Magnus mener Stortingsmeldinga om flom og skred handler mer om hvordan landbruk og dyrkamark skal ofres enn om hvordan den skal sikres.

- Her må Norges Bondelag kjempe knallhardt. Her står det svart på hvitt at det er oss mot storsamfunnet. Vi må kjempe for at NVE skal få mer å rutte med, og ikke minst for at dyrka mark skal prioriteres høyere i diverse ordninger i stedet for å ofres. Sånn det er nå tør vi ikke planlegge lengre fram enn neste flom, og da kan vi se langt etter 50 prosent selvforsyning og økt planteproduksjon.

Magnus Mo Opsahl under generaldebatten

Her er talen Magnus holdt til årsmøtet:

 

Ordstyrer, årsmøte!

2023 er for lengst over. Heldigvis vil mange si. Jeg kommer fra Grue i gamle Hedmark. Jeg har flere ganger blitt fortalt at vi er den kommunen med flest kilometer flomvoll i landet. Jeg skal ikke påstå at det stemmer helt, men vi har i hvert fall mange. Det er vi glade for, for de trenger vi sårt. Kommunesenteret, Kirkenær, er fullstendig avhengig av flomvollen sin, og det samme er mange tusen dekar med dyrkamark. Over halvparten av jorda mi er blant disse.

Under Hans så vi at det begynte å koke opp finmasser på innsida av flomvollen vår. Her dyrker jeg og et par naboer korn, poteter og grønnsaker. Vollen holdt, men den har fått store skader. Andre var ikke så heldige, og hva skjer da, etter at det har gått skikkelig til helvette? Ingenting!

Rett etter Hans var det mye prat fra myndighetene om at vi må sikre matjorda. Store ord fra store karer. Jeg søkte naturskadeordningen på skader hos oss. 10 måneder senere har vi ikke fått svar, akkurat som så mange andre. Men svaret er likevel gitt. For nå viser det seg nemlig at det ikke lenger gis erstatning for reparasjon av flomsikring som kun beskytter dyrka mark. Dette ble visstnok gjort om i en såkalt lovtolkning i Departementet i 2020 og har gått under alt av radarer.

NVE har vi heller ikke sett stort av siden -95 nede hos oss. De har fått mye å gjøra uten at økningen i bevilgningene har stått i stil.

I vår fant vi enda en skade nede hos oss etter Hans. Så til vintern må jeg og et par naboer ut med 750 000 for å utbedre 300 meter av vollen vår, i tillegg til at vi skal kjøre tusenvis av kubikk som egeninnsats. Alt dette dreier seg altså om kun 300 meter, og vollen vår er 4,5 kilometer. Så det kan fort dra på seg litt til.

Hadde det stått et par bolighus på innsida av vollen hadde saken derimot vært en helt annen. Da er plutselig NVE på banen. Sånn sett burde vi egentlig brukt noen millioner på å bygge hus der nede. Det hadde fort lønt seg over langen.

Men nok om meg. Dette gjelder ikke bare meg og naboa mine nede ved Glomma. Tvert imot. Det gjelder så mange flere. Østerdalen, Gudbrandsdalen, Hallingdalen, Numedalen. Lista er lang. Hos oss ryker det snart, hos noen har det allerede røki. Tida renner ikke bare snart ut, for noen har den bokstavelig talt rønni ut allerede – gjerne sammen med matjorda.

Nylig la regjeringa fram stortingsmeldinga «Tryggare framtid, førebudd på flaum og skred.» Den sier egentlig mer om hvordan landbruk og dyrkamark skal ofres enn om hvordan den skal sikres. Stortingsmeldinga er på 148 sider. Fem av de handler om landbruk. Og hør på disse tre setningene:

«Noen steder kan det være mer effektivt og rimeligere å gi vassdraga mer plass, enn å etablere flomsikringstiltak. Det kan bety at jordbruksareal i dalbunner og på elvesletter i noen tilfeller blir satt under vann ved flom. Dette kan være formålstjenlig dersom det reduserer den totale skadekostnaden og faren for liv, helse og materielle skader»

Det er tre veldig brutale setninger for de det gjelder, og det kan bli mange av oss. Liv og helse er selvsagt det viktigste, men skal materielle skader trumfe matproduksjon og matsikkerhet? Skal graset i Gudbrandsdalen, eller pottisa i Solør ofres for at de ikke skal bli bløte på beina på Lillestrøm?

Jeg så nylig et elendig program på TV hvor de slo opp et bolighus på et par døgn. Kvaliteten på akkurat det huset er vel diskuterbar, men skikkelig matjord tar det fort 10-15 000 år å laga.

Så her må Norges Bondelag kjempe knallhardt. Her står det svart på hvitt at det er oss mot storsamfunnet. Vi må kjempe for at NVE skal få mer å rutte med, og ikke minst for at dyrka mark skal prioriteres høyere i diverse ordninger i stedet for å ofres. Sånn det er nå tør vi ikke planlegge lengre fram enn neste flom, og da kan vi se langt etter 50 prosent selvforsyning og økt planteproduksjon.