- Tynnslitt tillit til rovviltforvaltningen

Bondelagenes fylkesledere Borgny Grande i Nord-Trøndelag, Kari Åker i Sør-Trøndelag og Oddvar Mikkelsen i Møre og Romsdal skriver i en felles kronikk at det er en tynnslitt tillit til rovviltforvaltningen. Her er hele kronikken:

Tynnslitt tillit til rovviltforvaltningen

Den norske samfunnsmodellen er bygd på tillitsforhold mellom befolkning og det politiske miljøet, og at politikernes beslutninger bygger på nøytrale, objektive og saklige vurderinger foretatt av administrative organ. På dette grunnlaget er næringsliv og innbyggerne gitt en forutsigbarhet som gjør det mulig å ta beslutninger ut fra forventninger om at rammevilkårene ikke endrer seg dramatisk på kort tid. 
Vi opplever nå en rovviltforvaltning, administrert gjennom Miljødirektoratet, som ikke følger denne modellen. Forvaltningen legger egne vurderinger og egen agenda til grunn ved forvaltningsvedtak uten at disse er hjemlet i politiske vedtak. Dette synliggjøres når forvaltningen bruker Rovdata sine bestandstall som eksakte i forvaltningsvedtak, på tross av at Rovdata har presisert at bestandstall er minimumstall for bestanden.
Beitesesongen 2018 har vært svært utfordrende for beitenæringa med rekordhøye tapstall i Trøndelag. For et fylke som har tilstedeværelse og forvaltningsplaner for 3 av de 4 store rovdyrene, samt en stor bestand av kongeørn, er det absolutt nødvendig med tillit til at forvaltningen av rovvilt ivaretar hensynet til beitenæringen.
Bruk av utmarksbeite har lange tradisjoner og har vært en forutsetting for næringsaktivitet og matproduksjon i deler av fylket som ellers har liten arealtilgang av dyrkajord. Dette har gitt stor matproduksjon og det kulturlandskapet vi har i dag. Kunnskapen om beitebruk og utnytting av utmarka er arvet gjennom generasjoner, og denne kunnskapen vil forsvinne uten kontinuerlig drift på beitebruka. Forutsetningen for dette er en forvaltning av rovviltet som har tillit blant beitebrukerne, at en er trygg på å få mulighet til å ta ut skadedyr innenfor beiteprioriterte områder og at beitebrukernes interesser blir ivaretatt. Denne tilliten begynner å bli meget tynnslitt. Beitenæringa og lokalbefolkningen kan dokumenter flere observasjoner av rovvilt enn bestandstallene viser. Metodene for bestandsfastsetting, spesielt for bjørn, har stor mangler og svakheter og angir hele tiden et minimumstall for antall dyr og ynglinger. Når forvaltningsmyndighetene i tillegg velger å gi rovviltet alle fordeler i vurderinger om mulig uttak av skadegjørere skap det mistillit og sinne i næringen.

Nord-Trøndelag Bondelag har i løpet av ettersommeren gått gjennom tallmaterialet som er tilgjengelig gjennom forvaltningssystemet, og har gjennom dette funnet grunnlag som underbygger lokale observasjoner om at estimerte bestandstall er alt for lave i forhold til realitetene. Grunnlaget for å tallfeste antall bjørn i Norge bygger på innsending av biologiske prøver hentet ute i naturen. Det er i hovedsak hårprøver og ekskrementer som blir funnet i forbindelse med funn av revet husdyr eller hjortevilt, og de aller fleste prøver blir sent inn etter at lokale SNO kontakter har konkludert med at prøven kommer fra bjørn. På tross av denne vurderingen blir bare 60% av prøvene arts-identifisert, resten fungerer ikke godt nok til å bestemme dyreart grunnet forurensing av prøven. I tillegg er det slik at bare 4 av 5 av disse godkjente prøvene som klarer å bestemme hvilken bjørn prøven kommer fra.

Når forvaltningsmyndighetene så skal beregne antall bjørn og antall ynglinger gjøres det altså på bakgrunn av 4 av 10 alle innsendte prøver. Vår vurdering, og som vi får støtte i fra mange faglige hold, er at dette gir et alt for dårlig grunnlag til å beregne antall ynglinger, og at det det er et stort antall av aviste prøver som kommer fra ikke-registrerte bjørner. Dette underbygges gjennom at det hvert år oppdages i snitt 41 nye bjørner i Norge. Dette er bjørner som tidligere ikke er registrert hverken i Norge eller våre naboland. Noen av disse «nye» bjørnene er ynglinger, men ifølge forvaltningsmyndigheten er det bare 7 ynglinger i Norge.  7 ynglinger med 2 unger pr. yngling i gjennomsnitt gir 14 bjørnunger født hvert år.   Resten, 27 ukjente bjørner inn i våre beiteområder kan vi konkludere med er voksne bjørner med evne til å ta husdyr.

Når forvaltningen i sommer inndrar skadefellingstillatelsen i Meråker, uten hjemmel i lovverk eller politisk vedtak, men med begrunnelse om at de skal ivareta bjørnebestanden er dette et brudd på den to-delte målsettingen av rovviltforliket i 2011. Meråker er et beiteprioritert område hvor skadegjørere skal tas ut uansett om bestandsmålet er nådd eller ikke.  Vi oppfatter dette som kynisk bruk av det tallmaterialet som av forskere selv betegnes som minimumstall for bestanden, og at forvaltningen bruker tallmaterialet ensidig til beskyttelse av rovviltet. Gjennomgangen av offisielle tall og statistikker mener vi påviser åpenbare og alvorlige svakheter med bestandsfastsettingen og måten forvaltningsmyndighetene bruker denne i forvaltningen.
Bondelag innenfor Rovviltregion 6 mener at er bekymret for at bestandsberegningene av våre rovdyr har så store mangler at forvaltningen skjer på feil grunnlag. Dette gjelder både bjørn, gaupe og jerv som alle finnes innenfor vår rovviltregion. Vi har sikre observasjoner av gaupe som ikke er registrert i Rovbasen, og det er ikke tillitvekkende når antall ynglinger av jerv øker med 10 ynglinger fra 2017 til 2018.
Vi registrerer at vi får støtte i våre vurderinger om betydelig svakheter i bestandsfastsettingen av rovdyr både politisk og fra faglig hold, og ser fram til en situasjon der vi kan diskutere forvaltning med en tryggere forvissning om at grunnlagsmaterialet er riktig
Det er nå Stortingets ansvar å vurdere om forvaltningen håndterer, og har håndtert, rovviltforliket i tråd med vedtakets intensjon og målsetting om en 2 delt forvaltning med konfliktdempende funksjon.

Borgny Grande, Fylkesleder Nord-Trøndelag Bondelag

Kari Åker, Fylkesleder Sør-Trøndelag Bondelag

Oddvar Mikkelsen, Fylkesleder Møre & Romsdal Bondelag