Et tema som tidligere er omhandlet i denne spalten, men som vi fortsatt får mange spørsmål om, er kommunale gebyrer. Dette gjelder særlig ved deling og oppmåling av eiendom, samt ved tiltak som byggesaker, og tilknytning til vann- og avløp.

For det første kan gebyr bare kreves når dette er hjemlet i lov, jf Grunnloven § 113 (legalitetsprinsippet).

For det annet skal gebyret «… ikke … overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren», jf plan- og bygningsloven § 33-1 (selvkostprinsippet).

Ved beregning av selvkost er utgangspunktet «… den totale kostnadsøkningen en kommune … påføres ved å produsere en bestemt … tjeneste», jf KMDs rundskriv H-3/14. Dette innebærer at det kun er kostnader som direkte eller indirekte er knyttet til den aktuelle tjenesten som inngår i beregningsgrunnlaget for selvkost. Kostnader kommunen ville hatt uavhengig av den aktuelle tjenesten skal holdes utenfor. Kommunen har likevel ikke plikt til å beregne kostnadene i hver enkelt sak. Det er gjennomsnittskostnaden som skal legges til grunn, men slik at sakstypen deles inn i klasser etter kompleksitet, slik at enkle saker belastes med lavere gebyr enn kompliserte saker.

I tilfeller hvor det er grunn til å tro at gebyrsatsen ikke er fastsatt etter selvkostprinsippet, kan innbyggerne kreve dokumentasjon. Kommunen har da bevisbyrden for at gebyret ikke er for høyt. Det praktiske er å be om en «forkalkyle» eller «etterkalkyle» av grunnlaget for gebyrsatsen. Det kan ikke påberopes at kommunen er for ineffektiv slik at gebyret er unødvendig høyt, selv om dette skulle medføre riktighet. Kommunen velger selv hvordan tjenesten skal organiseres.

Kan det ikke fremlegges dokumentasjon, kan gebyret bli kjent ugyldig dersom det fremstår som for høyt, jf Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2004 s. 1603.