I et marked som etter hvert preges mer og mer av importerte varer er vi nødt til å sikre de ressursene på hver gård som kan gi et konkurransefortrinn. Ved å ta utgangspunkt i ressursbasert teori på en gård vil en oppdage at det ikke bare er de finansielle ressursene som bidrar til gevinst og inntjening. Utmarksbeite vil kunne betegnes som en fysisk ressurs som vil bidra til et konkurransefortrinn.

Iflg en rapport fra Nilf om utmarksbeite fra 2004 henter husdyr i Nordland fôr for ca 78 mill kroner i utmarka. Dette er en svært viktig ressurs som må ivaretas, og det er avgjørende for inntjeningen til Nordlandsbonden at utmarka fremdeles er tilgjengelig som beite.

Utfordringen ligger i rovdyrproblematikken i Nordland. I 2013 ble det søkt om erstatning for nesten 8000 sau og lam. Dette er et alt for høyt tall. Tap av sau og lam på utmarksbeite er en utfordring både økonomisk og ikke minst en enorm påkjenning for bønder som driver i næringa. P.g.a. store tap av husdyr til rovdyr de senere årene har mattilsynet varslet mulig beitenekt, som igjen vil redusere inntektsmulighetene for Nordlandsbonden. I rovviltforliket står det tydelig at rovdyrforvaltningen skal utøves på en slik måte at det ikke vil være behov for beitenekt, og at det er viktig å sikre levedyktige næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt.

Vi må begynne å se bestanden både på svensk og norsk side under ett og forvalte deretter. I Nordland ble det i jaktsesongen 13/14 tatt ut kun 7 jerv av kvoten som var satt på 24. Effektivt uttak etter lisensfellingsperioden er over burde vært en selvfølge i prioriterte beiteområder. Det samme gjelder skadefelling av rovdyr i beiteperioden som utgjør en fare for husdyr i prioriterte beiteområder. Det skal være unødvendig å vente til det dukker opp et visst antall kadaver, 1 er mer enn nok!

Utmarksbeite er min ressurs som gårdbruker som bidrar til konkurransefortrinn, sauene mine skal ikke fungere som et matlager for jerv, gaupe, bjørn og ørn.