Langreist lokalmat

Øyvind Havåg fra Leikong i Herøy sier han vet det produseres og dyrkes mat i sitt nærområde, men det er nærmest umulig å få tak i mange av produktene. Siden 1. november i 2016 har familien Havåg kun spist mat som er dyrka i Norge.

På Matfestivalen i Ålesund tidligere i høst fortalte Øyvind Havåg om bakgrunnen for dette valget og om hvordan det fungerer i praksis. Hans tankevekkende innlegg dannet grunnlag for den livlige politiske matpraten som stortingskandidatene hadde i Bondens Restaurant på St. Olavs plass.

På Møre og Romsdal Bondelags næringskonferanse i Molde 3. mars under fylkesårsmøtet ble Lene og Øyvind Havåg tildelt Bondelagets bondevettpris, utdelt av leder i Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes.

Erfaringene så langt

Her kommer en litt kortere versjon av innlegget Øyvind Havåg hadde på Matfestivalen i Ålesund om erfaringene familien har så langt:

Prosjekt Norges matfat: Hva er et bærekraftig kosthold? Vi må nok spise mindre kjøtt, kaste mindre mat og sannsynligvis må maten vår reise kortere. To store og to små skal leve på norsk mat i et år. Følg oss på norgesmatfat.no

Prosjekt Norges matfat

Vi er en familie på 4 som skal leve på norsk mat i et år, nå nærmer vi oss slutten av året og her er litt om hvordan det har gått og våre tanker rundt norsk matproduksjon. Hverdagen vår på norsk kosthold gir oss mye matglede, men det har også til tider vært veldig vanskelig å leve på norsk mat, mye vanskeligere enn vi hadde forestilt oss.

Prosjektet kunne het «viskallageallmatfrabunnenav»

Råvarer som fisk, kjøtt, egg og melk er lett å få tak i, men vi produserer veldig lite av de ferdigproduktene vi er vant til å bruke i hverdagen som knekkebrød, frokostblanding eller pålegg. Vi har også vært skuffet over utvalget av grønnsaker. Norsk asparges er et av eksemplene på varer som ikke har nådd min nærbutikk.

Det er mye vi trodde var produsert i Norge, men som det viser seg at fabrikken enten har blitt flyttet ut av landet eller så er produktene basert på importerte ingredienser. Vi har derfor måttet lage nesten all mat fra bunnen av, og vi snakker ikke om å koke poteter og lage saus. Vil vi ha spagetti til middag, må vi frem med pastamaskinen, vil vi ha knekkebrød til frokost eller havrekjeks på tur, må det bakes. Egentlig kunne prosjektet hett «viskallageallmatenfrabunnenav».

Å gå ut å spise i løpet av prosjektet har også vært en real utfordring, og vi er veldig skuffet over fokuset på norsk mat og bruk av sesongvarer. På en restaurant på en holme ytterst i havgapet får vi servert vårgrønnsaker i januar. På drikkekartet står øl og vin fra alle verdens hjørner, men ingenting fra Norge.

Langreist lokalmat

Vi vet det produseres og dyrkes mat i vårt nærområde, men det er nærmest umulig å få tak i mange av produktene. Det er bedre utvalg av lokalmat fra Sunnmøre på Mathallen i Oslo enn på de ti nærmeste matbutikkene våre tilsammen.

Før var det vanlig å få mat fra egen gård eller nabogården. Det å få tak i gode råvarer og det å spise opp maten var en selvfølge. Utfordringen i dag ligger i at vi har vokst fra hverandre. Bonden vet ikke lenger hvem som spiser maten, og vi vet ikke hvor maten kommer fra. Når maten er kortreist, føler både vi og bonden et større ansvar og tilhørighet.

Det begynte med en full kjøkkenskuff

Da vi begynte å spinne på ideen om å spise kun norsk mat, gikk vi gjennom kjøkkenskuffene for å få en oversikt over hvilke varer vi måtte bytte ut, og vi ble ganske overrasket.

Av to fulle skuffer med tørrmat, sto vi igjen med to pakker mel, 1 pakke surkål og noen havrekjeks fra en liten produsent i Trøndelag. Det var nok i dette øyeblikket at prosjektet virkelig slo rot. Vi var derimot helt sikre på at melet i Norge er norsk. Det er det heller ikke.

Norsk mat på norske ressurser

Korn er den viktigste råvaren i verden. Det vokser på alle bebodde kontinent og brukes både til mat og dyrefôr. Det er også det mest klimavennlige vi kan spise. Vi dyrker omtrent halvparten av kornet vi trenger. Oppdrettslaks fôres på importert fôr og kjøttproduksjonen vår er fullstendig avhengig av råvarer som soya fra Brasil.

Vi er med andre ord sårbare. Mer sårbare enn mange tror. Vi skal ikke slutte å importere – vi skal ikke dyrke bananer i Norge. Men basismatvarer som korn, kjøtt og melk bør vi dyrke og produsere selv, med utgangspunkt i norske ressurser.

Vi ønsker forandring

Prosjekt Norges matfat handler om at vi ønsker forandring. I Norge produserer vi kun halvparten av det vi spiser. Noen mener at vi ikke skal dyrke mat i dette karrige landet der det er vanskelig å produsere kostnadseffektivt.

Men landbruk er så mye mer enn produktet du kjøper. Det er arbeidsplasser, liv i bygdene og landskapspleie.

Norsk landbruk skaper over hundre tusen arbeidsplasser, det sørger for at gamle mattradisjoner opprettholdes og at landskapet ikke gror igjen. Norsk mat er også veldig trygt å spise, og produseres med lite sprøytemidler, god dyrevelferd og svært lite antibiotika.

Vi har et ansvar

Vi har alle et ansvar for å gjøre det beste ut av våre ressurser, og samtidig forsyne oss minst mulig av verdens matfat. Politikerne kan legge føringer og tilrettelegge for å drive matproduksjon og landbruk i Norge, men du og jeg kan også bidra. Valg vi tar i hverdagen har betydning for noen andre sitt levebrød og landskapet rundt oss. Vi har en stemmerett, og den er vi nødt til bruke. Ved å kjøpe norske produkter gir vi en stemme til norsk matproduksjon.