Spørsmål:

Jeg har fått samboer, og hun har flyttet inn på gården min. Vi skal skrive samboerkontrakt og lurer på hva som er viktig å ha med?

Svar:

Samlivsbrudd mellom samboere kan være juridisk krevende. De lover og regler vi finner i ekteskapsloven, tar i første rekke sikte på å beskytte ektefeller ved et brudd. Samboere er i hovedsak ikke omfattet av dette lovverket og står i prinsippet uten særlige rettigheter. For samboere med landbrukseiendom forsterkes dette problemet dersom man ikke på forhånd har utarbeidet en god avtale. Blant annet gjør det seg gjeldende spesielle problemstillinger knyttet til odelsrett og det forhold at investeringene på gården ofte er store i forhold til avkastningen fra driften.

Mye av dette kan altså unngås ved en samboeravtale som regulerer eierforhold og gjeldsforpliktelser ved samlivets opphør. Hva en slik avtale bør inneholde er ikke nærmere regulert i lovverket, og man står i utgangspunktet fritt til å avtale de løsninger man selv ønsker.

Et spørsmål som er gjenstand for mange konflikter, er hvilke eiendeler som eies av hver av partene alene. Utgangspunktet er at de eiendeler man tar med seg inn i samlivet, eies av den parten som brakte den med seg. Ved et brudd vil ikke den andre parten ha noe krav på denne tingen. En slik avtale bør i det minste inneholde en liste over de mer kostbare tingene som er i eneeie hos en av partene.

På samme måte bør man regulere eiendom og andre gjenstander i sameie. Hvis man skal ha en annen sameiebrøk enn halvparten hver, må dette avtales særskilt. Gjenstander som er integrert i den faste eiendommen bør man avtale at eieren av landbrukseiendommen kan overta, mot vederlag.

Et annet spørsmål er om den tilflyttede samboer skal kunne kjøpe eller opparbeide seg en sameieandel i landbrukseiendommen. Her er det en rekke hensyn som må balanseres. Ved oppløsning av sameiet, blir i så fall den som har odelsrett nødt til å løse ut tidligere samboers sameieandel, for å unngå at hele gården selges. Dette taler for at en eventuell sameieandel bør holdes lav. På den annen side vil en lav sameieandel i liten grad stimulere den som har tilflyttet eiendommen, til å investere i den. Dette er derfor en avveining som partene bør tenke grundig igjennom før man inngår avtale. Dersom det ikke er aktuelt å investere i eiendommen kan det også være et alternativt at den som flytter til investerer i annen fast eiendom, for eksempel en leilighet beregnet på utleie, en fritidseiendom eller lignende.

Det kan også være lurt å avtale ansvaret for gjeldsforpliktelser og løpende utgifter. Samboere har ingen ubetinget rett til skjevdeling av midler til dekning av gjeld, slik som ektefeller har etter ekteskapsloven. Det bør derfor fremgå av avtalen hvem som skal stå som ansvarlig for gjelden og hva som skjer med den aktuelle gjenstanden ved et samlivsbrudd.

Dette er noen utvalgte momenter som kan fungere som et utgangspunkt for en avtale. Det viktigste er likevel at samboerne kommer frem til enighet om de spørsmålene som har betydning i det enkelte forhold. De hensyn som ekteskapsloven forsøker å balansere kan brukes som inspirasjon. På denne måten sikrer man et mest mulig balansert oppgjør når samlivet ikke lenger kan fortsette.