- Vi må tørre å stille hardere krav

- Skal vi øke produksjonen på norske ressurser, må vi tørre å løfte den debatten høyere enn det vi har gjort i dag, det vil koste noen kamper, både om fordeling av midler og hvor de ulike produksjoner skal ha hovedtyngden, sa fylkeslederen i sin tale til Teams-fylkesårsmøtet.

Her er hele talen til fylkesleder Konrad Kongshaug på fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal Bondelag 5. mars:

Ordfører, årsmøte, gjester og ansatte

Når jeg i fjor på denne tiden holdt min årsmøtetale, var vel verken jeg eller noen av dere andre helt klar over at vi stod med ett bein inne i en pandemi som skulle påvirke verden, vi som nasjon, næring eller enkeltpersoner så mye som det har gjort. Vi rakk vel akkurat å få avholdt vårt årsmøte, før staten satte i gang de strengeste inngrepene som har vært gjort i forhold til folks frihet siden andre verdenskrig. Alle gikk vi vel med den formening om at dette var alvorlig, men jeg tror ikke det var så mange som trodde det skulle gå ett år, og at vi fortsatt ikke helt ser hvor dette ender. Dette viser bare at verden er uforutsigbar, og at vi som nasjon må være bedre rustet til å ta vare på oss selv i alle situasjoner.

Handelsavtale

Derfor blir jeg nå litt forundret over at det i hele tatt i disse dager foregår en diskusjon i regjeringen om hvor mye landbruk vi kan ofre for å få ett større marked for eksport av fiske til Storbritannia etter at de gikk ut av EU og ikke inngår i EU sin handelsavtale. Etter at Norge gjorde kraftige innskjerpinger ved grensen til våre naboland, har vi virkelig fått sett at vi langt ifra har stor nok produksjon av landbruksvarer til vår egen befolkning.

Tine har for lite råvarer, og Nortura melder om tomme reguleringslager for alle kjøttslag. Reservene er oppbrukt. Selv om vi nå greier å forsyne markedet med at vi supplerer med import, kan vi spørre oss om hvordan det hadde blitt om verdensbildet for handelen med landbruksprodukter ble brått forandret. Vi er sårbare.

Derfor vil jeg oppfordre alle som har politiske kontakter lokalt, fylkesvis og nasjonalt, til å ta en henvendelse og bruke den påvirkningen vi har så våre folkevalgte skjønner alvoret. Budskapet må være; Vi har ikke en kilo eller liter fra landbruket som kan ofres.

Sentralt og fylkesmessig jobbes det nå intensivt og godt rundt dette, men det er en god drahjelp om også grasrota rører på seg og sier ifra, det er jo snart valg.

Jordbruksforhandlingene

Situasjonen landet var i under jordbruksforhandlingene i fjor, gjorde at mange hadde store forventninger til at nå ville staten se viktigheten av norsk matproduksjon og verdiskapning, og verdsette dette i økt inntjening til produsentene. Alle følte vi på at vi hadde folket med oss, og at alle nå så viktigheten av vårt arbeid.

Derfor ble skuffelsen stor hos mange da resultatet forelå. Bøndene i fylket var skuffet, og vi i fylkeslaget gikk også hardt ut da vi mente vi ikke brukte posisjonen næringen nå var i. Vi mente vi misbrukte vår mulighet, og at andre yrkesgrupper ikke ville ha samme tilnærming når det ble deres tur. Svaret på det kjenner vi til.

Argumentasjonen mot vår kritikk var at vi skulle bygge goodwill i samfunnet og hos staten, noe som vi skulle kvittere ut ved senere år. Da må vi vel forvente at året er i år, og at vi fylkesledere og forhandlingsutvalg samlet greier å levere et resultat som kan gi hele landbruksfamilien en optimisme og fremtidstro å bygge videre på i alle produksjoner og størrelser. Skjer ikke det, er jeg redd for at avskallingen vil eskalere i tempo og at mange unge og nyinvesterte slutter i sin produksjon eller velger andre yrkesveier.

Kostnadsveksten i landbruket har vært betydelig de siste årene, og mange produsenter begynner virkelig å merke den dårlige lønnsomheten. Jeg sier ikke mer rundt dette nå, men henviser til mitt innlegg på vår ledersamling i januar. Jeg liker å være optimist, men selv en evig optimist kan glimte til med noen realitetsoppfatninger av og til.

Påtrykk fra grasrota

Det er vel flere år siden vi har hatt ett så stort engasjement og påtrykk fra grasrota innad i vår organisasjon fra hele landet som vi opplever nå. Da tenker jeg på saker som inntektsnivå, beregninger av disse, kvoteordningen i melkeproduksjonen, velferdsordningene, leiejordsproblematikken, rovdyr og kanaliseringspolitikken som noen stikkord. Dette er saker som vi i fylkesstyret også er opptatt av, og som vi mener kommer til å bli viktige for hvordan norsk landbruk kommer ut i årene fremover.

Vi som organisasjon må av og til stoppe opp og se om kursen vi har satt er riktig, eller om vi må omnavigere for å sette kursen i en annen retning. Slik er det også til havs, man følger ikke den først satte kursen rett inn i stormen vis en lurer på om det fører til at en forliser og synker.

Ønsker debattene velkommen

Derfor ønsker jeg som styreleder disse debattene velkommen, og mener at vi må tørre å sette nye kurser i mange saker. Det som var rett for 10 til 20 år siden, trenger ikke være det som er løsningen i dag, men vi må se hva som gagner den aktive driver og landbruksnæringen best for fremtiden.

Da er det viktig at vi som organisasjon, jeg som styreleder og vi som styre tar signalene fra næringen på alvor, utgreier og balanserer disse og tar de valgene som tjener den aktive produsent best på sikt. Vi har ett slagkraftig og godt Bondelag bare vi greier å forene våre krefter i fellesskap.

Samvirket

Samtidig som vi nå opplever god avsetning på våre produkter og bedre marginer for våre samvirkebedrifter, må vi ikke bli naive og glemme at disse fortsatt har store utfordringer. Noe av det gode resultatet skyldes innovasjon på produkter det siste året, men jeg tror ikke vi skal avskrive effekten av covid 19 og hva endret forbruksmønster og handel også utgjør. Våre bedrifter er under stadig press og det har vært gjort kraftige strukturelle grep som skal bidra til å styrke oss som produsenter både økonomisk og konkurransemessig i markedet på lengre sikt.

Dette er viktig spesielt for oss i distriktene, derfor er det også viktig at vi som produsenter ikke glemmer historien om hvorfor samvirkene ble etablert. Noe konkurranse er sunt for å være skjerpet, men vi må alle være klar over at den dagen samvirkebedriftene ikke lenger greier å være markedsregulatorerc, sparker vi beina under distriktslandbruket først. Vi i Møre og Romsdal hører til distriktslandbruket.

Solidaritet i landbruksfamilien

Derfor savner jeg solidariteten i landbruksfamilien enkelte ganger rundt om fra hele landet når det gjøres strukturendringer i slakteri og meieristrukturen, noe som vi i Møre og Romsdal har bidratt med lenge.

Samtidig er det også viktig at våre egne bedrifter og deres ledere ser viktigheten av bondens oppfatning av det å ha kjennskap til sin bedrift, og dette settes ofte i sammenheng med kontakten og kjennskap med personer som representerer bedriften i nærheten som en kan knytte ett ansikt til. Dette har ikke samme kostnadsbildet som anlegg, men kan ha stor betydning for helhetsvurderingen for bønders valg.

Kjøttforbruket

Stortinget har vedtatt at vi skal ha økt norsk matproduksjon på norske ressurser. Skal vi greie dette må vi ta hele landet i bruk. Vårt fylke er ett typisk grasfylke, og selv om vi kan ha en del andre vekster og produksjoner, er det gras og drøvtyggere vi har de beste forutsetningene for.

Når en ser på det totale kjøttforbruket i Norge i dag i forhold til for 20 år siden, ble det i 1998 brukt nesten 50 prosent kjøtt fra drøvtyggere i vårt forbruk fordelt på 38 prosent storfe og 11 prosent fra sau og lam. I dag er dette sunket betraktelig ned til ca 32 prosent fordelt på 25 prosent storfe og 7 prosent sau og lam. Lyse kraftforintensive produksjoner som svin og kylling har tatt over volum fra drøvtyggeren, samtidig som de tar veksten i forbruk ved økt befolkning.

Siden vårt fylke ikke har så stor andel av disse produksjonene, men ligger rimelig stabilt i leveranser, skjønner vi at dette medfører avskalling av arealer og produsenter. Denne trenden må vi snu, ikke på bekostning av våre produsenter av lyse kjøttslag der vi har rom for flere, men vi må tørre å stille hardere krav til hvordan vi bruker våre arealer både til dyrking av planter til for og menneskemat rundt om i hele landet.

Retningsvalg

Skal vi øke produksjonen på norske ressurser, må vi tørre å løfte den debatten høyere enn det vi har gjort i dag, det vil koste noen kamper, både om fordeling av midler og hvor de ulike produksjoner skal ha hovedtyngden. Samtidig vil det styrke vår posisjon i forhold til vår legitimitet blant forbrukerne og bidra til å komme nærmere Stortingets vedtatte mål om økt selvforsyning av landbruksvarer på norske ressurser. Her har vi fra Møre og Romsdal en tøff jobb foran oss med å løfte dette. Vi er ikke redde for å stå i kampen, men vi trenger forståelse fra hele næringen om et retningsvalg som på lang sikt vil tjene hele norsk landbruk.

Avslutningsvis vil jeg bruke anledningen til å skryte av styrerepresentantene og våre ansatte på vårt kontor i Molde. De jobber målbevisst og godt for alle våre medlemmer, og de er gode støttespillere for meg som styreleder.

Godt årsmøte

Konrad Kongshaug - fylkesleder