Tanker ved slutten av året – hvem har nøkkelen?

De siste sandkornene i det timeglasset som heter 2024 renner snart ut. Hva brakte dette året for oss i landbruksnæringa?
På mange måter er vi ganske fortumlet etter det som føles som flere år på en berg- og dalbane. Det har vært utfordringer både økonomisk og værmessig de siste åra. Viktige jordbruksoppgjør og strømstøtte har sørga for at vi har holdt matproduksjonen gående. Ikke minst er det viktig at etterspørselen etter flere av de varene vi produserer stiger, for eksempel mjølk og poteter.
Nye tall fra Innlandet viser at landbruket fortsatt er en bærebjelke i fylket, med 13,4 milliarder i verdiskaping. Ikke minst utgjør næringa en svært viktig faktor for verdiskaping rundt i alle Innlandets kommuner. Lys i fjøsvinduer og traktorer på jordet betyr at det som vokser og gror i bygd og grend blir til mat og drikke for folk, og holder mange i sving i ulike yrker rundt bonden. En ekte hjørnestein.
I 2024 fikk vi en forløsning av en av hovedsakene for landbrukets økonomiske grunnlagsberegninger. Etter en enormt lang prosess med stort press fra hele næringa, fagøkonomisk utredning, grundig høringsprosess og langvarig stillhet fra regjeringa, ble Stortingsmelding nr 11 lagt fram i mars. Der ble behovet for økt sjølforsyning kobla med nødvendigheten av å forbedre inntektsmuligheter for bonden. Vel og bra. Det kan man vel ikke si om behandlinga meldinga fikk i Stortinget, der det viste seg vanskelig å samle et flertall om elementene rundt hvordan bondens inntekt skal beregnes i forkant av jordbruksoppgjøret.
Næringas syn var tydelig kommunisert, både før og underveis i prosessen – og det gjelder fortsatt. Vi mener at det ikke trengs normering av inntekta, at ett årsverk skal være 1700 timer og at all kapital skal ha en avkastning. Det skulle vise seg at det ikke var noe flertall for dette synet, sjøl om vi fikk gjennomslag for andre elementer som utgiftsføring av jord og kvoteleie, og at realrenteeffekten er borte. Til syvende og sist ble Stortingsmeldinga lagt til grunn, sammen med de vedtakene Stortinget fikk gjort, og danna grunnlag for årets jordbruksforhandlinger.
For første gang på flere tiår forhandlet man om bondens inntektsnivå, ikke inntektsutvikling – med et mål om å utligne forskjellen mellom bonden og andre grupper. Jordbruksavtale ble inngått mellom staten og begge faglag. Sjøl om det var en stor skuffelse at beregningen av bondens inntektsnivå ikke ble slik vi hadde sett for oss, var dette et stort skritt for næringa. Men da avtalen skulle vedtas i Stortinget skjedde det: man fikk en allianse av høyre- og venstrepartier som underkjente tallgrunnlaget og indirekte legitimiteten til hele hovedavtalen for jordbruket. Saken skal opp på nytt i Stortinget. Partiene som dannet flertall for dette, har diametralt forskjellig syn på hva som er løsningen.
Så her står vi. Året er snart slutt, og jordbrukets forhandlingsinstitutt står på usikker grunn. Den ligger i regjeringens hender, og sammen med Stortinget har de et stort ansvar for å finne en flertallsløsning. Hvem kommer til å strekke ut handa? Hvem tar fram nøkkelen og løser floken?
Landbruket bidrar med løsninger på mange av samfunnets utfordringer. Viktigst av alt er at vi sørger for mat på bordet, også dersom vi kommer ut for en krisesituasjon. Når beredskapslageret ditt er tomt, kan det være godt å vite at matproduksjonen går sin gang i dette landet.
Men uten et sikkerhetsnett for bonden, som de årlige jordbruksforhandlingene bidrar til, vil det bli mindre matproduksjon. Hovedavtalen for jordbruket er modernisert i mange omganger. Men historien strekker seg tilbake til Gerhardsens tid. Sikkerhet for tilgang til mat for folk er like viktig nå som det var den gangen.
Styret i Innlandet Bondelag, leder Elisabeth Gjems, nestleder Bjørn Olav Søndrol, Erling Olav Eriksmoen, Knut Evensen, Guro Lajord, Ingvald Landet, Tine Nestvold, Camilla Rostad, Marthe Ilseng Spangen, Oddrun Merete Sagevik, BK-representant og Even Berntin Kordal, BU-representant.