Bekymret for irreversible endringer

Fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal Bondelag ble holdt på Scandic Seilet Hotell i Molde fredag 6. og lørdag 7. mars, og samlet 80 utsendinger og gjester.

Her er fylkesleder Inge Martin Karlsvik sin tale til fylkesårsmøtet:

Gode Årsmøte.

Vi nærmer oss nå med stormskritt andre runde med blå-blå landbruksforhandlinger. Bondelaget holder på med sin sedvanlige runde med innspill fra lokal- og fylkeslag, før representantskapet i Norges Bondelag skal gi våre forhandlere klarsignalet for hvilken taktikk og retning vi skal velge.

Fjorårets jordbruksforhandlinger sitter fremdeles sterkt i minnet. Ikke minst etterspillet etter dem. Det ble en av de første store konfliktene mellom støttepartiene og regjeringen, sjøl om man forsøkte å avdramatisere det i etterkant.

Fjorårets runde ble en merkelig affere, der til slutt støttepartiene grep inn og gjorde endringer på statens tilbud etter at faglagene hadde brutt. Tilsvarende har hendt før, men det er i liten grad sedvane for slik inngripen fra Stortinget.

Sjøl om vi kan være enige, sett fra vår side, at endringene som ble gjort var tildels bare kosmetiske, så er det viktigste resultatet at det ble satt en tydelig grense på hvor langt regjeringen kunne gå.

- Hit men ikke lenger!

Vi må bare sette vår lit til at KrF og Venstre er like tydelige i år.

Ingen av partiene i posisjon ønsker en reprise av fjorårets drakamper.

Derfor kan det være rimelig å anta at det i år blir gjort sonderinger i forkant av statens tilbud, der det blir tydeligere hvor grensen går.

Faglagene kan derfor neppe forvente at Stortinget vil gripe inn ved et eventuelt brudd.

Forhåpentlig vis vil dette føre til at regjeringen svarer bedre på vårt krav, men det vil også bli tøffere å gå i et brudd, da vi vet hva vi får.

Uansett er det særdeles viktig at aksjonsberedskapen skjerpes utover våren. Våre forhandlere trenger å vite at Bondelaget står parat og støtter opp. Uten en slagkraftig grasrot har vi lite å stille opp med.

Viktig er det også at vi har tillit til de vurderinger forhandlingsutvalget gjør. Det kan bli mange tøffe vurderinger, og vi kan fort komme til at vi må skrive under på en avtale som isolert sett ikke er god nok økonomisk. Men på grunn av at vi har fått oppnådd andre viktige ting, kan det være rett å skrive under likevel. Dette vil bare tiden vise.

Irreversible endringer

I regjeringserklæringa blir det tatt til orde for å oppheve konsesjonsloven, boplikta og priskontrollen, i tillegg til å evaluere driveplikta.

Et forslag om å oppheve konsesjonsloven har vært ute på høring. Før jul ble det åpnet for AS i jordbruket.

Formålet til konsesjonsloven, der blant anna priskontroll og boplikt er nedfelt, er å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og sikre eierforhold som er til det gode for samfunnet.

Her snakker vi om irreversible endringer som er alvorlige for landbruket slik vi kjenner det i dag. Listhaug er mer bekymret for om de som skal ut av næringa skal få godt nok betalt ved å selge hyttetomter og spekulere i arealene sin alternativverdi, enn hun er bekymret for de som vil drive med matproduksjon, og de som ønsker seg inn i næringa.

Jordbruksareal er, etter mange innenfor finanseliten, kun er råvare som kan brukes til utbygginger av forskjellig slag. Jeg vil minne om at jordbruksareal faktisk er næringsareal. For næring som gir oss vår viktigste vare, - mat.

Ikke minst er denne maten innsatsfaktoren i næringsmiddelindustrien som sammen med landbruket sysselsetter over 90.000. Dette er noe vi med all grunn skal være stolte av.

Ingen av oss tror vel at matindustrien vil importere råvarer for å produsere med norske lønnsnivå og andre norske kostnader. Nei, da er nok heller resultatet at hele industrien flagger ut til lavkostland og benytter seg av kostnadsnivået der.

Slik sett er landbruket og industrien i et skjebnefellesskap, og vi skal sammen gjøre hverandre gode!

Det er det veldig viktig å huske på nå når Norge ser i horisonten at oljeøkonomien ikke kan vare evig, og vi står framfor et grønt skifte i økonomisk tenkning.

Når nå Listhaug og gjengen har tatt opp eiendomspolitikken til bred diskusjon, skal hun faktisk ha skryt for noe. Hun påpeker problematikken i at bonden ikke eier jorda som han driver.

Sjøl om vi skal jobbe for at flest mulig gardsbruk fortsatt får bestå som sjølstendige bruk med drift, er det naivt å tro at vi ikke fortsatt vil få avskalling.

De bøndene som da driver videre må drive stadig større arealer om vi skal nå målet om økt matproduksjon.

Areal som er leid, gjerne på usikre avtaler, blir ofte dårligere drevet.

Skal vi auke sjølforsyningen må også arealproduktiviteten økes.

Det tilsier at vi ikke bare kan investere i bygninger, jorda må også vies langt større oppmerksomhet.

Dette koster. Grøfter, omgraving, profilering osv gir tydelig avlingsframgang, men mange kvier seg for å gjøre disse investeringene på annens grunn.

Min mening er at det før eller siden må bli større sammenheng mellom hvem som driver og hvem som eier jorda.

Løsningen er nok ikke fullt frislipp, slik som liberalistene tar til orde for. Tvert imot kunne gode lovreguleringer i jordvernpolitikken hjulpet langt på vei.

Noe blå-blå politikk kan jeg likevel anbefale.

Skatteletter på inntekt fra salg av bruk i drift og tilleggsjord.

Dette ville gjort at selger satt igjen med mere uten at det kjøper måtte gå opp i pris.

Rovdyr

Møre og Romsdal er i ferd med å bli et stort rovdyrfylke. Jerven herjer som aldri før, og det viser seg vanskelig å få tatt ut de dyra det er kvote på.

Trollheimen ble for få år siden vedtatt som prioritert beiteområde uten mål om yngling. Likevel ser vi at jervestammen der gjør stor skade og at ynglingene der fortsetter som før til stor frustrasjon og skade for småfeholdet og tamreindrifta.

Vi har også fått en voldsom vekst i gaupestammen. Bønder og jegere melder fra om manglende lam og viltkameraer observerer gaupe på stadig nye plasser.

Helt overraskende ble Romsdalshalvøya lagt inn under kvoteforvaltninga, med ei kvote på to dyr. Her har det tidligere vært fri jakt.

Vedtaket ble gjort uten mulighet til å klage.

En sauebonde fra Fræna sa til meg at hun og mannen hadde mista ca 100 lam som var antatt gaupedrept de siste 3 - 4 åra. De angret på at de hadde investert i nytt sauefjøs.

Er så alt svart for landbruket i Møre og Romsdal?

Nei. Tvert imot. Sjøl om en del piler har peket nedover med tanke på areal i drift og antall dyr, så er jeg sikker på at vi er et fylke med store muligheter.

Med en bevisst satsing på våre arealressurser kan vi klare å øke produktiviteten på grasarealene våre.

Rødt kjøtt mangler i massevis. Vi må være på hogget for å få ta del i denne formidable muligheten for verdiskapning.

Småfe og storfekjøtt er vi gode på, og vi kan bli enda bedre. En slik satsing kommer ikke av seg sjøl. Her må ting legges til rette. Både økonomisk og politisk.

Det er mitt ønske at Møre og Romsdal går i førersetet for å være med å utvikle det grønne skifte og blir store innen den kommende bioøkonomien.