Verdikjeden
Nå er jordbruksoppgjøret i gang, og vi vil vise fram noen av de flinke folka som sammen med bonden er en del av verdikjeden fra jord til bord, og gir jobb til 100 000 personer.

Ragnhild Duserud (25), kornbonde i Eidsberg i Østfold

 - Som bonde er jeg en del av en verdikjede som gir jobb til mer enn 100 000 personer, og mat til mange, mange flere, sier Ragnhild Duserud.

Denne verdikjeden som starter med kornet på jordet mitt og ender med brødet på frokostbordet er et fellesskap. Jeg er avhengig av et stort apparat som leverer driftsmidler og tjenester til meg. Men jeg er like avhengig av de som lagrer og maler kornet, baker brødet og selger det. Og alle langs denne linja gjør vårt beste i å produsere det forbrukerne vil ha.

I løpet av ett år er jeg i kontakt med mange som har jobben sin tilknyttet landbruket. Såkorn, gjødsel og diesel blir kjørt til gården. Jeg søker faglige råd hos Norsk Landbruksrådgivning, Felleskjøpet og Landbruksavdelinga i kommunen. Regnskapet for gården fører jeg selv, men jeg rådfører meg med en regnskapsfører.

Når kornet er treska om høsten, har jeg leid inn noen som kjører det til mølla. Dermed gir jeg jobb til både sjåførene og til de som jobber på kornmottaket.

Jeg gjør noe av vedlikeholdet på maskinene selv, men lokale landbruksverksteder er gull verdt når noe ryker eller jeg trenger deler. Flere maskinselgere har også vært innom gården. Jeg håper å bygge ny korntørke i løpet av noen år. Da vil jeg trenge både deler til korntørka og kyndige folk til å sette den opp.

Banken må jeg forholde meg til, som alle andre. Fram til nå har jeg forpakta gården, men jeg er i prosess med å ta over, og en del maskiner har jeg allerede investert i.

Når jeg lurer på noe lytter jeg mye til andres erfaringer, og det er lettvint å spørre naboer og kamerater om tips.

Det er viktig for meg at de jeg leverer kornet til, bruker råvarene på en god måte. At de får mest mulig ut av tømmerstokken fra skogen og klarer å bruke mest mulig av kornet til mat. Jeg prøver å produsere det som er etterspurt, og etter råd fra Felleskjøpet dyrker jeg i år noe raps i tillegg til hvete og bygg.

 

John Arne Dieseth. Foto: Mariann Tvete, Nationen.

Jon Arne Dieseth, hveteforedler i Graminor

- Det er en matnyttig jobb å utvikle nye kornsorter for å gi bonden best mulig plantemateriale.

Graminor utvikler nye plantesorter for både korn, engvekster, poteter, frukt og bær. Jeg jobber med å foredle hvete.

Å drive med kornforedling er en interessant jobb. Du vet at det du driver med er matnyttig, bokstavelig talt. Det er artig å kjøre rundt på bygda og kjenne igjen sortene som Graminor har utviklet. Jeg driver gårdsbruk på si, og i år skal jeg dyrke hvetesorten Mirakel fra Graminor på halve eiendommen.

Vår jobb i Graminor er å skaffe bonden best mulig plantemateriale slik at han skal kunne dyrke med best mulig avkastning. Når vi krysser fram en ny kornsort må vi tenke på hva bøndene er ute etter og hva de gamle sortene mangler. En sort kan gi høy avling, men er kanskje mer utsatt for sjukdom eller gir dårligere kvalitet på kornet. Ofte er det slik at de kornsortene som gir høyest avling ikke gir best kvalitet. Vi prøver å kombinere de beste egenskapene i den nye sorten.

Når det gjelder foredling av hvete, som er min jobb, er vi særlig opptatt av kvalitet. Vi må utvikle en hvete som møllene og bakerne vil ha, så vi slipper å importere så mye mathvete. Hveten skal ha sterk gluten for å få riktige bakeegenskaper. Her har vi truffet bra med den relativt nye sorten som heter Mirakel. Det er litt flaks når vi treffer. Arbeidet er langsiktig, og fra vi gjør en krysning til kornet av den nye sorten er å finne som mjøl i butikken går det 15 år.

Det er på langt nær bare egenskapene til kornsorten som bestemmer hvor store avlingene blir. Det gjør også bondens agronomi og selvsagt været. Vår oppgave er derfor å lage sorter som er tilpasset moderne agronomi og som tåler dårlig vær uten at avlinga blir for lita eller blir ødelagt.

Vi prøver å utvikle kornsorter som er tilpasset framtidas klima og er motstandsdyktige mot sjukdommer. Klimaendringene gir potensiale til større avlinger på grunn av varmere vær, men dårligere kvalitet grunnet økt fuktighet. En utfordring vi ser mer av, er aksgroing i hvete. Det vil si at kornet begynner å spire mens det sitter i akset, før det er tresket. Vi er nå i et forskningsprosjekt sammen med NMBU for å finne sorter som tåler varmere og fuktigere høstvær. 

 

Véronique Mork er veterinær i Øyer i Oppland

- God dyrehelse gir sunne dyr, og sunne dyr gir økonomisk gevinst for bonden. Eg er glad i å førebyggje, leggje til rette og byggje opp besetningar i lag med bonden. Når eg har jamnlege besøk på ein gard, blir eg kjent med både bonden, besetninga og dei lokale føresetnadene og ressursane. Då kan eg hjelpe til med å få ei betre gardsdrift, eg kan løyse problem kjappare og komme sjukdom i forkjøpet. Dei akutte sjukebesøka er også ein viktig del av jobben vår. Eg jobbar mest med storfe og sau, men også med gris og hest.

Mange av bøndene eg jobbar med har avtale om eit fast besøk av veterinæren ein gong i månaden. Eg blir fastlegen til desse besetningane. Ein av dei viktigaste tinga veterinæren gjer er å følgje opp helsa til ungdyra. Du må ha ein frisk og sunn kalv med ein god start på livet for å få ei robust ku. Det handlar både om at kviga skal bli ei god mjølkeku, men også at broren hennes, oksen, veks opp på ein sunn måte og blir til godt kjøtt.

Norske veterinærar er restriktive på å gje antibiotika, og har blitt mykje strengare dei tjue siste åra. I Noreg er vi i utgangspunktet veldig beskytta mot smitte, med spreidde gardsbruk. Men det at folk reiser mykje til utlandet gir utfordringar, og vi som drar mellom gardane er smitteberarar. Vi må vere nøye på å bytte klede mellom kvart fjøs, og når eg har vore i utlandet, har eg 48 timars karantene før eg kan dra i eit fjøs igjen.

Eg er heldig og jobbar som veterinær i eit distrikt kor gardane ligg relativt tett. Eg køyrer rundt 10 mil kvar dag, og det er lite for ein veterinær som jobbar med produksjonsdyr. Mange av kollegaene mine i delar av landet der det er få gardar med lange avstander i mellom, har tøffe turnusar. Det er vanskelig å få rekruttering og vikarar til distrikta med den vaktbelastninga som er, og det er ei stor utfordring for distriktslandbruket. Vi kan ikkje ha landbruk utan veterinærar, og bøndene i distrikts-Noreg kan ikkje sjølv ta heile rekninga for å få veterinæren på besøk. Då risikerer vi at dei ikkje har råd til å bruke oss så mykje som dei treng, og det er verken dyra eller bonden tent med. 

 

Bjørn Rørtveit (41) er regnskapsfører og avløser i Stryn, Sogn og Fjordane

- Jeg er regnskapsfører fra A til Å for kundene mine. Jeg kjenner næringen fra flere sider og har som mål å gi kundene råd og tips om både landbruk og økonomi. Jeg har jobbet som regnskapsfører i 18 år og er glad for å være en del av verdikjeden til de som produserer maten vår.

Hoveddelen av kundene mine er bønder, og utdannelsen min som agrotekniker i husdyrbruk og økonomi gir meg en god forståelse av hvilke utfordringer de har. Jeg er født og oppvokst på Stryn, og jobben kombinerer jeg med å være avløser på hjemgården min. Egentlig en perfekt løsning fordi om våren er det hektisk på kontoret med levering av årsoppgaver for mva, næringsoppgaver og skattemeldinger, mens om sommeren og høsten det er mest å gjøre på gården.

Jeg kommer ganske nært innpå kundene gjennom regnskapet. Det er et spennende fordi ingen regnskap er like. Bønder er selvstendig næringsdrivende og hver gård er unik. Det gjenspeiler seg i regnskapet. Selv om regnskapsføringen stadig blir mer automatisert, er regnskapsføreren en god sparringspartner for bonden.

De fleste bønder håper på framtidig drift av gården og satser på ulike måter på framtiden. En av kundene mine har lagt om driften på grunn av store rovdyrtap. Han investerte mye i 2016, men med grunnlag i gårdens ressurser. Mange er idealister og legger ned stor arbeidsinnsats i gården, men en må alltid ha økonomisk utbytte av driften.

Mitt inntrykk er ikke at alle bønder bygger størst mulig. Kundene mine forstår at kartet må stemme med terrenget. Dyrket mark her på Vestlandet består av mange små teiger med både bratt terreng og ugunstig drevne jordområder. Det krever større arbeidsinnsats, men velstelt dyrka jord og beite er viktig for hvordan kulturlandskapet ser ut. Bønder kan ikke drifte kulturlandskapet på dugnad. En må et økonomisk utbytte av driften. Aktiv drift av bratte gårder har for eksempel stor verdi for alle turistene som kommer hit. Det gir aktivitet i distriktet og gir mange arbeidsplasser i næringene rundt landbruket.

 

 

Ivar Oulie er dyretransportør på Hadeland, Oppland

- Jeg er annen generasjons dyretransportør. Siden 1985 har jeg fast kjørt gris, sau og storfe til slakteri og sommerbeite. Klokka seks i morges henta jeg dyr på en gård på Gjelleråsen. Tre timer seinere lessa jeg dem av på Norturas slakteri i Tønsberg. Det gjelder å få dyra opp på bilen på en grei måte. Jeg bruker godt med strø og halm for at det skal være kjente lukter for dyra.

Dyra står ikke lenge på bilen. Når jeg kommer til slakteriet kontrollerer Mattilsynet at de er friske og fine, og vi loser dyra av bilen. Det kan lett oppstå farlige situasjoner for folk og dyr. Oksene er store, og det er en jobb med en viss risiko. Jeg har fått mangt et spark.

Bilen vaskes grundig etter hvert lass, og desinfiseres. Jeg tenker bestandig på å unngå smittepress.

Det er stor risiko å kjøre med levende dyr som last. Jeg kjører med hjertet i halsen mange ganger, og tenker på hva som skjer hvis jeg kjører utfor.

Jeg kjører slaktedyr til Nortura Rudshøgda og noen ganger til Tønsberg. I tillegg kjører jeg dyr til sommerbeite og seter. Før i tida, når dyra skulle hjem fra beite om høsten, måtte jeg kjøre rundt i alle kriker og kroker av bygda for å levere av dyra. Nå er det færre å levere til og færre stopp.

Når du har kjørt så lenge som jeg har, kjenner du folk. Du må stille opp når bonden trenger deg, samme om det er lørdagskvelden, for å få dyra hjem fra beite langt inne i Nordmarka.

Som dyretransportør kommer du nær bonden. Jeg har blitt godt kjent med mange, og det er hyggelig. På mange gårder kjenner jeg flere generasjoner tilbake. Faren min starta å kjøre i 1947, og da han bygde hus på 1950-tallet, var det mora mi som kjørte ruta hans. De lessa opp dyra sammen på gårdene, og mora mi kjørte til slakteriet. Det var ikke noe problem med å få hjelp til å lesse av dyra på slakteriet for ei ung dame.

 

Jan Vidar Olsen (45) er meierisjef ved TINE Meieriet Storsteinnes, Balsfjord, Troms

- Alt starter med bonden. Den viktigste forutsetningen for å drive matproduksjon i Norge er råstoffet, og det er våre eiere, bøndene, som leverer råvarene til vår produksjon. Deres stolthet om alltid å levere et kvalitetsprodukt gjør oss i neste omgang i stand til å produsere mat av høy kvalitet.

Jeg er veldig stolt over å jobbe i en bedrift som eies av bønder. Jeg vet hvor mye innsats den norske bonden legger ned for å gi oss det beste råstoffet, uansett produksjonsform. Innsatsen og kunnskapen er stor og det kommer til syne i alle ledd; fra hva dyrene spiser, til omsorg og hygiene. Det er ikke uten grunn at norske bønder er på verdenstoppen i å produsere mat fri for antibiotika.

TINE som meieri har mye igjen for at det produseres melk på de forutsetningene som norsk landskap har å by på. Jeg er trygg på at den melken vi får inn til oss, har gått gjennom mange kvalitetskontroller før den kommer hit. Gjennom dagens samvirkeordning har vi kontroll på råstoffet hele veien. Melkeprodusentene får betalt ut fra kvalitet. Leverer de høy kvalitet så får de bedre betalt. Det stimulerer melkeprodusentene til å levere høy kvalitet hele veien. Dette er unikt, og det tror jeg ville vært vanskeligere å få til uten samvirkene.

Utviklingen av færre og større gårdsbruk bekymrer meg. Når gårdsbruk legges ned, slukkes det lys i husene i distriktene, og det er ikke bra. Det er viktig å ha bønder over hele landet for å opprettholde levende bygdesamfunn i Norge.

 

Annechen Bahr Bugge heier på bonden. Foto: Dag Inge Danielsen, Forskningsdagene.no

Annechen Bahr Bugge, seniorforsker ved forbrukerinstituttet Sifo

- Jeg heier på den norske bonden, og jeg tror det ligger mange ubenyttede muligheter innen norsk matproduksjon. Tilliten til norsk matproduksjon og den norske bonden er høy blant dagens forbrukere.

Jeg har forsket på forbrukeratferd siden 1990-tallet, og forbrukerens syn på norskprodusert mat har endret seg mye. Da jeg begynte forskningen var norske forbrukere opptatt av alt som var utenlands. Middelhavskostholdet ble for eksempel løftet frem som noe eksotisk og spennende.

På 2000-tallet skjedde det en endring. Da begynte folk å interessere seg for norskprodusert mat, og i dag er lokalmat, tradisjonsrike matretter og kosthold bygget på norsk egenart en sterk forbrukertrend. Interessen og opptattheten av norsk mat skyldes flere drivkrefter. Nostalgi og lengsel til det autentiske og opprinnelig på den ene siden, og politisk motivasjon på den andre. Støtte til norsk matproduksjon og den norske bonden er med på å opprettholde levende bygder.
Kjennetegnet på dagens forbrukere er de opptatt av at deres matvalg ikke skal ha negative konsekvenser for verken helse eller omgivelser. Derfor blir måten maten produseres på stadig viktigere. Generelt har vi høy tillit til at norskproduserte mat er trygg, og at norske bønder generelt er gode på dyrevelferd. Hvordan dyrene blir behandlet, hva de spiser og hvordan de har det, betyr mye for mange. Her står den norske bonden sterkt og har høy tillit.

Matsvinn er noe jeg i økende grad tror folk får dårlig samvittighet for. Vi kaster hver fjerde bærepose med mat, noe mange synes er respektløst overfor de som produserer maten. Jeg tror dette vil gi nye markedsmuligheter for restråstoffer. Alt fra lammeskank, kje og innmat, og mat med «feil» som krokete gulrøtter, vil få større plass på det norske matbordet. Norge har fantastiske utmarksressurser og bønder kan bli enda flinkere til å utnytte råvarer fra utmarka. Det er jo ingen grunn til at vi skal kjøpe svenske skogsbær og sopp i norske dagligvarebutikker!