Av advokat Elise Midling-Hansen, Bondelagets servicekontor AS

 

Spørsmål: Vi planlegger gårdsoverdragelse til vår eldste datter i løpet av 2022. Hun skal snart gifte seg, og vi ønsker å sikre at hun kan beholde gården ved eventuell skilsmisse. Er det en vanlig og god løsning at vi bestemmer at gården skal være hennes særeie?

Svar: Innledningsvis er det viktig å presisere at særeie for barn ikke er noe foreldrene kan bestemme, annet enn for en evt. gaveandel. Se mer om dette under.

Ellers vil det bero på de konkrete forholdene i den enkelte gårdsoverdragelse, om det er en god løsning at foreldrene pålegger at gården skal være barnets særeie. Noen vurderingsmomenter dere bør ta i betrakting er hva datteren deres og hennes fremtidige ektefelle tenker om saken, hvor store verdier og gaveandel det er snakk om, og om deres svigersønn skal bidra på gården økonomisk og/eller i driften.

Hovedregelen ved inngåelse av ekteskap er felleseie, jfr. el. § 58. Felleseie har ingen stor betydning under ekteskapet, men får betydning ved opphør av ekteskapet – altså ved skilsmisse eller død. Felleseie innebærer at ektefellenes nettoformue skal fordeles likt mellom dem på skifte.

Særeie er et viktig unntak fra hovedregelen om felleseie, og innebærer at det som partene har angitt som særeie kan holdes utenfor ved skifte. Er f.eks. hele gården angitt som din datters særeie, vil ikke deres svigersønn ha noen økonomiske krav i gården ved senere skifte (med unntak av et eventuelt vederlagskrav). Sånn sett vil datteren deres være godt sikret ved en skilsmisse. Særeie kan oppstå på to måter: enten ved ektepakt eller at giver/arvelater bestemmer at en gave/arv skal være mottakers særeie, jfr. el.§ 48.

Dere skriver at dere skal overdra gården til datteren deres, men det fremgår ikke om dere skal ta noe betalt for gården. Overdrar dere gården vederlagsfritt til datteren deres, eller gaveelementet er det helt overordnede ved gårdsoverdragelsen (eks. 90 % av gårdens verdi), vil dere kunne bestemme at hele gården skal være deres datters særeie. For det motsatte tilfelle, der vederlaget er det vesentligste, f.eks. at gaveandelen kun utgjør 25 %, er den rådende oppfatning i juridisk teori at særeie kun omfatter gaveandelen. I så tilfelle vil vederlagsdelen av gården (75 %) inngå i felleseie, og gaveandelen (25 %) være deres datters særeie. Betaler datteren deres full pris for gården, foreligger det ingen gave, og dere vil da heller ikke kunne bestemme særeie.

Pålegger dere at gården/gaveandelen i gården skal være deres datters særeie, vil hun og ektemannen ikke kunne omgjøre det til felleseie uten deres samtykke. Likevel tenker jeg at man ikke skal overdrive betydningen av å pålegge særeie på gaveandelen.

For det første har man skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 som langt på vei vil gi samme resultat som et pålagt særeie fra giver. Skjevdelingsreglene er et viktig unntak fra regelen om felleseie og innebærer at verdier ektefellen har med seg inn i ekteskapet, eller senere erverver ved gave eller arv kan holdes utenfor ved senere skifte, forutsatt at verdiene er i behold. Gir dere f.eks. datteren deres 25 % avslag ved kjøp av gården, vil formodentlig omtrent 25 % av gården være gjeldsfri ved ekteskapets inngåelse, og dermed utgjøre hennes skjevdelingskrav i gården. Gir dere gården vederlagsfritt til datteren deres vil hele gården være hennes skjevdelingskrav. Ettersom tiden går og det gjøres påkostninger på eiendommen vil skjevdelingsandelen kunne reduseres, og dermed kan man si at særeie gir noe bedre beskyttelse da det skal mer til å rokke ved særeieandelen. I tillegg blir det tydeligere ved særeie enn skjevdeling, hvor stor andel av gården som skal være unntatt deling.

For det andre innebærer pålagt særeie bare en begrensning i hva ektefellene kan avtale om formuesforholdet seg imellom. Ved overtagelse av gården vil datteren deres fortsatt ha full rettslig og faktisk råderett over gården, og hun vil stå fritt til f.eks. å pantsette, selge eller gi bort gården. Overdrar hun hele/deler av gården til andre, vil særeie bortfalle, siden man ikke kan ha særeie i noe andre eier. En enkel måte å omgå pålagt særeie vil derfor være å overdra f.eks. halve gården til ektefellen sin. Særeiet vil da bortfalle i den andelen hun ikke lenger eier.

Mitt råd er enkelt – prat sammen! Hva tenker deres datter og svigersønn om dette? For noen vil dette kunne føles som et overtramp fra foreldrenes side. Med tanke på at gaveandelen i gården er ganske godt beskyttet av skjevdelingsreglene, vil det å pålegge særeie kanskje skape unødvendig konflikt. For deres datters ektefelle kan det være lite interessant å hjelpe til på gården, om han ikke samtidig får en følelse av at dette er noe de eier sammen, noe som igjen kan være uheldig for deres datter. Min generelle oppfatning er at det er de unge, som overtar gården, som selv finner ut av om de ønsker felleseie eller særeie. Muligens var det vanligere å pålegge særeie før, men det har jeg ingen statistikk på.

Ønsker dere lykke til med gårdsoverdragelsen!