Avroppende fylkesleder Inge Martin Karlsvik.Inge Martin Karlsvik gikk på årsmøtet i Møre og Romsdal Bondelag i Molde 5. mars av etter seks år som fylkesleder. Totalt har han 11 år bak seg i fylkesstyret, og ble behørig takket av for det gode arbeidet og store innsatsen har han lagt ned for Bondelaget gjennom mange år. Han var leder i Eide Bondelag 2001-2005, og kom inn i fylkesstyet i 2005. I 2008 ble han valgt til nestleder og i 2010 til fylkesleder.

Her er hans tale til fylkesårsmøtet:

- Det er med en ikke så liten grad av vemod jeg tar fatt på min siste årsmøtetale til Møre og Romsdal Bondelag. Siden 2001 har jeg deltatt på disse møtene. Først som lokallagsleder og utsending. Siden som styremedlem, og de siste 6 åra som leder.

Bondelaget prøver å bygge samholdet i fylket

Fylkesbondelager ser at det er viktig at landbruket og landbruksfamilien i fylket står sammen og jobber mot felles mål. I lang tid har fylket blitt dratt i to retninger. Landbrukssamvirket har orientert seg henholdsvis mot Vest- og Midt-Norge. Det samme har flere andre organisasjoner gjort. Bondelaget har vært en av de svært få organisasjonene som har hatt hele fylket som virkefelt. Av og til har det føltes som om det kun var vi og Fylkesmannens landbruksavdeling som jobbet for alle bønder i Møre og Romsdal.

Heldigvis har dette endret seg, Felleskjøpet er samlet etter at Nordmøre og Romsdal gikk inn i Agri. Tine har også gjort grep siste året og samlet fylket. Dette tror jeg er viktig og riktig.

Skal landbruket nå opp i bevisstheten til fylkeskommune, fylkesmann, politikere med flere, så er det viktig at vi står samlet og taler en felles sak. Her har vi mye å lære av Trøndelagsfylkene som virkelig har fått satt landbruket på dagsorden.

Kommunereform

Vinterens pågående debatt om kommunereform vil også påvirke Bondelaget.  Lokallag vil etter hvert få nye geografiske områder å forholde seg til. Samarbeid mellom lag, og kanskje etter hvert sammenslåing innenfor de nye administrative grensene vil bli et diskusjonstema. Enkelte kommuner snakker også om å søke sammenslåing over fylkesgrensene. Det vil kanskje gjøre at enkelte store lokallag på Nordmøre vil kanskje i framtiden måtte gå over til Sør-Trøndelag Bondelag, eller mest sannsynlig et felles trøndersk bondelag. Personlig tror jeg landbruket lengst nord i fylket har mye mer til felles med resten av Møre og Romsdal enn hva det har med de brede bygdene rundt Trondheim, Innherred, Namdalen osv.

Vi vet og at store jordbruksbygder sør for oss diskuterer en overgang /sammenslåing med kommuner i Møre og Romsdal.

Etter hvert ser det ut som vi også vil få en regionreform, der vi vil ende opp med landsdelsregioner. Bondelaget vil da selvsagt måtte følge de politiske administrative regionenes grenser. Med andre ord færre «fylkeslag». Dette tror jeg ikke vil styrke landbruket, i og med at vi da blir færre tillitsvalgte til å tale bonden og landbrukets sak.

Ikke lystelig for Vestlandet

Utviklingen i landbruket på Vestlandet er ikke bare lystig lesning. Husdyrtallet og arealet går ned. I Møre og Romsdal har vi et stort potensiale for å ta ut mange flere forenheter med grovfor. Mye areal er marginalt drevet, og mye areal er på veg ut av drift. Med tanke på den store mangelen på storfekjøtt, er det viktig at vi kjenner vår besøkelsestid. Her er det et stort inntektspotensiale som ligger. Det er viktig at vi utnytter denne sjansen.

Skal vi få det til, er det likevel en del økonomiske virkemidler som må legges til rette. Det må lønne seg å ta arealene i bruk. Mange peker på at da er store arealtilskudd løsningen. Fylkesbondelaget mener dette ikke er noen god løsning. Store arealtilskudd stimulerer ikke til høge avlinger, men til å ha mye areal. Dette er ikke med å styrke legitimiteten til ordningene.

Vi mener derimot distriktstilskudd er en mye bedre måte å treffe målrettet på. Ved at produksjon blir mere lønnsom vil også grovfor av god kvalitet og mengde bli etterspurt.

Kanaliseringspolitikken

Det blir hevdet at vi holder på å få en rekanalisering av husdyr bort fra Vestlandet og over til kornområdene på Østlandet.

At god matkornjord blir brukt til å dyrke gras på er ikke bra, likevel er det langt alvorligere det som skjer i distriktene. For mens kornjorda går over til gras i sentrale strøk, så går grasarealene over til kratt i distrikts-Norge. Da er de tapt som arealer for matproduksjon.

Mange peker på at løsningen på dette er å heve kornprisen.

Ja, dette vil gjøre noe med konkurranseforholdet mellom gras og korn i sentrale strøk. Det vil bli mindre lønnsomt å gå over til gras.

Men, - det vil ikke få en eneste bonde i distrikts-Norge til å satse på noe som helst. Ingen 25-årig odelsjente på Møre sier at nå bygger jeg ut fjøset pga at kornøkonomien på Østlandet er bedret. Mener vi alvor med kanaliseringspolitikken, så er det ikke nok å bare se på kornsiden. Husdyrøkonomien i distriktene må bedres betydelig, ellers går disse arealene tapt for alltid.

Kanaliseringspolitikken med fordelingen med husdyr i distriktene og korn der det er mulig å dyrke dette er en av bærebjelkene i landbruket. Vi er gjensidig avhengig av hverandre.

Dessverre ser jeg tendenser til at mens husdyrbonden er villig til å gi kornbonden en god pris for kornet, så er ikke alltid korndistriktene villig til å prioritere å bruke midler på husdyrprodusenten i fjord- og fjellbygdene.

Løsdriftskravet

Under høstens årsmøterunde var vi i fylkesstyret ute i nesten samtlige lokallag. Et av temaene vi der brakte opp var løsdriftskravet som for de fleste slår inn i 2024.

Meningene rundt om i fylket var delte og til dels sterke. Likevel var det en tydelig overvekt som var skeptiske til kravet og ønsket det utsatt. Når vi fikk inn svarene etter høringsrunden ble dette enda tydeligere. Lokallagene så ikke lyst på at alle båsfjøs må bygge om til lausdrift innen 2024. Fylkesbondelaget valgte på bakgrunn av dette å anbefale at lausdriftskravet ble utsatt eller fjernet.

Av godt og vel 800 fjøs i Møre og Romsdal er ca 500 båsfjøs. Om vi tenker oss at ombygging/nybygg av alle, i et tenkt tilfelle der alle bygger om, disse vil ligge på et snitt på 4 millioner, så vil dette utgjøre over 2 milliarder kroner. Det er veldig mye penger å bruke i ei næring som sliter med kapitaltilgangen.

Norges Bondelag gjorde før jul et vedtak som sier at de vil holde fast på løsdriftskravet. Forutsetningen er da at det kommer en snarlig og betydelig investeringspakke som muliggjør også utbyggingen på mer moderate bruksstørrelser. Dette er et krav vi i fylkeslaget godtar. Ballen ligger nå hos den blå-blå regjeringen.

Man kan alltids diskutere dyrevelferd i bås og lausdrift og så videre, men forbrukere vil uansett ha vanskelig for å henge med på en slik teknisk krevende diskusjon. Det er helt klart at næringa vil mest sannsynlig bli framstilt og sett på som bakstreversk og lite opptatt av dyrevelferd.

Det som dessverre er helt sikkert er at en gjennomføring av kravet vil føre til at mange velger å hoppe av lasset. Hvor mange av fylkets 500 båsfjøseiere velger å bygge om eller bygge nytt?

Uansett er jeg sikker på at dette blir tidenes største rasjonalisering av norsk melkeproduksjon.

De blå-blå sin rasjonaliseringspolitikk vil bare være en lett bris i sammenligning.

Framover

Norsk landbruk opplever faktisk ei medgangsbølge på tross av at vi føler at vi sliter med regjeringen. Med dette mener jeg at forbrukere og folk flest har et stadig mer positivt inntrykk av næringa, og ikke minst bonden. Det å identifisere seg med bonden er trendy. Frp-minister og brudd i forhandlingene har gitt oss mye publisitet. Bruddet med de rød-grønne for 4 år siden var, etter min mening, noe av det taktisk klokeste vi har gjort. Politikerne fikk se at vi hadde folket med oss. At velgerne var opptatt, ikke først og fremst av landbrukspolitikk, men hvordan maten blir produsert.

Norges største parti, Ap, har etter dette snudd om på landbrukspolitikken. Fordi de ser at folk bryr seg. Det er ikke uten grunn at en så profilert politiker som Storberget velger seg landbruk som arbeidsfelt.

Det at folk bryr seg skal vi utnytte, men det medfører også at vi må tåle å bli gått etter i sømmene.

Vi må ha et landbruk vi kan stå inne for. Det gjelder miljø, klima, bærekraft, hvordan vi behandler våre ansatte, dyrevelferd osv.

Dette er noe som er veldig bra å ha i ryggen inn mot årets jordbruksforhandlinger. De blir tøffe. Vi har fått en ny minister som virker som en veldig hyggelig ung mann, men politikken er den samme.

Derfor er det veldig viktig at vi skjerper oss. Her må vi stå samlet og bygge lag. Det blir krevende, men dette skal vi klare. Ikke minst på grunn av dere i lokallagene. Det er dere som er de viktigste i Norges Bondelag.

Lykke til alle sammen!!