Evaluering av fire år med Frp-styrt landbrukspolitikk

Publisert

Fylkesleder Svend Arild Uvaag i dype tanker før valget, et valg som handler om hva som betyr noe for hver enkelt av oss. Derfor er hans budskap inn i helgen; bruk stemmeretten, for nå vil hver stemme telle.

Norge blir ofte sett på som annerledeslandet, men hva er suksessfaktoren for at vi har lykkes bedre enn våre naboland med landbrukspolitikken ?

Svaret er politisk vilje. Helt siden 1950-tallet har Norge vært styrt av politikere som har sett verdien av en offensiv landbrukspolitikk. Siden den tid har arbeidsdelingen mellom korn- og grasområder gjort det mulig å utnytte alle ressurser i landet der de er. Dette har gitt liv til både by og bygd, og landbruket har vært den viktigste faktor til sysselsetting og bosetting.

De viktigste bærebjelkene i denne politikken har vært importvern, juridiske virkemidler, markedsordninger, og forhandlingsinstituttet. Kombinasjonen av disse virkemidlene har gitt forutsigbare forhold for alle produsenter, uavhengig av beliggenhet.

Både konsesjonsgrenser på egg, fjørfe og svin, samt kvoteordningen for melk har gjort at man har produsert riktig mengde, og sørget for landbruk over hele landet.

Norge er et velferdssamfunn med høyt lønns- og kostnadsnivå. Vår topografi og vårt klima gjør at det koster mye å drifte Norge. Slik er det også med landbruket. Norske bønder og samvirkebedrifter er relativt sett konkurransedyktige på pris. I 1984 jobbet vi 4 timer og 30 minutter for den samme maten som vi i dag jobber 1 time og 22 minutter for.

Norske bønder har stått for en fantastisk effektivisering og modernisering, men det har skjedd kontrollert og på en bærekraftig måte. Grunnstammen blant norske bønder er fortsatt selveide familiebruk, og effektiviseringen har ikke gått på bekostning av kvalitet og krav til måten maten skal produseres på. En nylig undersøkelse fra Sentio viser at 87 prosent av befolkningen mener norsk mat kjennetegnes ved trygghet og høy kvalitet, og at 80 prosent er villige til å betale mer for trygg og bærekraftig norsk mat.

Det er ingen hemmelighet at dagens regjering med en Fremskrittspartistyrt landbrukspolitikk har vært krevende. Vi har stått med hæla i bakken i fire år fordi vi er overbevisst om at en liberalistisk landbrukspolitikk med nedbygging av de viktige bærebjelkene og fordelingsprinsippene vil føre til at vi på sikt ikke når hovedmålene for norsk matproduksjon.

Gjennom fire år med en blåblå regjering har mange av de viktigste virkemidlene i landbrukspolitikken blitt utfordra. Eiendomsregelverket som sikrer at landbrukseiendommer blir eid og drevet av bonden, er uthula. Markedsordningene som sikrer bonden forutsigbarhet ved at han eller hun får levert råvaren sin, er flere ganger forsøkt svekka. Importvernet skal utjevne kostnadsforskjellene mellom egen matproduksjon og produksjonen i de store eksportlandene. Denne våren gav regjeringen bort norske markedsandeler i Artikkel 19-forhandlingene, ved at EU fikk større tilgang til å eksportere varer til Norge. Dette enkelttrekket kan føre til at 2 500 tonn ost, som tilsvarer 2/3 av Østfolds årlige melkeproduksjon, tar plassen til norske produkter i butikkhyllene.

Ved årets jordbruksoppgjør var det mange bønder som ble skuffet. Inntektsmålet som nettopp var nedfelt i landbruksmeldingen ble ikke fulgt opp av et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Storfe- og sauebønder i Østfold, ble fratatt arealtilskuddet for gras. Mange har investert og har driftsplaner for 5-20 år frem i tid. I stedet for å legge forhold til rette, er denne politikken uforutsigbar og splittende.

Ved flere tilfeller har regjeringens støttepartier, Kristelig Folkeparti og Venstre, samt opposisjonspartiene, endret forslagene til regjeringen. Vi så det ved jordbruksoppgjøret i 2014, og ikke minst ved landbruksmeldingen som ble vedtatt av Stortinget i vår. Den gir klare føringer for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Den sier videre at bønder skal ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper, og at forskjellen mellom bønder og andre grupper skal reduseres.

Det er valg. Vi ønsker en dreining i landbrukspolitikken. Det er nå tid for langsiktige og forutsigbare rammevilkår. Norsk landbruk skal gjennom store endringer med det grønne skiftet, der klimasmarte løsninger og økt utnyttelse av biomasse vil være sentralt.

Jeg er optimist. Dyktige bønder sammen med nye tekniske hjelpemidler, vil gjøre oss i stand til fortsatt økt matproduksjon. Vi kan oppfylle målet, som ligger i landbruksmeldingen, men det forutsetter at vi inkluderer alle produsenter, viderefører produksjonsfordelingen, og bruker alt areal i hele Norge.