Spørsmål: min sønn har nylig overtatt gården. I den forbindelse har han nokså store kredittbehov. Jeg har blitt bedt om å kausjonere for hans lån, og lurer i den forbindelse på hva som er forskjellen på såkalt simpel kausjon og selvskyldnerkausjon.

Svar: Felles for begge former for kausjonsansvar er at man forplikter seg overfor kredittyter til å dekke debitors gjeld dersom denne ikke innfrir selv. Kausjonisten trer helt og fullt inn i debitors gjeldsansvar, og må dekke det som om gjelden ar hans egen. Kausjonisten vil i etterkant ha en tilbakesøkingsmulighet overfor debitor, men grunnen til at kausjonsansvaret ble aktuelt er jo oftest nettopp at debitor ikke var søkegod.

Forskjellen på en simpel kausjonist og en selvskyldnerkausjonist er som følger:  en simpel kausjonist ansvar trer først  i kraft når debitor ikke greier å oppfylle sin forpliktelse, altså når innfordringsløpet mot debitor er kjørt til endes uten dekning. Kreditor må altså ha ”brukt opp” mulighetene til å få dekning fra debitor før han kan vende seg mot kausjonisten. Dette gjør at der det er tilstrekkelig sikkerhet for lånet ellers er ikke kausjonistens posisjon så risikofylt.

Ved en selvskyldnerkausjon gjelder det motsatte. Her kan kreditor velge å vende seg mot kausjonisten ved første mislighold av lånet – selv om det hadde vært gode muligheter for dekning hos debitor på sikt. Dette er selvsagt en stor fordel for kreditor. Samtidig gjør det kausjonistens posisjon meget risikabel. Han risikerer her å hefte for hele lånet ved forfall.

Utgangspunktet er at kausjoner er simple med mindre annet fremgår av avtalen. Men formuleringer i avtalen som går i retning av at kausjonisten ”garanterer at lånet innfris ved forfall” kan fort bety at avtalen tolkes som en selvskyldnerkausjon. Det kan derfor være fornuftig å innta i en avtales ordlyd at ”kausjonen er simpel” eller lignende. Samtidig vil lånevilkårene naturlig nok ofte kunne bli bedre der det stilles en selvskyldnerkausjon.