Formålet med markeds -ordninger:
- At markedet for jordbruksprodukter er i balanse.
- At alle norske bønder får solgt produktene sine.
- At bøndene oppnår pris på produktene i samsvar med det som avtales i jordbruksoppgjøret.
- At prisene er like over hele landet.
- At forbrukerne i alle delene av landet sikres stabile forsyninger av jordbruksprodukter til en noenlunde lik pris. 

Å produsere mat er langsiktige biologiske prosesser, og nettopp derfor er det vanskelig å gjøre raske tilpasninger av produksjonen etter svingninger i markedet. Det tar for eksempel tre år å produsere en biff, fra kua blir bedekket til kalven blir født, fostret opp og slaktet. Når man setter i gang denne prosessen må man også være sikker på at man får solgt varen etter tre år.  

Markedsordningene gir bonden sikkerhet om at han får solgt det han produserer til en tilnærmet lik pris, uavhengig av markedssituasjonen, tid på året og hvor i landet han bor.

På samme måte må bonden som driver sesongbasert planteproduksjon vite at han får solgt råvaren sin, selv om det er mange andre som produserer det samme produktet i samme sesong og det er press i markedet. Markedsordningene gir bonden sikkerhet om at han får solgt det han produserer til en tilnærmet lik pris, uavhengig av markedssituasjonen, tid på året og hvor i landet han bor.

Markedsordningene fungerer

Et utvalg ledet av jusprofessor Erling Hjelmeng har evaluert virkningene av markedsordningene i landbruket på vegne av regjeringen Solberg. Et enstemmig utvalg konkluderte i 2015 med at markedsordningene fungerer etter hensikten: De sikrer avsetning for bondens produkter, gir bonden sikkerhet for pris og demper prissvingninger. Evalueringen påviser heller ingen negative effekter av markedsordningene, verken for forbruker eller for konkurransen i markedet.

Bønder balanserer markedene

I Norge, som i de fleste vestlige land, gjøres det en regulering av markedene for jordbruksvarer. Det som skiller Norge fra andre vestlige land er at her er det næringa som både påtar seg det økonomiske ansvaret og ansvaret for å gjennomføre reguleringen. Det er bøndenes bedrifter, landbrukssamvirkene Tine (melk), Nortura (kjøtt og egg) og Felleskjøpet (korn), som har ansvaret for å foreslå og gjennomføre reguleringstiltak. Beslutningsmyndigheten ligger hos Omsetningsrådet, hvor næringa har flertall og kostnaden ved reguleringen tas av den enkelte bonde gjennom en omsetningsavgift.

Fra Norturas slakteri

Det finnes en rekke «verktøy» som i vekslende grad benyttes til å regulere markedet. I situasjoner med overskudd vil det være et mål å redusere tilførselen av varer til markedet for å unngå kraftige prisfall. I situasjoner med permanente overskudd kan tiltak som tidlig slakting eller kollektivt utkjøp av produsenter være aktuelt.  I situasjoner med underskudd vil samvirkene be myndighetene om å redusere tollen på de aktuelle varene, slik at import kan dekke opp for det norske underskuddet og forhindre kraftige prisøkninger.

Rollen som markedsregulator

Det bondeeide samvirkene har fått tildelt rollen som markesdsregulator. Det betyr at for eksempel Tine som eksempel at TINE regulerer melkemarkedet både for egne og andre selskaper sine melkeprodusenter.

Markedsregultatoren har plikt til å sikre at bøndene får tatt ut den målprisen som er fastsatt i jordbruksavtalen og sørge for at markedet er i balanse. Rollen som markedsregulator innebærer også at de har mottaksplikt og forsyningsplikt, noe andre aktører i markedet ikke har:

Mottaksplikt:

Samvirkebedriftene er forpliktet til å kjøpe bondens produkter, uavhengig om bonden vanligvis leverer til samvirke eller ikke, uavhengig av om bonden leverer lite eller mye, uavhengig av reiseveg og uavhengig av svingninger i markedet. Mottakplikten er avgjørende for at det skal være mulig å drive landbruk over hele landet.  På korn gjelder mottaksplikten også kjøp av korn fra andre kornmottakere . Det medfører at Felleskjøpet er pålagt å ta imot korn fra andre kornkjøpere til samme vilkår som produsentene. Det kalles dobbel mottaksplikt.

Forsyningsplikt:

I dette ligger det at samvirkene plikter å fordele råvarene rettferdig til alle aktører i markedet til lik pris. Det betyr f.eks at Tine til enhver tid har plikt til å selge melk til konkurrentene Synnøve Finden og Q-meieriene til den samme prisen som de selv betaler. Under den mye omtalte smørkrisa før jul 2012, måtte Tine selge råvarer til sine konkurrenter, selv om de hadde underdekning selv.

De som jobber med markedsregulering i Tine, Nortura og Felleskjøpet er også pliktig å gjøre markedsprognoser og priser tilgjengelig for alle aktører i markedet på samme tidspunkt som i egen virksomhet.

Samvirkene som «fødselshjelper»

Kraftkar fra Tingvollost er kåret til verdens beste ost. Produsenten bak har uttalt at denne osten aldri kunne blitt produsert uten mottaksplikten.

Markedsordninger er også viktige for produsenter som vil satser på videreforedling og utsalg av lokalmat og matspesialiteter. Bønder som starter med nisjeprodukter, gjør det som regel med utgangspunkt i den drifta som allerede er på gården, og med melkebilen som kommer innom hver tredje dag som trygghet. De som produserer lokal ost gjør det med basis i melkeproduksjon. TINE har plikt til å ta imot melk fra bøndene, uansett hvordan markedssituasjonen er. Da kan bonden levere overskuddsmelka hun ikke trenger til osteproduksjonen til meieriet på vanlig måte. TINE distribuerer også lokalmaten som produseres på gården om dette er ost, pølse eller andre produkter ut i markedet.  De fleste lokalmatprodusenter leverer volumprodukter i tillegg til lokalmatproduksjonen og kan på den måten selv regulere produksjonen etter hva markedet etterspør. Et etterhvert rikholdig utvalg norskprodusert ost fra lokale ysterier har mange kilo Norvegia i ryggen.

Markedsordninger er også viktige for produsenter som vil satser på videreforedling og utsalg av lokalmat og matspesialiteter.

Norges Bondelag mener at markedsordningene er avgjørende for en matproduksjon over hele landet.  Vi mener dette er et velfungerende og godt system for å redusere risikoen og gi stabile priser til for bonden, og sikre industrien og forbrukerne stabile forsyninger. Vi mener likevel at en gjennomgang av forskrifter og regelverk tilpasset dagens funksjoner vil kunne gi økt tillit systemet. Mer åpenhet og tydeligere rammer for beslutninger og virkemidler kan bidra til det.

Norges Bondelag mener:

  • Landbrukssamvirkene skal ha rollen som markedsregulator og dermed ansvaret for prisuttak i henhold til jordbruksavtalen.
  • Priser i jordbruksavtalen, tiltak for markedsbalansering og Omsetningsrådet skal videreføres.
  • Mottaksplikten må videreføres, slik at alle produsenter over hele landet har mulighet til å levere varer til fastsatte priser.
  • Ordningen med kompensasjon for fraktkostnader må opprettholdes for blant annet å gjøre det mulig å håndheve mottaksplikten
  • Det åpnes, innenfor eksisterende regelverk, for å premiere langsiktig produksjonsplanlegging.
  • Alternative modeller for mottaksplikt som ikke stimulerer til et landbruk over hele landet må avvises.
  • Forenkling av dagens ordninger for å forbedre og skape økt tillit til ordningene vil være positivt.