tørke, hendelser med dyr, brann og ulykker.

Bondelaget har påvirkningskraft

Politikere og folk i forvaltningen merker godt når Bondelaget setter apparatet i sving. Virkemidlene har variert gjennom åra, men å ha et veltrimmet aksjonsapparat har alltid vært viktig. Det er gjennomført utallige demonstrasjoner, fakkeltog, bålbrenninger, kommuneaksjoner og politikerkontakter. Media har alltid vært viktig, og har vært i endring. Nye plattformer tas i bruk. Sosiale media der hver enkelt publiserer sitt stoff blir ekstra sterkt når det kombineres med et godt organisasjonsnettverk.

Et bondelag for framtida

Matsikkerhet har fått ny betydning under koronakrisa. At verdikjeden for mat er definert som samfunnskritisk virksomhet er igjen i tvil om. Det er lett å finne flere truende forhold for framtidas matforsyning. Ustabilt vær og klimaendringer både her hjemme og i andre land, internasjonale kriser og politisk uro kan bekymre. Men mat må til, bonden blir aldri umoderne.

Men den enkelte bonde blir fort liten overfor politiske system, myndigheter, internasjonale avtaler og dagligvarekjeder. Felles arbeid for best mulig rammevilkår gjelder mer enn noen gang. Organisert innsats for at bonden skal finne seg til rette på gården og i bygda, og for å sikre inntekt og velferd er fortsatt like viktig. Derfor har Bondelaget fortsatt en viktig jobb å gjøre i framtida!