Av advokatfullmektig Eli Marie Smedsrud, Bondelagets Servicekontor

 

Norges Bondelag får stadig spørsmål om vedlikehold av privat vei. Spørsmålene kommer fra både grunneiere og brukere av veien, og det er gjerne spørsmål om hvilke plikter man selv har og hva som kan kreves av andre. I det følgende gis en innføring i vedlikeholdsplikten for private veier.

Hva som regnes som offentlige og private veier kan leses ut av lov om vegar av 21. juni 1963 nr. 23, heretter veglova, § 1. Det følger av paragrafens første ledd første setning at offentlig vei eller gate «er open for allmenn ferdsel» og «blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune». Alle andre veier og gater som ikke oppfyller vilkårene i paragrafens første ledd første setning, regnes i lova som private veier.

Private veier vedlikeholdes følgelig ikke av det offentlige.

Hvem plikter så å vedlikeholde privat vei?

Veglova § 54 regulerer hvordan fordeling av felleskostnader mellom brukere av privat vei skal skje. Bestemmelsen fastslår en felles vedlikeholdsplikt for privat vei som er gjenstand for felles bruk.  Bestemmelsen er fravikelig, og det kan dermed avtales en annen fordeling av vedlikeholdskostnader enn det som lova legger opp til. Dersom ikke annet er avtalt, fastsatt i jordskifte eller på annen måte, så gjelder imidlertid den kostnadsfordelingen som bestemmelsen oppstiller.

Det følger av veglova § 54 første ledd at «Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand». Utgangspunktet er altså at kostnadsfordelingen skjer basert på den enkeltes bruk av veien.

Den enkeltes andel av vedlikeholdet fastsettes forholdsmessig etter brukens omfang. Andelen fastsettes med andre ord som et «høvetal» eller brøk av det hele. Utgangspunktet er at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne, basert på hvor omfattende bruk den enkelte har. Selv om to brukere av veien har en bruk som er ulik i art, så vil den kunne vurderes som tilnærmet like omfattende. Dette kan for eksempel være der hvor en bruker trafikkerer veien hyppig, mens en annen kjører sjeldnere, men da med tyngre kjøretøyer og last. Momenter som vil kunne være av betydning for vurderingen av hvor omfattende bruk den enkelte bruker av veien har er hvilken distanse de kjører, hvor hyppig de kjører og med hvilke typer kjøretøy og eventuell last de kjører.

Ettersom det avgjørende for vedlikeholdsplikten er det «høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen», så vil en vei- eller grunneier som ikke utøver noen bruk av veien, heller ikke kunne pålegges noen vedlikeholdsplikt.

Hvor langt strekker vedlikeholdsplikten seg med hensyn til veistandard og kvalitet?

Det følger av veglova § 54 første ledd at veien skal holdes i en «forsvarlig og brukande stand». Det er med andre ord en begrensning i hva den enkelte kan kreve at fellesskapet skal gjøre av vedlikehold med hensyn til veiens standard og kvalitet. Bestemmelsen innebærer samtidig en fastsatt minimumsstandard som veien skal holde og som felleskapet plikter å opprettholde. Av betydning for hvilken standard veien skal holde, og hva som anses som «forsvarlig», er den tidsmessige veistandarden og hva som er nødvendig for sikker ferdsel.

Hvem avgjør ved uenighet og tvist?

Dersom de interesserte i saken ikke kommer til enighet om fordelingen av vedlikeholdskostnadene for den private veien, så kan spørsmålene bringes inn for og avgjøres av jordskifteretten, jf. veglova § 54 tredje ledd jf. § 60 andre ledd.