Birte Usland he vore ein særs aktiv og profilert leiar i bondesamskipnaden dei siste 10 åra.Torsdag ettermiddag var tida mogen for eit tronskifte  i Vest-Agder Bondelag.
Omlag 60 bondevener var samla til årsmøte i Vest-Agder Bondelag og Aust-Agder Bondelag. Åstaden var Sørlandets Travpark kor møtelyden vart ynskja velkomen til flotte, moderne møtelokale, god og velsmakande mat - og ikkje minst eit hyggjeleg vertskap som tok vel i mot sine gjestar frå heile Sørlandet. Åsdølar og ivelendinger medrekna.

Foto: Finn Aasheim

Her kan du lese Birte Usland sin tale til møtelyden:

FNs generaldirektør i FAO, Josè Graziano da Silva er sitert i Nationen 28. februar

”- Den modellen for landbruksproduksjon som dominerer i dag er ikke egnet til å møte de nye matsikkerhetsutfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Det vi fortsatt ser, er en modell for matproduksjon som ikke kan motvirke forringing av matjorda og tap av biomangfold – og begge deler er essensielle goder, spesielt for framtidige generasjoner. Dagens modell må tenkes om igjen. Vi trenger et paradigmeskifte. Systemene for matproduksjon må være bærekraftige, inkluderende og motstandsdyktige.”

Stortinget har vedtatt at landbruket skal øke sin produksjon med ca 1 prosent hvert år.
Regjeringserklæringa:
”Høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.”
Samlet næringskomité desember 2013:
”Økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning”
KrF, V, Sp og Ap i næringskomiteen juni 2014:
Reell økt selvforsyningsgrad må være med grunnlag i norske ressurser.
Det er beskjeden flertallet på stortinget har gitt Regjeringen.

For å få dette til, sier Fylkesbondelagene i Agder  i sine innspill til jordbruksforhandlingene at: De landbrukspolitiske virkemidlene må tilpasses strukturen på landets jordressurser. Det er derfor like stort behov for de små driftsenhetene som de store, og kombinasjonsbruket må framheves som en effektiv driftsform. Det er effektiv utnyttelse av ressursgrunnlaget som er korteste veg mot et mål om økt matproduksjon på norske ressurser.

Vi har tro på en langsiktig, bærekraftig strategi som videreutvikler de fortrinn vi har i dag: Rent vann, god utnyttelse av norskproduserte fôrressurser (grovfôr, kraftfôr og utmarksbeite), dyr på beite, rene produkter av høy kvalitet, høy dyreetisk standard og lav sykdomsrisiko.

Eller Som Kristin Iannsen 1. Nestleder i Bondelaget sa på Sørlandsamlinga : Vi må utnytte hver flik for å få det til.

Det er en enorm oppgave.  Siden 2007 har ikke omsøkt areal pr bruk i Vest Agder økt. Når antall bruk fortsetter å går ned, betyr det at betydelig areal går ut av drift. 12 % på landsbasis.  Det er en dramatisk nedgang i kornarealet i Norge Nedgangen er på 25% de siste 10 år. Skal vi klare økningen i innenlands matproduksjon må ikke nedgangen bare stoppes, men arealet må økes betydelig. Korn er nøkkelen til økt selvforsyning.

Utviklingen går altså i motsatt vei av hva både Bondelaget og Stortinget mener.

I tillegg står vi overfor klimautfordringer. Klimautfordringene er vår tids største utfordring, og burde hete matproduksjonskrise.

FNs klimarapport:

  • Avlingene ned 2 % pr tiår framover
  • Etterspørsel opp med 14 %

Tidligere nevnte  da Silva fra FAO  sier at ”Konsekvensene av klimaendringer er ikke lenger en trussel i framtida. De er en krystallklar realitet rett foran øynene våre. Klimaendringer kommer ikke bare til å påvirke matproduksjonen, men også tilgjengeligheten av matvarer og forsyningssikkerheten i en global økonomi.”

 

 Klimasmart og bærekraftig matproduksjon

Jeg har i vinter ledet et arbeid med å utarbeide en klimapolitikk i Norges Bondelag.  Se på hva som skal til for å få en klimasmart og bærekraftig matproduksjon i Norge. Både for å tilpasse oss de endringene som skjer, for å bidra til minst mulig klimabelastning, og for å bidra med løsninger til storsamfunnet. Vi er den næringa som først merker klimaendringene på kroppen.

Klimagruppa foreslår flere tiltak. Bl.a er vi opptatt av jordas tilstand. Drenering og jordpakking, og det faktum at vi får dårligere avling pr daa nå enn tidligere. Det er et sammensatt bilde, men vi påpeker sammenhengen mellom at det ikke er så mange dager i året jorda er i stand til å ta i mot en traktor. Så blir vi færre  bønder med stadig mer areal, i en tid der vi kommer til å få mer nedbør. Det går rett og slett ikke i hop. Tiden er inne for å iverksette klimasmarte løsninger i landbruket, ikke lukke øynene for det som skjer. Større og færre gjør oss mer åpenbart mer sårbare for  å takle klimaendringene.

Med alle disse, og mange flere,  uttalelsene rundt matproduksjon, skulle en tro at Regjeringa og dets støttespillere ble litt ydmyke overfor utfordringa. Men den gang ei.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene la opp til en omfordeling av midler fra de små til de store gårdene, noe som ville gitt en sentralisering av produksjonen, dårlig utnyttelse av norske resurser og inntektsnedgang for mange bønder.

Det er et rått kjør mot konsesjonsregelverket som i generasjoner har sikret at landbrukseiendommer forblir blir brukt i produksjon og ikke spekulasjon.

Det er få grunner til å tro at det blir mindre import fra utlandet etter artikkel 19 forhandlingene.

Det er få aversjoner å spore mot TTIP forhandlingene, og  Det er ikke grunn til å tro at klimaengstelsen overskygger lysten til enda mer frihandel, selv om selvforsyning, folkehelse og ressursgrunnlag blir satt i spill

Kvoteregionene

Det jobbes knallhardt for at  kvoteregionene skal bli så få som mulig.  Det at noen få produsenter skal få lov til å bli større, gir ikke økt matproduksjon.  Det er en logisk kortsluttning.   Det er et grep som gir økt konsentrasjon av matproduksjon, og det er altså noe helt annet en å auke.. Og slik fortsetter det i sak etter sak.   Det er ikke klimasmart, det er ikke bærekraftig og det er ikke økt bruk av norske ressurser.
Tidligere leder i  Norges Bondelag, Bjørn Iversen har vært på årsmøtet i Oppland Bondelag, og holdt foredrag om  politiske stormer for norsk landbruk opp igjennom.  Det har vært kraftige tordenbyger før også sier han.
I dag ser han sprekker i skydekket og  han  synes at vi har en mer nyansert samfunnsdebatt om landbruk og matproduksjon en ved tidligere anledninger. De globale trendene med store prisbølger på verdensmarkedet og internasjonale matskandaler er kommet tettere inn på oss.  Oppslutningen om norsk matproduksjon har aldri vært større, og det er relativt lite mas om høye matpriser og at overføringene er en klamp om foten på samfunnet.  Jeg er enig med Bjørn Iversen i dette.
Videre kaller han Rattsøutvalget et gufs fra fortida.
Det de fleste vil kalle viktige velferdsgoder som matsikkerhet, kulturlandskap og levende bygder, kaller Rattsøutvalget et effektivitetstap. Bjørn vil kalle det et gufs fra fortida. Rattsøeutvalget setter til og med en pris på dyrkamarka, og sier det er for dyrt å ta vare på den!  Jeg skreiv en kronikk som var på trykk i bl.a Fvn om det, og fikk sjeldent mye positive tilbakemeldinger på det.  Dagens regime ser ikke ut over sin egen ideologiske lekegrind og er villig til å kaste vrak på mye av det som gir stabilitet og forutsigbare rammevilkår.
Bjørn har 4 punkt som blir knallviktige framover:

  • slåss mot nedbygging av hver eneste kvadratmeter matjord
  • bygge norsk husdyrproduksjon på norske arealressurser, både grovfor og korn
  • sørge for at vi blir en del av løsningen på klimaproblemet og setter handling bak de fagre ordene om et fossilfritt landbruk
  • holde vår sti mest mulig ren for alt som kan svekke tilliten til norsk matproduksjon

- Industrilandbruket er ikke egnet til å møte de nye matsikkerhetsutfordringene vi står overfor, avslutter Bjørn.
Jeg kunne ikke være mer enig.  Og tror det ligger store muligheter for Agderlandbruket i en slik framtid.

Investere i oss selv

Mennesket er landbrukets aller viktigste ressurs. Jeg har i lang tid tenkt at jeg vil avslutte min siste tale som leder i Vest Agder Bondelag med å undertstreke hvor viktig det er at vi husker på nettopp det. Både når vi utformer politikk, når vi tenker strategi, når vi prioriterer pengene og når vi omgåes hverandr i hverdagen.,

Dette er et stort emne, men jeg vil kort nevne kompetanse, likestilling og personlig helse.

Jeg har mer og mer kommet til at det er en stor strategisk bommert at landbruket i årtier å ikke har krevet mer formalkompetanse for de av oss som er i næringa. Vi forvalte jorda, skogen og vannene for  våre etterkommere, og vi produserer maten til egen befolkning.  Med annen kunnskap tror jeg  prioroteringene internt kunne vært annerledes, og vi hadde hatt større evne til å tåle endringer i eks klima eller marked.  Og vi hadde helt klart vært i stand til å tjene mer penger.

Landbruket er elendig på likestilling. Både som matprodusenter  og tillitsvalgte.  Jeg savner at våre toppledere tenker på likestilling i en strategisk kontekst. Både fordi 70 % av kundene våre er kvinner, og fordi vi skal ut å konkurrere om den beste arbeidskraften i et Norge med underskudd på hender. Hvordan har vi tenkt og strategisk plassere oss slik at de beste hodene og hendene velger å bruke den verdifulle arbeidstida i vår næring. Vi liker og tro at vi er en framtidsnæring, og  at I framtida skal vi leve av den fotosyntesen som foregår her og nå, og ikke av de fossile avleiringene som ble dannet for mange millioner år siden.  Men i kampen om arbeidskraften anser ikke den kvinnelige halvdelen av befolkningen oss som attraktive. Denne saken er overmoden å begynne å jobbe med.

Til slutt vil jeg dvele litt med viktigheten av at hver og en av oss er i stand til å stå opp og gjøre jobben vår hver dag. At vi er i fysisk og psykisk i stand til det.  Jo større gårdene er, jo mer gjeld og mer risiko vi tar, jo viktigere er det at alt er 100% hver eneste dag. Og rakner det, er konsekvensene større enn for bare få år siden.

En septemberdag i fjor høst måtte jeg ta den tunge telefonen til legekontoret og be om en sykemelding. Alle varsellamper blinka knallrødt. Jeg var godt i gang med å møte den berømmelige veggen med et brak  Jeg, som heller har lest Stortingsmeldinger enn Se og Hør i mange år, og som alltid så på dokumentarer på TV i stedet for billige serier fra USA, og var ikke i stand til å forholde meg til tyngre saker en Facebook og kjendissladder i Dagblader.   Heldigvis ble nødbremsene satt på i tide. Korthuset rakna etpar uker før de første av 35 kuer skulle kalve . Før 3. slåtten var inne, og  mens der enda var nesten 100 000 liter igjen på kvoten .  De neste ukene var nøkkeluker som vi måtte lykkes med.   Og jeg var ikke i stand til å gjøre annet en å kjøre opp og ned i barnehagen.

Det er da to  mest fantastiske ting som finnes,  kommer til sin rett.  Familien og øvrig nettverk, og velferdsstaten.  Hver for seg fantastisk, kombinasjonen er uslåelig.

Det å bli syk på kritisk tid for bedriften var håndterbart.

Min historie er ikke unik, dere kjenner mange slike. Dere kunne i siste Bondevennen lese om Nils og Anette som har opplevd sin historie. Min forestilling om at 2-3 uker med litt avlastning  ville holde i massevis, ble til 5 måneder.

Min histore er  heller ikke speiselt dramatisk, og den endte godt.   Men det trengte den ikke å ha gjort.  Det ligger inne to forutsetninger her: Nettverk og velferdstaten.

Det betyr at vi har to oppgaver forran oss.  Jobbe knallhardt for at det offentlige nettverket med nav, sykdomsavløsning, osv blir så godt som mulig.  Det er ikke bedre enn det må være, og det er foreslått svekka.  Forkledd som forenkling og valgfrihet.Vi trenger trygghet før valgfrihet.

Vi må støtte opp om vår egen Landbrukets HMS tjeneste, og være bevist egen HMS og å investere i seg sjøl. Vi har i innspill til jordbruksforhandlingene sagt at  Velferdsordninger må forenkles, styrkes og i større grad tilpasses det øvrige arbeidslivets ordninger og et moderne arbeids- og familieliv.

Videre må vi våge passe litt på hverandre.  Sørge for at vi er i gode nettverk.  Legge opp drifta slik at andre kan gå inn å ta over hvis man plutselig ikke kan.

Også må vi tørre å vise at vi ikke er supermennesker, og vi må investere i oss selv, ikke bare traktoren.  Og vi må  spørre etter hvordan det egentlig går.

Det har vært noen sterke opplevelser for meg siste halve året. Gode bamseklemmer fra hardtarbeidende matprodusenter uten mange ord, men med arbeidshender og hjerter med rom  for mer enn sitt eget. Det gjør mer godt enn allverdens flotte fraser.  Det har vært varme telefoner fra folk du viste hadde ting å stå i selv, og det har vært praktiske handlinger utført med omtanke som enda gjør meg rørt å tenke på.  Jeg kommer til å huske det lenge, lenge , lenge.  Vi må ikke glemme at vi er alle satt inn i livets vev, og det betyr noe hva slags tråd vi velger å bruke.  Den ligger der etter oss.

Med dette ønsker jeg å si tusen takk for meg.Takk til dere alle.

Det har vært et privilegium å få lov å være i Bondelaget. Nå skal jeg hjem å kjøre mer traktor og å melke kuene oftere.  Lage mer av kanskje verdens fineste melk. Med verdens beste ku.  I verdens beste land å være bonde i.

Det er også et stort privilegium.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Erik Fløystad held fram som leiar i austfylket medan Birte Usland takkar for seg som styreleiar i Vest-Agder. (foto: øystein moi )

Her kan du lese Erik Fløystad sin tale til årsmøtet:


Alle liker bonden- langt færre liker bønder.

Alle er opptatt av maten de spiser, men ingen liker landbrukspolitikk.  Dette er kjensgjerninger vi må forholde oss til når vi skal vinne opinionen for ai vi skal ha ei framtid som matprodusenter. Vi må gå via hjertet og magen og ikke gjennom hjernen sier Ingebrigt Steen Jensen.

Alt tyder på at vi har folket i ryggen i vårt ønske om å levere rikelig med trygg og god mat basert på norske ressurser. Siste års hendelser med antibiotika resistente bakterier i svin og fjørfekjøtt, salmonella og GMO viser at det er viktigere enn noen gang å ha kontroll over det vi produserer. Den ofte utskjelte KSL har vært oss til stor nytte og viser at sporingssystemer og et gjennomsiktig omsetningssystem er nøkkelen til at vi kan håndtere uønska sjukdom og smitte på en måte resten av verden bare kan misunne oss. EN sterk allianse med forbrukeren er den beste garanti for norsk landbruks framtid. Kjærlighet for norsk mat, er slagordet som må innprentes hos folk flest for at vi skal ha rammebetingelser som gjør at vi og kommende generasjoner får de nødvendige rammebetingelser. Vi er og blir nemlig avhengig av politiske rammebetingelser.

Hvem eier virkeligheten?

Når jeg hører på Landbruks- og matministeren må leg innrømmer at jeg føler norsk landbruk hadde fortjent bedre. Når jeg hører rapporter fra tidligere budsjettkonferanser der statsråder har kjempet og grått for sine ansvarsområder kan jeg knapt se for meg at vår statsråd har bedt om ei krone. Når det nå synes som det arbeides systematisk for å rive ned mest mulig uten å måtte be om Stortingets velsignelse er det all grunn til bekymring. Dama er nemlig dyktig på kommunikasjon. Jeg får ofte assosiasjoner til Ludvig Holbergs Erasmus Montanus med det kjente resonnementet « ergo er Mor Nille en stein» når Dama framfører sine postulater om Steinalderen eller melkeroboten osv.

Eller hva skal en si om forrige ukes melding fra SSB om bonden inntekt som var godt over 500.000 kroner. For godt til å være sant sier du, dessverre ja. Forklaringen lå i at flere hadde tatt mer lønnsinntekt utenom bruket samt at investeringene hadde gitt betydelig renteøkninger som ikke var trukket fra – renteinntekter  var imidlertid tatt med). Ta forslaget om endinger i melkekvote regioner der det snakkes om 2, 5 eller 9 regioner, men knapt nok nevnes at kun 2 av 7 i utvalget anbefaler en endring fra dagens fylkesvise inndeling.

Vår utfordring er at Regjeringen tror den kan vinne, ikke minst de urbane velgerne på å mobbe landbruket ved å bygge opp under mytene om at vi er oversubsidierte og mottar en feit giro uten å si noe om hvilket samfunnsoppdrag vi har fått. Verdensmarkedets pris løftes opp som en sannhet uten å si noe om hvor liten del den representerer. Alt er subsidier til bonden og ikke prisnedskrivning til forbruker. Nokså utilslørt mener mange av disse liberalistene at vi er ei forhistorisk næring.  Vår styrke er at vi er over alt og ikke minst i et lokalvalgsår som i år bør alle kluter settes inn for å endre holdning på det matpolitiske området hos H og FrP for de har vel fortsatt ambisjoner i den enkelte kommune. Det er viktig at vi med stolthet får fram hva vi leverer av mat, opplevelser og samfunnstjenester.  Del egne og andres suksesshistorier og livet på gården , det skaper bondevenner.

Jordbruksforhandlinger

2014 er historie, men fjorårets brudd var nødvendig. Den omvendte >Robin Hood politikken ble avslørt og resulterte i det historiske at Stortinget endret Regjeringens ramme, samt reverserte de verste utslagene av Regjeringens omfordeling. Stortinget var også tydelige på at de forventet at for kommende år måtte man ta hensyn til Stortingsflertallet  i jordbruksforhandlingene. Vi får se om de er lærenemme og om KrF og V har den nødvendige innflytelse.

Sett fra vårt ståsted er det grunn til bekymring for at struktur og distriktsprofilen stadig blir svekket. Vår kamp for å få inn et kantsone eller småteigstilskudd er behørig dokumentert, men så langt neglisjert. Dette kombinert med opphausingen av stordrift, endra konsesjonsgrenser mv bidrar samtidig til en psykologisk utskyting fra næringa.  Skal vi klare de mål for matproduksjonen på Agder som ligger i vedtatt landbruksplan, ja da må alle arealer tas i bruk. Pr i dag er det for dårlig lønnsomhet i å bruke alle arealer og det blir mye dekk og diesel for å rekke over alle arealer. Lite av sørlandets  jordbruksarealer  er tilpasset den struktur det nå legges opp til.

Vi er på landstoppen i jordleie, og jeg er helt enig i at en burde eie mer, men de tiltak som er foreslått til å få fart i salget av landbrukseiendommer vil etter alle solemerker bidra til mere og ikke mindre leiejord. Mitt håp er at en kunne gjøre skattegrep som gjorde at eier og driver ble den samme uten å skru opp prisene slik at den aktive bonde ble diskvalifisert.

Hvorfor må vi ha en sterk distrikts og strukturprofil i jordbruksoppgjøret?

Alle vet at konkurransen i markedet både på salg og kjøp er sterkt. Kampen om de store kundene har økt. Også landbrukssamvirke er med på denne karusellen, og må være det . Det innebærer at det er store forskjeller i betingelser mellom ulike produsenter ut fra størrelse og geografi. Frakttilskudd, distriktstilskudd og strukturelementene er svekket de senere årene. Dette fordi de står stort sett på stedet hvil mens prisene har økt relativt mye

Norsvin har illustrert  hva strukturen betyr for økonomien bare utfra kraftfor leverandør og slakteri sine betingelser i ei plansje til årets forhandlinger. Røfflig får en med 10 årspurkers besetning rundt kr500 pr purke, mens en med 60 får rundt kr4000 pr purke. Skal det være liv laga for mindre produksjoner må det sikres i jordbruksforhandlingene.

Jeg nevnte tidligere melkekvoteutvalget. Sett fra mitt ståsted vil alle de forslag til endringer føre til at melka vil renne ut av fylket dersom vi ikke får endret på de driftsulempene vi har. Kombinasjonen tjene mindre, betale mere synes å være dårlig butikk.

Klimasmart

Jeg har forventninger til at agderbonden skal være i fremste rekke i omleggingen til mere klimasmarte løsninger. Dette gjelder ikke minst på fossilfritt drivstoff. Noen må gå i gang for å vinne erfaringer med framtidas drivstoff. Lauv og kratt har vi rikelig av så dersom vi kan se det som en ressurs har vi mye å glede oss til. Min bruk av biodiesel siste året gir meg tro på at dette skal vi klare.

Det gode liv

Når vi står midt oppe i landbrukspolitiske vindkast og stormvarsler, når bankene skriker etter penger og Innovasjon Norge gjør seg kostbare er det viktig å glede seg over det som skjer på gården, i naturen og i næringa. Det er også viktig å komme sammen for å glede seg over det positive som skjer. Det er viktig å ha møteplasser der en er sammen og gjør ting sammen. Der en heller framsnakker næringa og trekker fram positive ting, framfor å møtes for å forbanne mørket. Det er viktig å bruke lokallaget som en møteplass, til aktiviteter,turer eller opplevelser for hele landbruksfamilien. Det å være bonde kan være ensomt for mange, derfor er denne delen av lagsarbeidet også viktig. Samtidig er det mange plasser mange aktører og få produsenter, Jeg vil derfor anbefale samarbeid lagene i mellom sammen med Tine, Nortura og Felleskjøpet sine lokalledd for å lage et felles tilbud til beste for hele næringa.

Avslutningsvis vil jeg henvise til Bondelagets hjemmeside. Den er vi ganske stolte av, men den må fylles med lokale saker så her ber jeg alle bidra. Finn, Turid og Øystein på kontoret gjør en fenomenal jobb for oss. De bidrar mer en gjerne om dere trenger litt bistand for å komme i gang . Kontoret arbeider utfra mottoet; Til tjeneste for den norske bonden.

Ein byrg lokallagsleiar i Iveland Bondelag, John Øina, tok i mot heidersteiknet for beste lokallag i Aust-Agder i 2014. Sirdal Bondelag vart kåra til beste lokallag i Vest-Agder. (foto: øystein moi )

 

To mektige menn. Ordstyrar i kvart sitt årsmøte. Nils Olsbu (t.v. ) og Jan Harald Lohne. ( foto: øystein moi )

 

Rykande ferskt styre i Vest-Agder Bondelag. F.v. Tor Erik Leland, Cathinka Jerkø, Åge Gyland, Anne Lill F. Roland og Inger Liv Røyter Thoresen. Tønnes Oksefjell er nytt styremedlem, men han var ikkje tilstades då bilete vart teken ( foto: Finn Aasheim )

 

Me let Alv og Inger Liv stå som eit klårt prov på at det var særs god stemning i samband med årsmøta i tråvparken på torsdag. (foto: øystein moi )

Eit minne frå gode vener i bondelaget. Birte fekk med seg eit "kortreist, bærekraftig og klimasmart" epletre til å plante på garden heime i Marnardal. T.v. organisasjonssjef Finn Aasheim.  (foto: øystein moi )

 

Åsdølar og audnedølar, jamsides - og gode vener. F.v. Halvard Forgard og Odd Arild Eikeland. Heilt til høgre i biletet sit leiaren i Songdalen Bondelag, den venesæle jærbuen Rune Undheim. ( foto: øystein moi )

 

Heidi Sørvig, frå reiselivsverksemda Visit Sørlandet, heldt eit spanande foredrag om samspelet mellom landbruk og reiseliv. Eit samarbeid med store utfordringer - og ikkje minst eit samarbeid med heilt klårt forbetringspotensiale hjå båe partar. ( foto: øystein moi )