Spørsmål: For eiendommen jeg eier er det hevdet en veirett over naboens eiendom. Jeg skal fradele en hyttetomt, og lurer på om eier av hyttetomta også kan benytte seg av veiretten?

Svar:
I 2015 tok Høyesterett stilling til et lignende spørsmål, og siden jeg har begrenset kjennskap til din sak vil svaret ta utgangspunkt i Høyesteretts uttalelser inntatt i Rt. 2015 side 120.

Saken gjaldt et tilfelle hvor hovedbruket (den herskende eiendommen) hadde en veirett over naboeiendommen (den tjenende eiendommen) som ble etablert ved hevd i perioden rundt 1950 til 1970. Hovedbruket brukte opprinnelig veien til person- og varetransport med hest og kjerre, og senere også med traktor og bil. Det var tidligere fast bosetting på eiendommen, men den opphørte rundt 1991. Veien over naboeiendommen tjente og tjener fortsatt som nødvendig adkomst for hovedbruket. Det ble avgjort i tingretten at hovedbruket har en stedsevarig veirett basert på hevd, og veiretten omfattet rett til å avgi veirett til senere fradelte parseller eller ny bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Det sistnevnte spørsmålet ble anket til lagmannsretten. Der konkluderte flertallet med at «formålet med veiretten og den faktiske bruken i hevdstiden» er til hinder for å tildele veirett videre. Avgjørelsen ble anket til Høyesterett.

Høyesterett tok i sin vurdering utgangspunkt i at veirettigheters omfang beror på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget, som blant annet kan være avtale, ekspropriasjon eller hevd.

Dersom stiftelsesgrunnlaget ikke sier noe om retten til å avgi veirett, vil spørsmålet bero på en tolkning av relevante rettskilder.

Når det gjelder avtalt veirett, har Høyesterett i tidligere avgjørelser lagt til grunn «at det avgjørende er om en avgivelse av veirett ved fradeling av parseller er «urimeleg eller uturvande» til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendom, jf. servituttloven § 2». Spørsmålet for Høyesterett i Rt. 2015 side 120 var om de samme prinsippene kommer til anvendelse for avgivelse av hevdede veiretter.

Høyesterett kom til at det ikke var riktig av lagmannsretten å konkludere med at «formålet med veiretten og den faktiske bruken i hevdstiden» er til hinder for å tildele veirett til fradelte parseller eller til bebyggelse på ikke-fradelte tomter. Spørsmålet må vurderes med utgangspunkt i servituttloven § 9, jf. § 2, slik at hensynet til «kva som er i samsvar med tida og tilhøva» blir vektlagt.

Det innebærer at en andel av en hevdet veirett fritt kan overdras ved fradeling av nye parseller, jf. servituttloven § 9, forutsatt at dette ikke fører til en samlet bruk som overskrider tålegrensen i § 2:

«Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre.

I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, kva som er i samsvar med tida og tilhøva, og kva som høver til å fremje naturmangfaldet på staden.»

En viktig retningslinje for vurderingen etter § 2 finner man i Høyesteretts dom i Rt. 1968 side 695, hvor Høyesterett fremhevet følgende: «… det viktigste tør være om nye bruksmåter betyr en ikke uvesentlig øking av byrden for de tjenende eiendommer eller ikke».