Dette har regjeringen gjort for å sentralisere landbruket
Her er fem endringer i landbrukspolitikken som bidrar til å sentralisere det norske landbruket.
NRK Brennpunkt har dokumentert en utvikling i norsk landbruk hvor bruken av jorda er blitt mindre viktig som grunnlag for produksjon av mat. Tendensen er at små bruk i distriktene legges ned og produksjonen overtas av større bruk i sentrale strøk. En konsekvens er blant annet at jorda og beitene i distriktene ikke blir brukt og gror igjen.
Grunnlaget for denne utviklingen er skapt gjennom politiske beslutninger, med dagens regjering som toneangivende pådriver for en matproduksjon med fokus på store volum og til lav pris. Her er fem eksempler på hvordan de har satt denne politikken ut i livet.
1.Jordbruksoppgjøret 2014
Det var på ingen måte mulig for jordbrukets organisasjoner å gå med på en del av de radikale forslagene som staten fremmet i dette oppgjøret. Det endte derfor med brudd. Selv om flertallet på Stortinget sørget for å bremse opplegget fra regjeringen noe, ble det gjort en del endringer som skulle vise seg å få betydning.
- LES OGSÅ: Sterk kritikk av regjeringens håndtering av jordbruksoppgjøret
Endringene favoriserte de bøndene som allerede produserte mye og gav grunnlag for at disse produsentene kunne produsere enda mer, mens de mindre brukene ble tapere. I og med at forutsetningene for å produsere store volum er best i delene av landet som er flate og har gode dyrkingsforhold er dette også et opplegg for sentralisering av produksjon.
a) Ville gi uendelig dyretilskudd
Tilskuddene som gis for dyr er differensiert etter en lignende modell som arealtilskuddene. Det gis altså mer tilskudd for de første dyrene enn de øvrige, likevel kunne en enkeltbonde ikke få tilskudd utover et øvre dyretall. Han eller hun kunne heller ikke få mer i samlet husdyrtilskudd enn 280.000 kroner.Forslaget fra regjeringen var å beholde differensieringen, men fjerne grenser for hvor mange dyr hver bonde kunne få tilskudd til. Hvor mye dyretilskudd en bonde da kunne få var bare begrenset av hvor mange dyr vedkommende hadde.
I forhandlingene i Stortinget sørget Venstre og KrF for at det ble satt ei ny øvre grense på 560.000 kroner i husdyrtilskudd pr foretak. Likevel en klar favorisering av gårdsbruk med mange dyr.
b) Uflating av tilskuddene til areal
Før dette oppgjøret fikk bonden høyere tilskuddsatser for de første 250 dekarene grovfòrareal (gress) enn det øvrige grovfòrarealet på gården. Dette skulle kompensere for driftsulempene ved å ha lite areal. Regjeringen og Bondelaget var enige om å legge om til en lik sats for hvert dekar areal, uansett størrelse på gården. Bondelaget forutsatte imidlertid at hensynet til de minste brukene ble ivaretatt gjennom styrking av andre tilskuddordninger, noe regjeringen ikke tok hensyn til i sitt tilbud til jordbruket. Økningen de gjorde i satsene til areal over 250 dekar ble tatt gjennom reduksjon i satsene til areal under 250 dekar. Dette førte til at de totale arealtilskuddene til de største brukene økte betydelig.
c ) Fjernet tilskuddstaket på areal og produsert mengde i frukt, bær og grønnsaksproduksjon
Mens en frukt, eller bærprodusent tidligere ikke kunne få tilskudd for mer enn 40 dekar areal var den samme grensen for grønnsaksprodusenten 80 dekar. I jordbruksoppgjøret ble disse grensene fjernet og produsentene får nå tilskudd for alt arealet. Det fantes også et tak på hvor mye tilskudd som ble gitt for produsert mengde. Dette ble også ble fjernet. Med dette grepet, fikk enkelte produsenter tilskuddsøkning på rundt 1 mill. kroner, mens mindre produsenter fikk 0.
d) Hevet bunnfradaget for tilskudd fra 3000 til 6000 kroner
Alle som søker produksjonstilskudd fikk et økt trekk i det utbetalte tilskuddet på 3000 kroner hvert år. Dette slår relativt sett mest ut for de minst brukene fordi de får minst tilskudd totalt sett.
- LES OGSÅ: Slik påvirker samarbeidsavtalen bøndenes inntekter
- LES OGSÅ: Derfor brøt vi jordbruksforhandlingene
Endringene i tilskuddsfordeling gav samlet sett store utslag for enkeltprodusenter. Blant annet økte de største melkebrukene inntektene sine med opp mot 137.000 kroner pr. årsverk, og et gartneri som hadde fått utbetalt 44.000 kroner året før fikk nå 1,4 millioner kroner i tilskudd. Regjeringa foreslo å kutte tilskuddene med 250 mill. kroner, så dette var penger som ble omfordelt fra mange små bruk til noen av de største brukene. Budskapet fra regjeringen og effekten var tydelig: Det skal lønne seg å være stor. De mindre brukene vil vi ikke bli satset på.
2. Doblet konsesjonsgrensen på kylling
I desember 2014 doblet regjeringen med støtte fra Venstre konsesjonsgrensen i kyllingproduksjon. Det betyr at kyllingbonden kan øke produksjonen fra 140.000 kylling til 280.000 kyllinger. Det norske kyllingmarkedet blir ikke regulert og regjeringen valgte å legge til rette for økt produksjon, mens det allerede var overproduksjon av kylling. I dag kan aktører i kyllingmarkedetforskuttere en pris som forutsetter kort avstand til slakteri og full utnyttelse av konsesjonsgrensa. Produsenter som ligger langt unna slakteriene eller som produserer i mindre skala vil ikke ha mulighet til å tjene penger med de betingelsene. Resultatet på sikt er at kyllingproduksjonen foregår i stadig større skala, stadig nærmere færre og større anlegg.
I likhet med Bondelaget var det store flertallet av høringsinstansene mot økningen.
De aller fleste kyllingprodusentene produserer på kontrakt med en av de tre dominerende foredlingsselskapene i Norge. De fleste leverer til Nortura, som også har flest slakterier. Ved starten av 2016 hadde det bondeeide selskapet en overkapasitet som nå tvinger dem til å kvitte seg med rundt 150 av vel 400 produsenter. Bøndene har blitt tilbudt sluttpakker og spesielt i Trøndelag er det mange kyllingbønder som nå må slutte fordi de ligger for langt unna nærmeste slakteri.
3. Foreslått å fjerne priskontrollen og konsesjonsloven
Regjeringa mener at den private eiendomsretten er en grunnleggende rett som bør styrkes. Derfor sendte de høsten 2013 ut forslag om å oppheve priskontrollen på landbrukseiendom. Et år senere sendte de ut et forslag om å fjerne hele konsesjonsloven som priskontrollen er en del av. Regjeringas ønske om å fjerne all lovgiving som sikrer at landbrukseiendommer blir brukt til matproduksjon er revolusjonerende i både norsk og internasjonal sammenheng.
- LES OGSÅ: En stor samfunnsendring som ingen vil ha
Priskontrollen skal sikre ei forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer. Formålet med bestemmelsen er at eiendommer som brukes til landbruk kjøpes og selges til en pris som bidrar til å realisere landbrukspolitiske målsetninger. De landbrukspolitiske målsetningene det er snakk om er å sikre rekruttering til næringa, å legge til rette for langsiktig god ressursforvaltning og å legge til rette for stabile heltids- og deltidsarbeidsplasser. Priskontrollen sørger også for at prisen på en landbrukseiendom ikke overstiger de inntektene man får av å drive gården.
- LES OGSÅ: Spørsmål og svar om priskontrollen
Formålet med konsesjonsloven er å verne landbuksarealer og opprettholde landbruksproduksjon ved kjøp og salg av slike eiendommer. Konsesjonsloven skal rett og slett sørge for at landbrukseiendom blir brukt til landbruk. I praksis sikrer konsesjonsloven en norsk matproduksjon. Konsesjonsloven sikrer også at landbrukseiendommer er eid av enkeltpersoner, og ikke selskaper. Konsekvensene av å fjerne disse lovene er at det er fritt fram for hvem som helst å kjøpe landbrukseiendommer, også dem som har helt andre formål for eiendommen enn å drive landbruksproduksjon.
Stortinget vedtok 16. februar i år å gjøre endringer i priskontrollen. Forslaget om å fjerne konsesjonsloven er ikke behandla i Stortinget.
4. Kraftig økning av melkegrensene
Dette var også en del av jordbruksoppgjøret 2014. Forslaget fra regjeringen var å heve grensen for hvor mye hvert melkebruk kan produsere fra 450.000 liter i året til 1.200.000 liter. I stortingsforhandlingene ble dette redusert til 900.000 liter, som er makstaket i dag. Den samlede norske melkeproduksjonen har vært relativt stabilt i mange år. Det var derfor ikke behov for å øke melkemengden siden like etter tusenårskiftet, noe som betyr at grepet med å heve produksjonstaket så kraftig ikke hadde annet mål enn samle produksjonen på færre gårder.
Melkeproduksjonen er imidlertid kvoteregulert, noe som betyr at det ikke uten videre er fritt fram for bonden å produsere opptil maksgrensen. Dette krever at melkebonden har en kvote på 900.000 liter. Kvotene er omsettelige, men nettopp av hensyn til at det skal produseres melk over hele landet kan man kun kjøpe og selge kvoter innenfor sitt eget fylke.
Angrep melkekvoteregionene
Som nevnt utgjør hvert fylke i dag en omsetningsregion for melkekvoter. I jordbruksoppgjøret 2015 foreslo regjeringen å gjøre melkekvoteregionene større, ved å redusere antallet regioner. Ved å gjøre kvotemarkedene større kunne de lagt til rette for at flere produsenter kunne produsere opp mot den maksgrensen de hadde tvunget gjennom året før. På sikt er det ingen tvil om at det ville gitt ytterligere sentralisering. Gjennom forhandlinger klarte Bondelaget å få fjernet forslaget, noe som var en viktig årsak til vi endte opp med å skrive under på en avtale med staten.
5. Hva skjer med markedsordningene?
Markedsordningene er blant de viktigste virkemidlene for å sikre en matproduksjon over hele landet. Ordningene sørger for at alle norske bønder får solgt råvarene de produserer, uansett hvor i landet de bor, og at forbrukere i hele landet får stabile forsyninger av jordbruksprodukter til en noenlunde lik pris. Markedsordningene sikrer også at markedet for jordbruksprodukter er i balanse.
Det er de bondeeiede samvirkene Tine, Nortura og Felleskjøpet som gjør tiltak for å balansere markedet. Samvirkene har plikt til å kjøpe bondens produkter, uavhengig av om bonden normalt leverer til samvirket, avstand til markedet eller svingninger i markedet. Samvirkene har også en leveringsplikt og må fordele råvarer til alle aktører i markedet til lik pris.
I 2014 satte daværende landbruksminister Sylvi Listhaug ned et utvalg som skulle evaluere markedsordningene. Utvalget fikk i mandat å gjennomgå markedsordningene og legge fram forslag til alternative måter å balansere råvaremarkedene på. Utvalget skulle vurdere behovet for markedsbalansering og ta stilling til om systemet kunne avvikles. Rapporten fra utvalget ble presentert i juni 2015.
Utvalget konkluderer med at markedsordningene fungerer og ikke er konkurransevridende. Samtlige representanter i utvalget for bonden, matindustrien og dagligvarehandelen går inn for å ha markedsordninger. Et mindretall av utvalgsmedlemmer utenfor verdikjeden for mat vil avvikle ordningene i sin helhet.
Det er usikkert hva landbruks- og matministeren vil gjøre videre med rapporten, men det er venta at den blir sendt ut på høring.