Arbeidshverdagen gikk opp på grunn av flaks
(09.10.2020) Når bonden skal ha barn: - Velferdsordningene i landbruket ivaretar ikke gardsdrifta, bonden og barnet i tilstrekkelig grad, sier melkebonde og styremedlem i Giske Bondelag, Sofie Høybakk.
Da Henny ble født i mars 2019 var det flaks at hun var så god form at hun kunne drifte fjøset såpass lenge inn mot fødselen, og begynne på igjen så kort tid etterpå.
- Det var flaks at jeg fant en avløser jeg kunne stole på, som lærte fort og var fleksibel. Likeså var det flaks at det tidsmessig passet bra med samboeren sin jobb og flaks at besteforeldre kunne trå til. Ikke minst var det flaks at alt gikk bra med barnet. Hun sov om nettene og var fleksibel på hvem som passet henne. Kan vi stole på flaksen en gang til? Jeg har problemer med å få dagene til å gå opp slik det er, sier Sofie Høybakk.
Faren ble syk
Hun er 28 år og fersk melkeprodusent på Vigra. Prosessen med å overta garden begynte da faren ble langtidssykmeldt i 2017.
- Jeg ble kastet inn i det, forteller Sofie. Ta over eller legge ned, var valget. Barnet var fire måneder på veg da overtakelsen skjedde i oktober 2018. Det var ikke planen å bli bonde. Sofie er utdannet hestetrener i Danmark og har studert økonomi i London. Hun har også jobbet i klesbutikk i Ålesund og på sykehjem.
- Jeg vil at ungene mine skal oppleve friheten ved å vokse opp på gård. Hverdagen tar og gir, men det går i pluss. Jeg liker å styre dagen og alle dyra gir meg mye energi. Det blir en god del alenetid, så kanskje må jeg skaffe hund, forteller hun videre.
Samboer Odd-Eirik Øyen er oppvokst på Valderøya og har ingen bakgrunn fra landbruket. Han er industrimekaniker og servicemann i DeLaval, og kan godt tenke seg å bli heltidsbonde på sikt. - Selv om jeg er med hele tiden er jeg helt avhengig av Odd-Eirik for å få gjennomført slåtten, sier Sofie.
Det er helt nødvendig å investere i drifta og nytt ungdyrfjøs er under planlegging. Melkefjøset er 45 år gammelt og i tillegg leies naboens fjøs til ungdyra.
Usikker på famtida
- Hva med flere barn?
- Jeg er usikker om det lar seg gjøre, sier Sofie. Det føles skremmende å planlegge slikt. Både med tanke på økonomi, den praktiske hverdagen og helsa. Flaksen er kanskje oppbrukt? Jeg har ingen forventing om å legge fra meg fjøset i ett år i forbindelse med et nytt svangerskap, understreker hun. Men jeg vil ikke bli tvunget tilbake lenge før mor og/eller barn er fysisk og psykisk klare.
Da Henny ble født, var det ingen avløser å oppdrive.
- Via NAV fikk jeg tak i en arbeidsledig ungdom som hadde absolutt ingen erfaring med landbruk, men som tok det som en utfordring. Han tok ansvaret for fjøsstellet, og det var det. Vi brukte alt av tilskudd til sykeavløsning og ferieavløsning, pluss litt til, for å lønne han, men da var anslagsvis kun en tredjedel av jobben gjort. Jeg var 100 prosent avhengig av innsatsen til samboeren min og besteforeldrene.
Odd-Eirik måtte ta pappapermisjonen om sommeren – så mye som mulig, og Sofie måtte jobbe for fullt. Og han tok slåtten heilt alene.
- I praksis begynte jeg i halv stilling da Henny var to måneder, fordi det var helt nødvendig. Hun hang i sele på magen der det var mulig, og det endte med at jeg fikk betennelse i hoftene. I forbindelse med svangerskapet hadde jeg jernmangel og lavt blodtrykk, og far eller svigerfar måtte være med på alle fjøsstell i tiden før avløseren kunne begynne. I oktober fikk han annet arbeid og reiste på sjøen, og jeg måtte igjen begynne for fullt i fjøset.
- Jeg er spesielt opptatt av rekrutteringen til landbruket, forteller Sofie. Hvordan får vi det til? Ikke bare de som kommer fra gård, men også alle de andre som vil bli bønder. Hvis vi mener alvor med å ønske nye inn i næringa, kan vi ikke ha det slik. Landbruket har et kulturproblem. Bønder er så selvstendige og sjølhjulpne, sier Sofie Høybakk.
