Etter vår erfaring har dette først og fremst sammenheng med de skader som oppstår på de berørte eiendommene. I enkelte tilfeller har forsvaret påberopt seg friluftsloven som grunnlag for å etablere leir og kjøre med beltevogn på privat veg og i terrenget, mens forsvaret i andre tilfeller har motsatt seg å betale for oppståtte skader.

Slike saker fører til unødvendige konflikter som påfører grunneier et økonomisk tap, og vekker motvilje med hensyn til pågående og fremtidige øvelser. For forsvaret er slik motvilje uheldig fordi det kan bli vanskeligere å gjennomføre fremtidige øvelser på en tilfredsstillende måte.

For grunneieren er utgangspunktet at ingen kan gjennomføre aktiviteter på hans eller hennes eiendom, uten at aktiviteten er hjemlet direkte i lov, i vedtak eller forskrift med hjemmel i lov, eller i frivillig avtale med grunneieren.

Det beste for begge parter er at det inngås klare avtaler mellom forsvaret og de grunneiere som berøres. Slike avtaler bør blant annet avklare hvor forsvaret kan og ikke kan ferdes. Det kan være flere årsaker til at noen områder utelates, for eksempel sårbare plantekulturer, slitasje på matjord og hensynet til husdyr og beboere på eiendommen. Videre bør avtalen avklare bruk av beltevogn og andre kjøretøy på og utenfor veg, og etablering av leirplass. Ytterligere bør det inntas et punkt om opprydning og erstatning for skade, herunder avlingstap og skade på jordbruksdrenering som ikke kommer til syne før en stund etter øvelsen.

Inngåelse og etterlevelse av slike avtaler gir etter vår erfaring gode samarbeidsforhold, noe som gjør det langt enklere med videre samarbeid og nye avtaler i samme område senere.

Uten avtale kreves det som nevnt hjemmel i lov (legalitetsprinsippet), jf Grunnloven § 113. I slike tilfeller må forsvaret dokumentere at aktiviteten har hjemmel i lov, eller at forskrift eller vedtak som tillater aktiviteten har hjemmel i lov.

Friluftsloven gir ikke slik hjemmel, med mindre det er tale om uskyldig bruk som ikke går ut over lovens rammer. Motorisert ferdsel og etablering av militær leirplass er ikke omfattet av loven, med et mulig unntak for små patruljer som legger seg til for maksimalt to netter. Særlig viktig er friluftsloven § 11 som sier at:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.

Grunnens eier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe».

Uavhengig av hjemmelsgrunnlaget for bruken, lov eller avtale, skal skade erstattes enten det gjelder selve grunneiendommen eller løsøre. I en avtale bør dette være særskilt regulert. I mangel av avtale finnes det andre rettsgrunnlag for erstatning, men disse kan variere avhengig av situasjon og skadetype.