Erling Aas-Eng, leder i Hedmark Bondelag, holdt følgende innlegg:

Ulv i norsk natur – hva nå?

Etter en vinter med konstant bråk rundt ulveforvaltningen, skal Stortingets vilje nå settes ut i live. Resultatet av Stortingets instruksjon av klima- og miljøministeren i vår, er en endring av rovviltforskriften som utvider grunnlaget for lisensjakt på ulv. Ifølge miljøminister Helgesen skal endringen gi rovviltnemndene en større verktøykasse i forvaltningen av rovvilt. Vil dette gi kontroll med veksten i ulvestammen? Uten en solid begrunnet risikovurdering fra rovviltnemdenes side, vil det fortsatt bli vanskelig å få lisensfelling innenfor sona. WWF har sagt at de uansett vil påklage ethvert vedtak om felling av ulv innenfor sona, og om nødvendig prøve det for domstolene.
Strategien fra myndigheter og verneorganisasjoner ser ut til å være fri vekst i antall ulv innenfor sona, men en relativt liberal holdning til skadefelling når skaden skjer utenfor sona. Men det hjelper lite å være slepphendt med skadefellingstillatelsene, når antallet ulv får vokse kraftig år for år. Også vernesida vet så inderlig vel at det nesten er umulig å ta ut ulv på sommerføre. Naturvernforbundet kan derfor skjule seg bak et skinn av ansvarlighet, når de støtter uttak av ulv som går berserk i saueflokken, vel vitende om at ulven som regel tar siste stikk når det jaktes sommerstid.
Antall ulv registrert i Norge har vokst med 15% bare siste året. Sterk vekst i ulvepopulasjonen gir flere streifdyr stadig lengre mot vest der beitedyra skal ha prioritet. For det er ikke tilfeldig at ulveslaget nå står i Oppland. I Hedmark er matfatet snart tomt. Hva blir det neste? Hordaland, Sogn og Fjordane? Skal vi få kontroll på situasjonen, må vi regulere ulvebestanden ned til det vedtatte bestandsmålet på 4-6 ynglinger pr.år. Bestandsmålet kan ikke bare fungere som et minimumsmål, men må også være et tak!
Det er viktig at alle fylkeslag engasjerer seg mer i rovdyrpolitikken og yter press mot sine stortingskandidater nå i valgkampen. Bare gjennom kontroll med antall ulv kan vi sikre ei levedyktig beitenæring over hele landet framover. Naturvernforbundet i Hedmark har ved en rekke anledninger hevdet at «det ikke går an å drive med sau der det er ulv – finn på noe annet!». Hvis det i framtida også skal være plass til beitedyr i norsk natur, vil jeg snu på utsagnet og hevde med kraft: Det går heller ikke an å drive med ulv der det skal være sau – finn på noe annet!

Ingvald Landet, leder i Stor-Elvdal Bondelag og i Hedmark Bondelags rovviltutvalg, holdt følgende innlegg:

Har miljøbyråkratene hevet seg over norsk riksforsamling, norsk rettsvesen og norske politikere?

Mitt navn er Ingvald Landet, og jeg er leder av Stor-Elvdal Bondelag og Hedmark Bondelags rovviltutvalg.

Jeg driver selv med sau, og det vil derfor bli nok et rovviltinnlegg fra Hedmark denne gangen. Ulven er til stor bekymring, men Erling har allerede vært innom dette.

Mitt innlegg skal i hovedsak handle om erstatning for rovviltskader. Ulven vi ser herje i dag er i den sammenhengen ingen bekymring, for skadene er så store og kadaverfunn så mangfoldige at erstatning blir helt umulig for miljøbyråkratene å ikke innvilge. Bekymringen ligger i den situasjonen man opplever i fjellregionene der rovvilt som bjørn, jerv og nå i det siste kongeørn får operere i det skjulte. Vi som driver her vet at det er meget vanskelig å finne kadaver, spesielt ved jerveskader. Kadaverhund kan finne mange nedgravde lam, men SNO dokumenterer aldri disse som tatt av fredet rovvvilt.

I vårt beitelag opplever vi følgende:

Erstatning for tap til fredet rovvilt utover normaltapet ble i starten erstattet av fylkesmannen. Så kom en eratningsforskrift i 1999. Denne haddde et langt større skjønnsrom for erstatning av skade uten dokumentasjon enn den fylkesmannen utøvde.

I 2008 presiserer Direktoratet for naturforvaltning ovenfor fylkesmennene praktiseringen av erstatningsforskriften med klar henstilling til å knipe igjen på utbetalingene.

Samtidig verserer Krokann-saken i retten. Krokann vinner saken, og lagmannsretten sier klart og tydelig at fylkesmannen og DN ikke benytter det skjønnsrommet erstatningsforskriften gir, og dermed urettmessig avkorter i erstatning.

Med det samme starter arbeidet med å lage ny erstatningsforskrift. Denne er ikke så forskjellig fra den gamle. Det er også her et betydelig skjønnsrom for utbetaling dersom man ikke finner tilstrekkelig antall kadaver. Skjønnsrommet opplever vi at ikke brukes i det hele tatt.

Vi merker oss følgende effekter av dette:

  1. Staten sparer en hel del penger.

  2. Avkortning av erstatning påvirker statistikken over rovviltdrept sau. Kun de som erstattes fremvises som tatt av rovvilt, dermed kan jo forvaltning og politikere med et smil om munnen skryte av at den soneinndelte forvaltningen fungerer!

  3. Man blør sakte men sikkert kapital fra sauebønder som fylkesmannen gjerne vil bli kvitt!

Vi vil derfor konkludere med følgende:

Når ikke engang rettskraftige dommer kan styre miljøbyråkratene, kan vi ikke annet enn spørre om de har hevet seg over rettsvesen og Storting!

Lars Opsal jr, nestleder i Hedmark Bondelag, holdt følgende innlegg:

Fjørfeproduksjon med utgangspunkt i tilgjengelig spredeareal

Årsmøte – ordførere!
De fleste forsøk fra dagens regjering på å endre landbrukspolitikken i en mer liberal retning, har blitt slått tilbake av Stortinget og faglaga. Men det er ikke til å legge skjul på at de har fått gjennomslag for enkelte endringer, spesielt i Listhaugs først jordbruksoppgjør i 2014. Noen av disse endringene ga direkte utslag i praksis, f.eks. mer til de største bruka. Dette er godt dokumentert i driftsgranskingene fra 2015. Men noen endringer har en mer langsiktig og irreversibel effekt, og virkningene kommer først til syne i senere år.

I Hedmark er vi spesielt bekymret for konsesjonsøkningen som ble gjort på kylling fra 2015. Vi har allerede hatt en runde hvor produksjonskapasitet er tatt ned, både i Hedmark og i Trøndelag som følge av narasinsaken. Samtidig har vi nå en situasjon med kun 3 store aktører i dagligvaremarkedet og 3 store aktører i industrileddet. Som en følge av denne maktfordelingen, ser vi nå at den nye konsesjonsgrensa fører til oppbygging av produksjonskapasitet rundt fjørfeslakteriet i Rogaland, samtidig som vi har ledig kapasitet i Hedmark.

Vi mener det da er relevant å se på om lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjon fremdeles virker i henhold til målsettingen. Formålet med loven er å legge til rette for spredning av produksjonen på flere enheter, og at produksjonen skal ha tilknytting til vanlig jordbruksdrift. Begge disse formålene utfordres nå kraftig. I et klimaperspektiv er det viktig at det er sammenheng mellom produksjon og spredeareal, og at næringsstoffene i størst mulig grad brukes på gården. En diskusjon om det er riktig ressursmessig å flytte møkk fra vest til øst, blir i denne sammenheng meningsløs. Vi i næringa må bidra til å sikre at de kraftfôrkrevende produksjonene drives innenfor ei ramme der en tar hensyn til arealer på egen gård.

Det er statens oppgave å gripe inn og sørge for at intensjonene i denne loven opprettholdes. Men det kan samtidig bli et omdømmeproblem for norsk landbruk hvis denne utviklinga fortsetter. Jeg er fullstendig klar over at vi er prisgitt maktfordelingen i verdikjeden, og at redskapskassa er tømt. Men før vi trekker opp stigen helt, må vi tørre å ta denne debatten internt i Bondelaget!