Fokus på størrelse, klima og god samhandling

Hvor stort er stort nok? var tema for Bjørn Egil Flø, forsker i NIBIO. I introduksjonen ble det nevnt at landbrukspolitikken handler om mer enn å maksimere produksjonen. Det handler om kva slags bygdesamfunn vi ønsker oss, og om hvilke land vi ønsker å bygge. Med bakgrunn i studier fra den amerikanske landsbygda, drog bygdeforsker og sosiolog Bjørn Egil Flø paralleller til norske forhold.

Bjørn Egil Flø tok deltakerne med hjem til sin oppvekst på Flø i Ulstein. Der var det et tradisjonelt kystjordbruk og de livnærte seg av både jordbruk og fiske. Grenda er i dag inndelt i fire garder. Først på 1970-tallet var det 26 småbruk i drift på Flø. Med raske endringer I verftsindustrien vokste også behovet for arbeidskraft.

På 1970-tallet var to-kyrs industriarbeideren ettertraktet arbeidskraft. De var arbeidsomme, fleksible på overtid, men hadde også arbeid hjemme hvis det ikke trengtes arbeid på verftet. Småbrukaren var bofast i motsetning til omreisende løsarbeidere. Det var rett og slett mening for verftdirektøren å satse på de. Og småbrukaren hadde 1. mai vegring!

- Hvorfor forteller jeg dette? Jo, småbruk var vegen til norsk velstand. Det var ikke mer, større og færre, men derimot mindre, lite og mange, sa Flø.

Han nevmte boka til Ottar Brox, som beskrev: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn. - Om vi vil unngå store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre. Vi slapp unna revolusjonen - slapp unna at alt det gamle vart jamna med jorda. I mange bygder hadde vi eit akseptabelt alternativ til lønnsarbeidet. Den norske bygdehistoria skiller seg fra den europeiske ved at når det kom industri til ei bygd, fikk det flere av bygdas ungdommer til å etablere småbruk der. Og var det mange småbruk i ei bygd, muliggjorde det også industrietablering på stedet, sa Flø.

Deretter ga han en beskrivelse av agribusiness i Amerika med utgangspunkt i boka til Walter Goldschmidt: AS YOU SOW - Three studies in the social consequences of agribusiness. Med innvandring til USA, utvikling og diskusjonen om hvor store bruka bør vokse til – hvor stort er stort nok - gjorde Goldschmidt undersøkelser og påpekte mangler. Han mente enorm strukturrasjonalisering medførte grunnleggende endringer i lokalsamfunnene - økt sosial ulikskap, fattigdom, alkoholisme, kriminalitet. Kunne dette forklares med bruksstruktur? Hva var mekanismene bak?

Goldschmidt fikk stor oppmerksomhet da han påpekte at store enheter har negative samfunnsøkonomiske og sosiale konsekvenser. Agribusiness og storbøndene reagerte sterkt og hans forskningsinstitutt ble nedlagt. Og boka hans ble forbudt en del år, men frigitt igjen i 1978.

Norske forfattere og forskere har også påpekt at vi har gått fra en moralpolitisk forankret bygdepolitikk til en bygdepolitikk i partipolitisk spill. - Vi vil om 10-20 år se et annet land når vi reiser gjennom det nye bygde-Norge. Vi vil se individualisering av egen suksess, vi vil se ulikskap, konkurranse og spesialisering i bygdene. Noen bygder vil lykkes, andre mislykkes. Generalistbygdene blir erstattet spesialistbygdene, mente Flø.

Han ser for ser ulik utvikling for bygdene våre. Han kalte en retning for danskifisering, her vil de satse, f.eks i de beste jordbruksområda som flatbygdene østafor, Trøndelag og Jæren. Ei anna retning kalte han brutalisering, der skogs og fjellbygdene blir lagt ut på anbud med fornya tru på tradisjonelle naturressurser og bioidustrialisering. Ei tredje retning kalte han hillbillyfisering - resten av de rurale samfunnene lider tungt av marginalisering og uttynning.

Noe som kan løse opp for en bioøkonomi til nytte for bygdene er forankring, lokalt eierskap, lokalt engasjement og endogen utvikling. En skal ikke komme fra byene og fortelle, men heller lytte til bygdefolket, slik at en får bærekraftige bygder, både økologisk, sosialt, økonomisk og kulturelt.

Kua, en «klimaversting»?

Kua, en «klimaversting»? var tema for Sissel Hansen, forsker ved NORSØK på Tingvoll. Kua som klimaversting er en etablert sannhet. I følge nasjonal rapportering for Norge (2013) står metangass fra drøvtyggernes fordøyelse for hele 5,8 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Er det så enkelt? Klimaforsker Sissel Hansen har sett nærmere på saken.

Hun beskrev innledningsvis det hun kalte klimabibelen mot 2030 og Miljødirektoratets vedtatte «sannheter» i klimadebatten basert på tilgjengelig kunnskap. Utgivelsen på 346 sider gir en beskrivelse av mulige tiltak som kan realiseres fram mot 2030.

Det skisseres en omlegging i produksjon og kosthold fra rødt til hvitt kjøtt og redusere antall ammekyr med 60 %. Rødt kjøtt er fra beitedyr, mens hvitt kjøtt fra gris og fjørfe er dyr som spiser av det samme matfatet som oss. Vi kan ikke spise gress!

Bergensøkonomene vil plante igjen arealet med skog, og redusere rødt kjøtt: «Det viktigste du kan gjøre for et mer klimavennlig jordbruk er å redusere produksjon og forbruk av rødt kjøtt – storfe og sau» , Forsker Ivar Gaasland Universitetet i Bergen, Bergens Tidene 19. mai 2016

EU foreslår 40 % klimakutt for Norge, og klimaminister Vidar Helgesen tar til orde for å kutte forbruket av rødt kjøtt.

En klimabevist forbruker i butikken styrer unna rødt kjøtt: «Produksjon av kjøtt fra drøvtyggende dyr blir løftet fram av politikere og forskere som kilde til store klimagassutslipp Faktaboks. Nationen 29. august 2016

- En oppsummering av dagens kunnskapsgrunnlag er at kua og drøvtyggere er «klimaversting».  Men er det så enkelt? Jeg mener vi mangler mange tall. Bedre kunnskapsgrunnlag er nødvendig for å kunne gi mer faktabaserte beregninger av klimagassutslipp fra storfehold, sa Sissel Hansen.

Et ensidige fokus på kua passer ikke norske forhold. Betydning av driftsmåte mangler. Det bør være mer utvidet fokus – på klimagasser, ressursutnytting, agronomi, økonomi, biologisk mangfold, kulturlandskap, dyrevelferd, import m.m.

Hun var opptatt av å få fram betydningen av grovfôr og beite. Vi må finne ut mer om klimagasser og ubalanse i kretsløpene. 40 % av dyrkamarka i verden brukes til å dyrke kraftfôr, det er dårlig utnytting av dyrkamarka. 1000 trua arter i jordbrukets kulturlandskap er avhengig av aktivt jord- og beitebruk. Reiselivet er en av Norges raskest voksende næringer. Forbrukerne blir stadig mer opptatt av hvordan dyra har det gjennom sitt livsløp. Hva er klimaregnskapet på importert mat?

Vi har 3 % jordbruksareal i Norge, av dette er omlag 1 % egnet til korndyrking. For å få økt matproduksjon på norske ressurser må tilgjengelig jordbruksareal og beiteressurser brukes bedre enn i dag. Sissel Hansen mener at det at drøvtyggere omdanner gras til menneskemat er glemt i debatten. Utmarksbeite hverken pløyes, gjødsles, slås, transporteres eller konserveres.

- Fordi det totale bildet av drivhusgassutslipp handler om så mye mer enn bare metan påstår vi likevel: Ekstensiv beiting får for lite kreditt!

Sissel Hanssen påpekte kompliserte sammenhenger og mange målsettinger, og fortjener drøvtyggerne sitt dårlige rykte? Fanger dagens modeller for klimagassutslipp opp effekten av ulike måter å drive jordbruk på? Hun mener viktige faktorer mangler i dagens modeller. Det er bl.a. karbonbinding i jord, utslipp ved dyrking av importert fôr og utnytting av tilførte næringsstoff 

Hun trakk fram at modeller fanger ikke opp effekter av ulike driftsmåter. - Dersom jeg hadde kjøpt inn 200 storfe, satt dem inn i ei bygning og ikke på beite, importert store formengder kraftfôr, ville jeg fått et klimaklapp på skulderen. Vi kan konkludere med at med dagens modell vil en annen type kjøttproduksjon bli klimavinner enn om vi bruker en ny modell. Det er to ulike måter å produsere kjøtt på -  fra utslippsfokus til kretsløpstankegang, sa Sissel Hansen.

Her omtalte hun at god agronomi også handler om bondens engasjement. Om husdyr - balansert fôring, kontroll med kraftfôr, god dyrehelse, levetid, ytelse, og beiting. Om næringsstoffregnskap - god utnytting av husdyrgjødsel, lagring og spredning, belgvekster, lavere N-gjødsling, gjødslingsplaner må følges/reduseres, fôrberging, tap fra jorde til fôrbrett. Om jord - god drenering, tenke jordpakking, vekstskifte, erosjonskontroll, pløyetidspunkt / brakking, teigblanding / kjøreavstand, handtering av myr. - Den gode bonde er en klimasmart bonde, sa Sissel Hansen.

God samhandling = gode resultater

God samhandling gir gode resultater var tema for Rune Sjåholm, daglig leder i Landbruk Nordvest. Et mer slagkraftig landbruk - hvordan får vi det til? Hva kjennetegner et vinnerlag? Rune Sjåholm har lang erfaringsbakgrunn fra idretten og har klare tanker om hva som skal til.

Han beskrev Dyregod-dagane som en kjempesuksess og et eksempel på hvordan en kan jobbe sammen for å nå mål som er forankret. - Samhandling, samarbeid, samordning er honnørord. Min påstand er at det er altfor lite samhandling, samordning og samarbeid i norsk landbruk. Det er ikke den frie, selveiende og selvstendige bonden tjent med, sa Sjåholm.

Han er opptatt av at en skal kunne lære av hverandre. Og brukte oppbyggingen av Landbruk Nordvest som eksempel: Landbruk Nordvest SA er en samordningsinstitusjon – agronomisk rådgiving – grovfor, potet, korn grønnsaker, frukt og bær, økologi; hms-rådgiving; rekruttering av kvalifiserte avløsere, landbruksvikarer og klauvskjærere – innen en og samme organisasjon.

Når en skal drive organisasjon, er en avhengig av god ledelse og et oppegående styre. Organisasjon og fag henger sammen. Strategiplaner og -prosesser er viktige, disse skal være godt forankret i hele organisasjonen og i hele landet.

Det viktigste av det viktige er å ha et strategisk perspektiv - organisasjon og ledelse, fundament om verdigrunnlag, visjon og virksomhetside, verdiskaping, kultur handler om å skape, bygge og utvikle.

Faglig rådgiving inngår i en organisatorisk sammenheng – i en oppegående organisasjon forsterker områdene hverandre: Det går på organisasjonen gjennom organisasjon og ledelse, tjenesteavdelinga – forutsetning for leveranse av velferdstjenester, som igjen forutsetter kompetanse, HMS – handler om verdibasert og kvalitetssikret ledelse – forutsetter kompetanse, og rådgiving – agronomisk rådgiving er fundamentet for bærekraftig, framtidsretta rådgiving

- Både medlemmer og ansatte skal være glad i egen organisasjon. Da har vi kommet langt, mente Sjåholm.

Han var opptatt av det han kalte kommunikasjonstrappa. Om å snakke til og med, og om å utvikle og skape.

Mange i næringa driver usunn konkurranse, de utfyller ikke hverandre. Her har vi en vei å gå. Ingen er god alene, vi utvikler oss sammen. Ingen blir verdensmester i å sitte på hver sin haug. Som eksempel nevnte han at mens Landbruk Nordvest arbeider innenfor sine områder (omtalt ovenfor), tar Tine dette videre fra forbrettet til kjøkkenbordet.

Han nevnte også det han kalte beslutningstrappa – om å komme videre. Beslutninger er også resultat av prosesser – det holder ikke å stikke fingeren i været og håpe at noe lander.

- Ingen kan alt, dette er i stadig utvikling. Ved å forsterke det som er bra, er det også lettere å forbedre det som ikke er bra. Dette handler som godfotteorien fra idretten.

Å bygge et lag er avhengig av mange aktører. Det er produsenten, som er resultatorientert og målrettet, får arbeidet unna/høyt tempo, har stor kapasitet og er utålmodig, og har vanskelig for å delegere. Det er også administratoren – systemorientert. rutiner/kontroll, opptatt av å gjøre noe rett og er god på organisering. Men også entreprenøren må være med - utvikling/vekst, visjoner, forskning, grensesprenging og opptatt av å gjøre noe nytt. Siste gruppe som må være der for å bygge lag er integratoren, som er god på kommunikasjon, samarbeid /” vi-kultur”, motivasjon og opptatt av å gjøre noe sammen

Rune Sjåholm avsluttet foredraget sitt med noen spørsmål:

Har du en entreprenør på laget (har vi stivnet)?  Hva med integratoren (har vi glemt fellesskapet i dyrkinga av de store enkeltprestasjonene)?  Hvordan organiserer og strukturerer vi oss?  Enn kapasiteten til å få ting unna?  Hva er dine / mine sterke og svake sider? Hvordan skal vi utfylle hverandre? Har vi / dere et slikt lag? Hvordan bringer vi hverandre inn i flytsona?  Kan vi kose oss gjennom eller må vi kjenne litt på angst og kjedsomhet?  Her trenger vi å utfordre hverandre i forhold til både sterke og svake sider, og få innsikt i hverandres utfordringer og ferdigheter.

- Å komme sammen er begynnelsen, å jobbe sammen er suksess, mente Rune Sjåholm.

Fra venstrre: Bjørn Egil Flø, Sissel Hansen og Rune Sjåholm (Foto: Arild Erlien).