Kulturlandskapsprisen gjekk til Smøla

Bakgrunnen for tildelinga av Kulturlandskapsprisen 2017 i Møre og Romsdal er deira mangeårige arbeid for kulturlandskapet på garden sin. Gardbrukarparet fekk tildelt prisen av landbruksminister Jon Georg Dale.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal deler årleg ut ein kulturlandskapspris til grunneigarar eller lag som markerer seg på ein positiv måte i arbeidet med kulturlandskapet. Prisen har vore delt ut sidan 2001.

- Prisvinnarane er gode ambassadørar for bygde-Noreg og for landbruket. Innmark og utmark er halde i hevd gjennom slått og beitebruk. Bygningsarven er pietetsfullt teke vare på. Alt dette gjer at tun, dyrkamark og beite framstår som heilskapleg, ryddig og velstelt. Drifta på bruket er med på å vise fram dei positive verdiane som landbruket representerer. Dei er verkeleg verdige vinnarar, seier landbruksdirektør Frank Madsøy.

Paret har drive garden heilt sidan 1978 og har drive med både plante- og husdyrproduksjon. I dag driv dei med kjøttfe og sau og disponerer 233 dekar fulldyrka jord og 280 dekar innmarksbeite – det meste av arealet er eigd areal. Dei har i underkant av 30 ammekyr og 140 vaksne sauer. Familien Halse var av dei første i området som starta med utegangarsau, også kalla villsau, og i dag er det mange i kommunen som driv med denne produksjonen.

Tunet på garden representerer store bygningsmessige verdiar og har ei spesiell brulegging i tunet. Dei eldste bygningane er 300 år gamle. Heile tida har Inger og Per nytta seg av eigen og andre sin fagkunnskap i restaureringsarbeidet. Tunet har også vore brukt som kulisser i det historiske Gurispelet – fram til ny scene ved Gurisenteret stod ferdig i 2009.

Prisen er på kr 10.000 pluss eit kunstverk og diplom.

Her er innspelet som Møre og Romsdal Bondelag sendte inn då dei fremma prisvinnaren som kandidat til årets Kulturlandskapspris:

Mer om hvorfor Inger Fjærli Halse og Per Halse bør få prisen 2017

Møre og Romsdal Bondelag foreslår at kulturlandskaps prisen for 2017 gis til Inger Fjærli Halse og Per Halse. Da ansatte i Møre og Romsdal Bondelag var på utferd på Smøla i slutten av juni, var vi innom Edøygården. En fantastisk perle! Og for et kulturlandskap – med Edøykirka som nærmeste nabo! Vi blir ydmyke når vi aner innsatsen og viljen som ligger bak - for å bevare og skape. Inger og Per kjøpte Edøygården i 1978. På det tidspunktet var Edøya et fergeanløp og mye var ekstra tungvint. Vegforbindelsen til Smøla kom på plass i 1989. Gården har aldri vært så godt drevet som siden jeg ble pensjonist, sier Per. Han er nå 75 år og ser nødvendigheten av å trappe ned, og derfor er det viktig at de får prisen dette året.

Den store drivkrafta har vært en veldig sterk bevissthet om verdiene som ligger i gården og tunet, koblet med stor historisk og agronomisk interesse, samt et stort fokus på det visuelle, sier Inger og Per samstemt.

Inger Fjærli Halse er født og oppvokst i Valsøybotn, men gikk realskolen i Oslo. Hun studerte ved Sosialhøgskolen i Oslo i 3 år og utdannet seg der til barnevernspedagog. Ved regionsykehuset i Trondheim (i dag St. Olavs hospital) var hun med å starte en familieterapiavdeling (den første i landet) og her var hun avdelingsleder i 8 år.

Per Halse er født og oppvokst i Halsa. Han gikk på Landbrukshøgskolen på Ås fra 1964 til 1967 og arbeidet som herredsagronom på Smøla fra 1967 til 1971. Deretter studerte han til arkitekt ved NTH i Trondheim i 4 år. Han jobbet i 3 år som fylkesagronom i tekniske fag ved fylkesmannen i Sør- Trøndelag, før Inger og han flyttet til Smøla i 1978 og kjøpte garden på Edøya.

Hvorfor kjøpe gårdsbruk?

-Statens sauealsgard kom på salg i 1972, og vi begynte da å fabulere, forteller Per. Men det var kun løse tanker. Per er historisk interessert og så at det her var en helt spesiell gård med historiske røtter, men som på den tiden var godt skjult. I tillegg var det veldig god selvdrenerende jord som egnet seg godt til grønsaksproduksjon. Det var viktig med et fastpunkt i livet og det føltes bra å finne et sted å slå seg ned.

Det var ei grønn bølge, forteller Inger. -Jeg er ikke oppvokst på gard, men mange av venninnene mine kom fra gard. De måtte alltid tidlig opp å hjelpe til i fjøset. Jeg misunte dem ikke og var fast bestemt på ikke å bli gardkjerring. Jeg visste knapt hvor Smøla/Edøya var, men ble veldig sjarmert av stedet.

De første årene drev vi mye med grønnsaker og det var vi to om, men dyreholdet har vært Per sitt hovedansvar. Jeg arbeidet i barnevernet og sosialtjenesten i Smøla. Det har vært mye restaureringsarbeid på gården og diskusjon om praktiske løsninger sett opp mot byggeskikkspørsmål. Men vi har vært enige om hovedretningen, understreker hun.

Fakta om gardsbruket

Det er ca. 200 dekar fulldyrka jord som kan pløyes og i tillegg er det ca. 250 dekar overflatedyrka jord/gjødsla beite. Totalarealet er 1750 dekar, derav ei øy på 600 dekar. Drifta har de siste 20 åra vært basert på ca 50 ammekyr (limousin).

De første 12 villsauene ble innkjøpt fra Tarva på Ørlandet i 1980. Det var av de aller første i fylket. -Vi gjorde det bra på livdyrsalg, mimrer Inger. -Vi solgte livdyr langs hele kysten. Det var den historiske interessen til Per som førte til kjøp av villsauer. -Jeg hadde lest om utegangarsau, forteller Per. De kom til Tarva fra Austevoll i 1946. Besetningstørrelsen på Edøya har vært 40-50 vinterfôra sauer. I dag er de aller fleste sauene på Smøla villsauer – over 3000 sauer i alt, og det er skapt et godt fagmiljø. -Vi så det grodde igjen og skjønte at villsauer var tingen.

-Vi satset på tidligproduksjon av gulrot, kålrot og potet - under plast, forteller Inger. Dette ble en suksess. Vi hadde buntgulrot for salg i slutten av juni. Ett år fikk vi gratulasjonstelegram fra Gartnerhallen i Rogaland for å ha levert den tidligste gulrota. Ellers høstet vi maskinelt fra begynnelsen av juli og utover hele seinsommeren og høsten. Per utarbeidet en driftsplan før oppstarten i 1978 som vi fulgte hele tiden, forteller Inger. Grønnsaksproduksjonen ble avsluttet i 1995 da Per fikk seg jobb ved landbrukskontoret i kommunen.

En nærmere beskrivelse av verdiene

Edøy kirke er trolig ei gardskirke og er bygd på slutten av 1100-tallet. Edøy len var navnet på Nordmøre i middelalderen, og antagelig er gården et gammelt høvdingsete som ble konfiskert av Harald Hårfagre etter slaget på Solskjel. Edøygarden har hatt en sentral plass i rikshistorien og vært tilholdssted for kongens ombudsmann/sysselmann. Garden lå midt i leia med god utsikt i alle retninger og jordsmonnet hadde meget god kvalitet. Og det er tidlig vår på Edøya. Det var en periode med futer som bodde på garden 1600-tallet og på 1700-tallet ble garden solgt til Trondhjemsborgere. På 1800- tallet ble Edøygarden delt i fire. I 1908 kjøpte staten garden og anla Statens sauealsgard. Hovedhensikten var å innføre nye saueraser med mer kjøtt på beina - i stedet for gammelsauen. I 1972 ble sauealsgarden flyttet til Tingvoll og seinere til Kvikne. Det har bodd veldig mye folk på garden opp gjennom tidene.

Jorda og beitene var i god stand da de kom, og har siden vært godt vedlikeholdt.

Både hovedhuset og drengstua er ca. 300 gamle. Restaurering av husene har vært en kontinuerlig prosess. -Vi har jobbet i samråd med fylkeskonservatoren/riksantikvar hele veien, forteller Per. Riksantikvar Lars Rode var her på nitti-tallet og skrøt av måten restaureringsarbeidet er gjennomført.

Innvendig er den gamle driftsbygningen fra 1908 ombygd til moderne liggebåsfjøs for ammekyr og til grønnsakslager. Å beholde bygningens fasade var prioritet nummer en, og bruken ble tilpasset dette. Dette var veldig krevende, men sluttresultatet ble bra. For noen år siden ble ene taksiden på fjøset renovert. Ca. 12000 skifersteiner ble da tatt ned og lagt på plass igjen. Materialbruken og fargebruken på de gamle husene gjør at de blir en naturlig del av det nydelige kulturlandskapet.  

Det er funnet gjenstander som dokumenterer tidlig jordbrukskultur. Blant annet 2 steinøkser. De er datert til yngre steinalder - 2500 før Kristi fødsel. Øksene er utstilt på Guri-senteret.

Engasjement utover egen drift.

I forbindelse 800-årsjubileet til Edøy kirke i 1990 foreslo Per et historisk rollespill. Det ble nedsatt en teaterkomite hvor Peggy Kruse var med og hun skrev manuset til «Fru Guri av Edøy». Tradisjonen var at smølaværingene og tustningene møttes i tunet på Edøygarden fordi de benyttet drengstua til omskiftning før de gikk i kirka. Det var litt av bakgrunnen for at tunet ble benyttet som kulisser for Gurispelet.  

Inger og Per har spilt ei hel sentral rolle i utviklingen av villsauholdet – både på Smøla og i fylket forøvrig. Og dette har fått meget stor betydning for kulturlandskapet.

Per er meget historieinteressert og formidler villig om gardens og områdets historie til alle som vil høre.

Inger har drevet kunstgalleri i drengstua i flere år.

Per planlegger sammen med kommunen en historisk kultursti som skal gå fra tunet og en rundtur i kulturlandskapet rundt garden.