Les hans innlegg her:

Hovedinnlegg

Først 2 ord om årets jordbruksavtale.

Bondelaget tar vedtatt landbrukspolitikk på alvor. Jordbruksavtalen er sammen med importvernet og markedsreguleringen en av de viktigste pilarene i landbrukspolitikken.

  • Rolledelingen mellom avtalepartene og Stortinget legger til grunn at detaljene og rammen i jordbruksavtalen forhandles fram mellom avtalepartene – Ikke på Stortinget som en ordinær budsjettsak

  • De partiene som ønsker å fjerne hele forhandlingsretten har lenge foreslått og stemt på forslag som går på tvers av inngåtte jordbruksavtaler – eg er skuffa over å høre samme argumentasjon i partier som hevder de forsvarer jordbruksavtaleinstituttet.

Jeg mener det bør være åpenbart at en inngått avtale ikke er en omfavnelse av Listhaugs politikk og retorikk

Vi skal brette opp armene og jobbe knallhardt for fremme våre argumenter videre mot neste års forhandlinger.

 

Korn- og kraftfor politikken

Styrket økonomi for kornprodusentene har hatt prioritet.

I forhold til lavt inntektsnivået, og høye kostnader er det logiske valg å øke kornprisen. Dette gir stimulans til økt produksjon og styrker økonomien, MEN har også en bakside – kostnadene til kraftfor øker.

Da må også prisene på husdyrproduktene økes og prisnivået øker.

Importvernet er antageligvis den viktigste pilaren i norsk landbrukspolitikk. Uten det vil vi ikke kunne opprettholde vårt produksjonsvolum. Øker vi prisene utfordres produksjonsvolumet enda mer.

Importvernet er like hullete som en god Jarlsbergost. Vi er ikke fullstendig skjermet for import for ikke å snakke om grensehandelen.

Jeg synes det er alvorlig når styreleder Trond Reierstad i TINE i sin tale til årsmøtet antyder at en bare innenfor melkesektoren kan ha en tapt verdiskapning på 1 milliard på grunn av importen.

I jordbrukets krav var ikke veksten i kornpris fullt ut kompensert med prisnedskrivingstilskudd. I statens tilbud og i avtalen er det det. For enkelte kraftforbaserte produksjoner innebærer dette at statens tilbud framstår som bedre enn jordbrukets krav. Dette har vel å merke ingenting med struktur å gjøre og det oppleves litt spesielt for disse produsentene at de skal ”ofres” for en bedre kornøkonomi.

Utfordringen slik jeg ser det er å bedre økonomien i kornproduksjonen uten å samtidig øke kostnadene i hele verdikjeden. AK-tilskudd er ikke et egnet virkemiddel, og prisnedskrivingstilskuddet er kanskje for lite målrettet.

Såvidt jeg husker hadde innføringen av lammeslakttilskuddet stor positiv effekt både på økonomien og kvaliteten på lammekjøttet.

Jeg mener vi bør vurdere noe tilsvarende for kornproduksjonen. Som for lammetilskuddet skal det ha en vesentlig inntektseffekt. Kravene må være oppnåelige, og stimulere til kvaliteter vi trenger både til menneskemat og som kraftfor til våre husdyr. Andelen norsk korn og kraftfor skal OPP!

Den største bøygen er antageligvis å få gjennomslag for at vi må øke budsjettmidlene. For en statsråd som er opptatt av matprisene burde det være opplagt at budsjettmidler vil være et bidrag for å sikre lavere priser og økt norsk matproduksjon på norske ressurser.