- Melka skal fortsatt være en grunnpilar

Deltakere på konferansen 13. oktober var bønder, forvaltning, rådgivere, forskere, politikere og alle andre som er opptatt av utviklingen i landbruket, og ble en god møteplass med fokus på hvor vi står og hvor vi går i norsk melkeproduksjon. Dersom næringa skal greie å påvirke egen framtid, må en bli enige om hva en vil. Arrangører var Møre og Romsdal Bondelag og Tine, og med Olav Håkon Ulfsnes, melkeprodusent og styreleder i Nordmøre og Romsdal Felleskjøp, som kyndig møteleder.

I Møre og Romsdal er de aller fleste heltidsbønder melkeprodusenter. Denne produksjonen har derfor en særstilling i fylket. Endringene er store men skjer gradvis, og en står overfor noen viktige veivalg. Skal melka produseres mer og mer på importert soya, eller med utgangspunkt i våre egne jordressurser? Skal kua ut på beite? Hvor mye transportkostnader skal vi dra på oss? Klimapolitikk? Osv.

Melkeproduksjon for framtiden

Utvalgsleder Per Hilleren, som er leder i Sogn og Fjordane Bondelag, presenterte rapporten ”Melkeproduksjon for framtiden” fra Norges Bondelag. Rapporten var utarbeidet etter henstilling til årsmøtet 2013 fra Møre og Romsdal Bondelag, Sør-Trøndelag Bondelag og Nord-Trøndelag Bondelag. Arbeidsgruppa legger til grunn følgende hovedmålsetting for norsk melkeproduksjon de nærmeste ti år: Øke norsk melkeproduksjon i takt med etterspørselen fra en voksende befolkning.

For å oppnå dette målet mener arbeidsgruppen at følgende målsetninger må ligge til grunn: Ha en livskraftig melkeproduksjon i hele landet, og å opprettholde den geografiske produksjonsfordelingen. Øke norskandelen i melkekuas fôrressurser. Redusere avgangstakten av melkeprodusenter, for å opprettholde produsentmiljøer og utnytte beite- og grovfôrarealene. Sikre en robust økonomi for melkeprodusentene, som gir mulighet til fornyelse og vedlikehold av driftsapparatet.

Prioriterte tiltak fra arbeidsgruppa er:

• Økonomien i melkeproduksjonen må styrkes! Melk må gis prioritet de kommende jordbruksforhandlingene, gjennom blant annet økte budsjettmidler
• Beholde et sterkt tollvern, gjennom prosenttoll på melk og ost, for å sikre avsetning og økt prisuttak på norske meierivarer
• Øke rammen for investeringsvirkemidler, gjennom økte tilskudd, fondsavsetning og rentestøtte
• Beholde en distrikts- og strukturprofil på tilskuddordningene for å sikre melkeproduksjon over hele landet tilpasset arealgrunnlaget på det enkelte bruk
• Beholde kvoteordningen for melk med dagens omsetningsregioner
• Avle frem ei melkeku som også har gode kjøttproduksjonsegenskaper. Dette er trolig den mest klimavennelige og kostnadsmessig beste måten å produsere kjøtt på.
• Bevilge mer penger til forskning på proteinråvarer, og lage en strategi for norsk fôrproduksjon, hvor målet er å øke norskandelen til melkekuas fôrseddel.

Melkas betydning

Johnny Ødegård, direktør i Tine rådgiving, tok for seg melkas betydning i norsk landbrukspolitikk. Han påpekte at det er ei krevende tid. Melk er den viktigste enkeltproduksjon i norsk landbruk. Aller mest av jordbruksarealet i landet er knyttet til grasproduksjon. Melkeproduksjon er viktig for sysselsetting og bosetting. Kua er en kulturbærer – uten melkeproduksjon ingen reell bygdekultur i Norge

Det har vært en halveringstakt i antall melkeproduksjonsbruk på 10-12 år. Vi opplever henfall av jord – korn til gras – gras til beite – beite ut av drift.

Markedet endrer seg minst like mye. Tine har redusert volumet med 30 prosent.

- Norge har gått fra å være en melkedrikkende til ostespisende nasjon. Markedet preges av kraftig importvekst. Mye makt er samlet i kjedene, og vi går fra fire til tre kjeder. Vi har fortsatt en oljedrevet økonomi, som gjør det krevende for landbaserte næringer.

De mest ergelige og unødvendige kostnadene i jordbruket er hvor mye vi bruker på kvotekostnader og jordleie. Vi må ha sterkt fokus på kostnadssiden, sa han.

Det er viktig å sikre importvernet for å beholde volumet. Og en må være konkurransedyktige. - For å få folk til å investere innenfor struktur og det geografien tillater, må vi ha en massiv bruk av investeringsstøtte. Det aller viktigste er å sikre det norske melkemarkedet, sa Ødegård.

Hva er det vi har?

Liv Sølverød, leder for Tine Mastittlaboratoriet i Molde som ble etablert i 1951, orienterte om det vi har innen norsk melkeproduksjon.

Hun påpekte hvorfor melkekvalitet er viktig: produktkvalitet, produksjonseffektivitet på gård og i meieri, dyrehelse, dyrevelferd, risiko for overføring av smitte fra dyr til mennesker, omdømme.

- Husdyrkontrollen er en fantastisk ting å eie og å bruke. Vi har svært lavt bakterietall til tross for små besetninger og lange transportstrekninger på grunn av at vi har god innsikt i hygiene. Vi har god kontroll på medisinbruken. Antibiotikabruken er redusert med 65 prosent, sa hun og utfordret bøndene i salen til å tenke på hvem som er smittevernsjef for egen besetning.

- Vi kan dokumentere og vi har gjennomføringskraft, Norge ligger i verdenstoppen. Gjennom Helsetjenesten for storfe og helsetjenesten for geit har vi samlet det beste av det beste.

Å holde de friske dyra friske er utfordringa og en kontinuerlig prosess for melkeproduksjon og melkekvalitet! Aldri før har kravet til nøyaktighet vært større enn nå, fordi tettheten og populasjonen har aldri vært større. Arvesølvet må pusses og videreføres, sa Liv Sølverød.

Konsekvensene av ulike veivalg

Harald Volden, fagsjef i Tine Rådgiving, var usikker på hvordan framtidig melkevolum ville bli da han innledet om konsekvensene av ulike veivalg i norsk melkeproduksjon. Melkevolumet har vært forholdsvis stabilt siden 2004.

Det har vært ei halvering i antall besetninger siste 12 år, og tallet er i dag i underkant av 10.000 melkebruk i Norge.

27,5 prosent av besetningene har ei grunnkvote på under 100 tonn, 43,5 prosent har mellom 100 og 200 tonn, og 21 prosent av besetningene har mellom 200 og 400 tonn. 6 prosent av besetningene har over 400 tonn.

Tall fra kukontrollen viser at 49,9 prosent av melkebrukene har båsfjøs og 24,7 prosent i løsdrift.

45,6 prosent av melkebrukene oppgir driftsbygninga som den mest begrensede faktoren for å øke produksjonen, mens 18,2 prosent oppgir areal som mest begrensede.

Næringa er helt avhengig av gode ordninger for investeringsstøtte. Det er beregnet et investeringsbehov på nærmere 20 milliarder kroner. Kostnadene pr båsplass ligger på 240.000 kroner for 20 båsplasser og 150.000 kroner for 50 båsplasser.

I 2013 ble 35 prosent av melka produsert i besetninger med melkerobot. Norge er det landet i Norden med flest besetninger med roboter. Det er i dag vel 1400 roboter.

I 1990 var det 332.411 årskyr og gjennomsnittlig besetningsstørrelse på 13,0 årskyr. Tilsvarende tall i 2013 var 229.414 kyr og 24,2 årskyr pr bruk.

Norsk grovfôrkvalitet er den samme i 2013 som i 1990. Harald Volden mente grovforkvaliteten ikke vil bli vesentlig bedre de nærmeste årene. Økning i avdrott vil vesentlig skje ved økt bruk av kraftfor. Andelen norsk korn vil gå ned ved økt avdrått. Prisen på grovfor har økt med 30 prosent siste seks-sju årene.

Harald Volden trakk følgende konklusjoner:

• Utviklingen i norsk melkeproduksjon drives av en teknologisk tilpassing
• Det blir lettere tilgang på melkekvote og for mange blir fjøsplass en begrensende faktor
• Ytelsen forventes å øke til 8500 – 9000 kg innen år 2020

• Kraftfôrandelen i fôrrasjonen øker til > 50 % på TS basis
• Nedgang i grovfôrbehovet
• Ved samme melkevolum som i dag, 160.000 – 180.000 kyr
• Økt melkeproduksjon i randsonene til «kornområdene»
• Økning i kraftfôrbehovet. Økt behov for norsk korn

• En nedgang i kutallet vil gi færre kalver fra melkebrukene
• Nedgang i kjøtt fra melkebrukene må kompenseres med økt ammekuproduksjon
• Helt avgjørende for å opprettholde dagens grovfôrareal er hvordan man kompenserer for nedgangen i kjøttproduksjon fra melkebrukene
• Ut fra en total energiutnyttelse (fôrutnyttelse) og utslipp av klimagasser fra storfeproduksjonen bør ytelsesnivået ikke øke utover dagens nivå

Hvor står vi og hvor går vi?

Rose Bergslid, rådgiver ved Bioforsk Økologisk, presenterte transportkostnader og tidsbruk - hvor står vi og hvor går vi? Gjeldende stortingsmelding har mål om 1 % årlig økning i matproduksjon, bruk av norske ressurser og at vi skal ha et landbruk over hele landet.

Siden inngangen til år 2000 har det i snitt blitt lagt ned nær tre norske melkebruk daglig.

I Møre og Romsdal har en melkebonde slutta hver 4. dag, det vil si 1.200 siden år 2000.

Hun trakk fram prosjektet som er i gang i Rauma. Det er den tredje største jordbrukskommunen, klart største sauekommunen i fylket og er en solid landbrukskommune med allsidig produksjon. Rauma Bondelag har tatt initiativ til å lage en næringsstrategi for landbruket. Målet er 1 % årlig økning i kommunens matproduksjon. Arbeidsgruppe består av representanter Bondelag, kommune, Nordveggen AS, M&R Bondelag og med Bioforsk som prosjektleder.

- Hvis ikke Rauma kan klare å nå produksjonsmålet, er det da andre kommuner i M & R som kan nå det? spurte Rose Bergslid.

Utviklingen i Rauma i perioden 2000-2013 er at kornproduksjon har økt med 31 prosent. Liter produsert melk er redusert med 5,6 prosent. Kjøttproduksjonen er dramatisk redusert med 27 prosent.

Prosjektet har sendt ut spørreundersøkelse til alle søkere om produksjonstilskudd. En høy svarprosent på 50 prosent blant melkebøndene gir et godt grunnlag for å si noe om en sannsynlig utvikling de neste 10 årene.

• 42 prosent, som er 21 produsenter med totalt 3 045 000 liter, vil redusere eller avvikle drifta. De står for 36 % av dagens melkeproduksjon i Rauma.
• 29 prosent vil ha drifta som nå.
• 29 prosent, som er 15 produsenter, ønsker å øke sin produksjon. For å beholde dagens produksjon pluss øke den med 20 prosent må det til 323 000 liter i økning per bonde. Er det sannsynlig at disse bøndene kan klare å ta en slik produksjonsøkning?

Mest begrensende faktorer for økt produksjon tilgang til jord og driftsbygning. Kostnaden ved å drive jord øker med økende avstand. Problemet oppstår når det ledige arealet og bonden er for langt unna hverandre. Det hjelper ikke nødvendigvis en bonde i Eidsbygda om det viser seg at det er ledig jord oppi Romsdalen

Tenkt eksempel fra Rauma: En melkebonde i Innfjorden ønsker å satse. Innfjorden er ei satsingsbygd, og det er lite areal å få tak i. Vi sier bonden trenger 400 daa ekstra. Det får bonden leie i Måndalen

Gjødseltransport fra Innfjorden til Måndalen: 400 daa, 5 tonn/daa, 2 000 tonn, Vogn på 10 kubikk/tankbil, 200 turer, 13 km en vei, 5 200 km, 150 timer kjøring etter vei. Dette tilsvarer lengden fra Åndalsnes camping til Vest Sahara.

Rose Bergslid oppsummerte slik om hvor står vi og hvor går vi:

- Vi har tilgang til førsteklasses utstyr og teknologi til å takle produksjonsøkning. Arealressursen ligger der. Men siden arealene ligger som de ligger må det et visst antall bønder til for å gjøre jobben. Hvor mange vet ikke jeg, men jeg tror det blir hardbart å være bonde som vil satse dersom denne utviklinga slår til. Jeg tror vi alle, på hvert vårt vis, må jobbe for at flere velger å fortsette som melkebonde eller at nye kan komme til.

Melkeproduksjon på norske fôrressurser

Håvard Steinshamn, forsker ved Bioforsk Økologisk, tok for seg melkeproduksjon på norske fôrressurser.

Han nevnte at avdråtten per ku har økt med 23 prosent siden 2002. Totalproduksjonen har i samme periode gått litt ned, mens det har vært en sterk økning i kraftfôrbruken. Men den norske delen i kraftfôret går ned.

Grovforavlingene går litt ned. Det skyldes blant annet dårlig jordkultur med dårlig drenering, mye leiejord der 42 prosent av all jord i drift i dag er leiejord, tyngre traktorer og høsteutstyr, og dårlig kalktilstand.

Han stilte også spørsmål ved andre årsaker til nedgangen, som svakere gjødsling med P og K, økt omfang av økologisk dyrking, økt fokus på avlingskvalitet og tidligere førsteslått, stort svinn fra jord til forbrett, og prisforholdet grovfôr/kraftfôr og melk/kraftfôr.

Hans oppsummering var at tidlig og/eller hyppig slått gir høyere fôropptak av egenprodusert fôr og avdrått. Kløver og raigras gir god kvalitet og økt fôropptak og avdrått. Tidlig og/eller hyppig slått gir lavere avling og mindre varig eng og krever dermed oftere fornying.

- Min konklusjon er enkelt sagt, økning i egen fôrandel er mulig. Vi har plantematerialet (selv om det kan bli bedre) og dyrkingsteknikk. Men da må jordkulturen være i orden, ellers må en ha stort arealgrunnlag, eller akseptere lavere avdråttsnivå.

Hvordan optimalisere melkeproduksjonen

Jo Helge Sunde, rådgiver i Tine Vest, snakket om hvordan optimalisere melkeproduksjonen med utgangspunkt i den enkelte bonde og egen gard. Han er til daglig rådgiver i et område som har de minste melkebrukene i landet. Dette er bruk som bidrar til å holde liv i bygder og kulturlandskapet.

Han beskrev først hva som skjer:

- Dagens rammevilkår legger til rette for STERK strukturendring. 60 – 70 % av jorda på utbyggingsbrukene er leid. Mange av de som satser 3-dobler melkeproduksjonen. Vi har mange prosjekt fra 350 tusen liter og oppover. Frakting av grovfôr og møkk øker mye. Grovfôrkostnadene øker. Personlig kompetanse er viktigere enn størrelsen på egen gard.

Han så for seg at når båsfjøsene er borte kan halvparten av dagens melkeprodusenter i Møre og Romsdal være borte.

Jo Helge Sunde kom med følgende momenter for optimalisering av økonomien på det enkelte melkebruk: Fyll fjøsen med dyr snarest råd. Sørg for at dyra har det godt. Bruk nødvendig tid i fjøsen. Høy avdrått ( 9 -10.000 liter). Tenk strategi i forhold til både fôring og fôrdyrking. Vurder investeringsnivå nøye. Bruk spesialiserte rådgivere som skjønner utfordringene dine og som gir deg inspirasjon.

Han avsluttet sitt foredrag med en påstand som ble lagt merke til og som ble kommentert av flere:

- Dagens rammevilkår i melkeproduksjonen legger ikke til rette for investering i melkefjøs mellom 25 og 35 kyr. Dette er ei «kjempeutfordring» i forhold til målet om å bevare de marginale områdene sin relative andel av melkeproduksjonen i framtida.

Hva bør være målet?

Inge Martin Karlsvik, leder i Møre og Romsdal Bondelag, innledet om hva som bør være målet for den norske melkeproduksjonen. Hans svar var at det må være å dekke det innenlandske forbruket med norskprodusert bærekraftig melk. Men stilte samtidig spørsmål hva bærekraft er for miljø, dyrevelferd, struktur, økonomi, helse.

- Hvis målet kun er et billigere og mer effektivt norsk landbruk, må ikke det skje på beskostning av dårligere arbeidsmiljø, mer forurensing, dårligere dyrevelferd, dårligere matkvalitet, dårligere økonomi. Jordbruket må være bærekraftig! Det er sammenheng mellom dyrkingsmåte, fôring og produktkvalitet. Fokus på kvalitet gir et annet fôringsregime enn fokus på lavest mulig pris. Det er sammenheng mellom dyrehelse og produktkvalitet. Ikke bare bonden - men også forbrukeren må bli mer opptatt av disse sammenhengene. Det er størrelsen på den norske planteproduksjonen som avgjør vår sjølforsyningsgrad! sa Karlsvik.

Men hvordan sikre oss at vi når målet? Her er det mange ubesvarte spørsmål og utfordringer: Hvordan går trenden i det norske melkeforbruket? Hvordan blir importregimet? Hva blir neste helsetrend? Hva er trendene i produksjonen? Struktur? 50 % i Møre og Romsdal er usikre om noen vil drive videre i neste generasjon. Klimaendring - positivt eller negativt?

- Variert landbruk er løsningen. Vi må sikre mulighet for de som vil drive med volum. Samtidig sikre økonomi på tradisjonelle bruk. Dette kan ikke være en motsetning, men vil tvert imot bli en nødvendighet. Vi må også sikre tilgang på norske fôrråvarer, sikre samvirkemodellen og markedsreguleringen, sa Inge Martin Karlsvik.

Hva vil Venstre med sin landbrukspolitikk?

Pål Farstad, stortingsrepresentant for Venstre og medlem i næringskomiteen, sa i sitt innlegg at politikerne trenger kunnskap for å fatte gode beslutninger og gi fornuftige rammevilkår. Venstre har ambisjoner for landbruket. Venstre vil ha landbruk i heile landet, store og små bruk, levende samfunn i distrikta.

- Jeg følte at Venstre i fjor høst fikk to hovedpilarer på plass – ostetollen og jordvern.

Venstre vil ta vare på god matjord, vi kan ikke fortsette bit for bit politikken. Vi hadde god hjelp av KrF i disse sakene. Vi ser en reformiver uten like i landbrukspolitikken, den er vi ikke med på. Sammen med KrF har vi klart stå imot mye av dette, sa Farstad.

Han mente forutsigbarhet er svært viktig i landbruket. Eksempel i saka om ostetoll. Venstre inntok et annet standpunkt før jul i fjor enn det partiet hadde hatt tidligere for at ikke yrkesutøverne i landbruket skulle gå på en omveltning i ostetollen bare et år etter at det var innført. - Jeg har fått masse pepper fra fiskerinæringa for at vi springer landbruket sin sak. Jeg mener denne saka er nokså marginalt for fiskerinæringa, men viktig for landbruket.

Ellers synes han forskingsbiten i statsbudsjettet er defensivt fra regjeringa. Mange kutt Venstre ikke uten videre kan være med på. Og momstaket er ei sak Venstre som grunderpartiet ikke kan være med på. Når det gjelder priskontroll er Venstre villig til å se på nivå for innslagspunkt, men ønsker ikke å ta den vekk. Det har de gitt klar melding om til regjeringa.

- Venstre vil ha forenkling, men ikke for en hver pris. Det må være noe å hente med forenklinga, og vi vil vite konsekvensene. Forskningsmiljøet på Tingvoll er mitt hjertebarn, jeg vil passe på at det ikke blir tuklet med det miljøet, sa Pål Farstad.

Jordbruksavtalen i vår mener han satte en standard på hva de vil med landbruket i framtida.

Paneldebatt

I paneldebatten med innlederne fra venstre Per Hilleren, Inge Martin Karlsvik, Harald Volden, Johnny Ødegård og Pål Farstad, og med spørsmål fra salen, ble følgende blant annet tatt opp:

• Markedsordninga – bra med gjennomgang – gir økt innsikt og tillit
• Det må være bærekraftig det vi driver med - miljø, dyrevelferd, beitekrav
• Balansere forbrukere ulike krav er ei utfordring for næringa
• Jordvern – hvem skal bestemme?
• Kombinasjon melk/kjøtt er den beste kombinasjonen.
• Avdråttsnivået på kua er viktig i forhold til grovfôrbruken
• Liten andel av budsjettet går til landbruk
• Vi trenger en verdidiskusjon – folk trenger å skjønne hvorfor vi skal produsere mat på norske ressurser
• Det vil være melkeproduksjon i Norge når oljen tar slutt.

Oppsummering

Einar Frogner, styremedlem i Norges Bondelag, sa i sin oppsummering av konferansen at melk er grunnpilaren i norsk landbruk. Historisk har vi hatt målrettede ordninger for å kompensere for distrikt, geografi, topografi.

- Den målrettede politikken er utfordret av regjeringa. Det kan føre til endringer i kanaliseringspolitikken. Kornareal erstattes av gras. Vi har ei regjering som vil ha en mer grovmasket politikk enn det vi har hatt tidligere.

Einar Frogner syntes det var kommet fram mange gode tanker og analyser på konferansen.

- Innleggene har vist at vi kan være stolte av å ha ei dyrehelse i verdensklasse. Veivalg er viktig. Tollvern er viktig. Jordvern er viktig i arealbruken. Investeringsbehovet er sterkt påpekt av mange. Likeså hvordan bedre kvaliteten på grovforet, og hvordan øke totalvolumet i Norge og totalytelsen innefor et akseptabelt nivå. Det kompliserte med landbrukspolitikken er at alt henger sammen. Det ene leddet kan ikke endres uten at noe annet kan rakne. Trenden er at vi vil ha strukturutvikling også framover, hvor fort det skal gå handler om politikk, sa han.

Pål Farstad har ambisjoner for landbruket, det er bra, for vi som bønder har også ambisjoner.

- Mulighetsrommet er viktig, konferansen i dag løftet oss sammen, løftet oss faglig, gir oss god basis for å gå inn i politiske diskusjoner. Politiske veivalg og politiske beslutninger bestemmer hvordan melkeproduksjonen blir framover. Melka skal være en grunnpilar i norsk landbruk framover, sa Einar Frogner.

Foran fra venstre: Einar Frogner, Inge Martin Karlsvik, Rose Bergslid, Johnny Ødegård, Pål Farstad og Håvard Steinshamn. Bak fra venstre: Per Hilleren, Jo Helge Sunde, Liv Sølverød, møteleder Olav Håkon Ulfsnes og Harald Volden (Foto: Arild Erlien).